Warning: Undefined array key "id" in /customers/2/3/5/effata.se/httpd.www/tro/mla1.php on line 1 Warning: Undefined array key "spr" in /customers/2/3/5/effata.se/httpd.www/tro/mla1.php on line 1 Warning: Cannot modify header information - headers already sent by (output started at /customers/2/3/5/effata.se/httpd.www/tro/mla1.php:1) in /customers/2/3/5/effata.se/httpd.www/tro/mla1.php on line 2 ML Andreasen

Return

Brev 1.
Inkarnationen.

Det engelske ordet «incarnation» stammer fra de lantinske ordene «incarnis» og betyr «i kjødet eller «i kjød». Som et teologisk uttrykk betegner det at «Jesus, unnfanget som Guds sønn, tok på seg menneskelig skikkelse og natur.» I denne mening bruker Johannes ordet som hans sier:

«På dette kjenner dere Guds Ånd: Enhver Ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet, er av Gud. Og enhver ånd som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet, er ikke av Gud. » 1 Joh 4:2.3 (ifølge den engelske og tyske Bibel samt grunnteksten på gresk).

Delte gjør troen på inkarnasjonen til en prøve på om man er en disippel, skjønt det uten tvil menes noe mer enn bare å tro på Kristi historiske fremtreden.

Det at et nytt liv kommer til verden - spedbarnets fødsel - er i' seg selv et mirakel. Men Guds Sønns inkarnasjon (menneske-vorden) er så uendelig meget mer et mirakel. Det vil alltid vedbli å være en hemmlighet som ligger utenfor menneskelig fatteevne. Alt mennesket kan gjøre, er å akseptere det som en del av frelsesplanen som er blitt gradvis åpenbart siden menneskets fall i hagen.

Av grunner som vi ikke fullt ut kan fatte, tillot Gud synd. Men han tilveiebrakte også et hjelpemiddel. Dette hjelpemiddel omfatter forløsningsplanen og er knyttet til Guds Sønns inkarnasjon, død og oppstandelse. Man kan ikke tenke seg at Gud ikke visste hva skapelsen ville koste Ham; og «fredsrådet» som avgjorde saken må ha innbefattet forholdsregler for alt som var forutsett å ville inntreffe. Paulus kaller denne plan Guds visdom i en hemmelighet, nemlig den visdom som har vært skjult, som Gud forut, før verden ble til, har bestemt til vår herlighet.» 1 Kor. 2:7. (eng. Bibel)

Uttrykket før verden ble til betyr før det var noen som helst slags skapelse. Således var frelsesplanen ikke en tanke som oppkomme senere. Den var forut bestemt. Endog da Lucifer syndet, var planen ikke fullstendig åpenbart, men har været fortidd i evige tider. Rom 16:25. Gud oppgier ingen grunn for dette. Paulus under retter oss om at Han (Gud) ved åpenbaring har kunngjort meg hemmeligheten. . . Kristi hemmelighet som i de forrige tidsaldre ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn således om den nå er åpenbart for hans hellige apostler og profeter av Ånden.” Ef. 3:3-5 (ing. Bibel).

SØMMET SEG
Det er to ord i Brevet til hebreerne som er av interesse i denne forhindelsen. De er "sømmet seg" (eng. "became") i vers 10 i kapittel 2, og "måtte" (eng."behoved") i det 17. verset av samme kapittel.

Det greske ordet for sømmer seg er "prepo", og defineres som "passelig, tilhørlig, passende (el.skikket), riktig, det sømmer seg". Paulus, som vi tror er Hebreerbrevets forfatter, er meget dristig når han således tillater sig å tilskrive Gud motivet og erklærer at det er passende og riktig for Gud å gjøre Kristus "fullkommen gjennom lidelsen), Heb.2:10.(eng.Bib.), han anser det "passende" for Gud å gjøre dette; det vil si, Gud bifaller det.

I bedømmelsen av Gud gjør Abraham Paulus rangen stridig, for han var endog dristigere enn Paulus. Idet han misforsto hva Gud hadde til hensikt å gjøre, rådet Abraham Gud til ikke å gjøre det. Han sa: "Vil du da rykke den rettferdige bort sanm1en med den ugudelige?.. Det være langt fra Jeg å gjøre slikt, å slå ihjel den rettferdige sammen med den ugudelige... Det være langt fra deg. Den som dømmer hele jorden, skulle ikke han gjøre rett?" 1.Mos.18:23,25.

Moses forsøkte også å formane Gud og belære Ham. Da Israel danset om gullkalven, sa Gud til Moses: "La nå meg få råde, så min vrede kan opptennes mot dem, og jeg kan ødelegge dem." 2.Mos.32:10.

Moses prøvde å berolige (eller dempe) Gud og sa: "Herre, hvorfor skal din vrede opptennes mot ditt folk?... Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk." 2.Mos.32:11.12. "Så angret Herren det onde han hadde tenkt å gjøre mot sitt folk." vers 14.

I denne interessante episoden kan vi lett forstå at Gud bare prøvde Abraham og ga ham en anledning til å be for folket. Men vi noterer oss også at dette illustrerer Guds villighet til å tale om saker og ting med sine hellige: ja, og også med dem som ikke er hellige. Hans innbydelse til menneskeheten er: "Kom nå, og la oss resonnere, sammen." Es.l:18 (eng. Bibel). Gud er ivrig etter å komme i forbindelse med "to communicate with") sitt folk. Hverken Abraham eller Moses ble irettesatt for sin dristighet.

MÅTTE
Det andre ordet vi vil henlede oppmerksomheten til, er "måtte". Idet talen er om Kristus, sier Paulus: "Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder." Heb.2: 17.

Mens 'sømmet seg' i vers 10 er et mildt ord, er 'måtte' i vers 17 (ophilo på gresk) et sterkt ord som defineres som: "være forpliktet til, burde, måtte, skulle, bundet, i gjeld, plikt, skyldighet, skylde". Hvis Kristus skal være en miskunnelig liv trofast yppersteprest, sier Paulus at Han "i alle ting" måtte bli sine brødre lik. Dette er obligatorisk (dvs. bindende, forpliktet til). Det er en plikt han skylder og ikke må unngå. Han kan ikke gjøre soning for mennesker med mindre han inntar sin plass sammen med dem og i alle ting blir dem lik. Dette er ikke et spørsmål om valg. Han skulle, han måtte, han burde, han er forpliktet til, han skylder det. Med mindre Han mindre må kjempe med de samme fristelser som mennesker gjør det, kan han ikke sympatisere med dem som aldri har kjempet med fristelser, er ute av stand til å sympatisere med dem som således er anfektet.

Av denne årsak er det nødvendig for Kristus i alle ting å bli sine brødre lik. Hvis han skal bli berørt med følelsen av våre skrøpeligheter, må han selv være "skrøpelighet underlagt". Heb.4: 15, 5:2. Derfor, om mennesker er i trengsel, må han (Kristus) også ha trengsel”. Es.63:9.

Kristus selv vidner: "Jeg var ikke gjenstridig. jeg vek ikke tilbake. Min rygg bød jeg frem til dem som slo, og mine kinn til dem som rykket meg i skjegget; mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt." Es. 50:5, 6. Han selv tok våre skrøpeligheter på seg og bar våre sykdommer. Matt. 8: 17.

Kristus sparte ikke seg selv i noe. Han ba ikke om å bli fritatt for noen av menneskets prøvelser eller lidelser; og Gud fritok ham ikke.

Disse erfaringer var 'alle nødvendige hvis Kristus skulle bli en miskunnelig yppersteprest. Nå kan han sympatisere med, vise medlidenhet med ethvert menneskebarn; for han vet av personlig erfaring hva sult er, og sykdom og svakhet og fristelse og sorg og prøvelse og smerte og følelsen av å være forlatt av Gud og mennesker. Han er blitt "fristet i alle ting i likhet med oss, dog uten synd". Heb.4:15.

Det er Kristi deltagelse i menneskers prøvelser og svakheter som setter ham i stand til å være den medlidende Frelser som han er.

VAR KRISTUS FRITATT?
Med disse refleksjoner i tankene leser vi med forbauselse og forvirring, blandet med sorg, den falske uttalelse i "Questions on Doctrine" s. 383 at Kristus var "fritatt (eller forskånet, 'exempt from') for de nedarvede lidenskaper og urenheter ('pollutions') som forderver Adams naturlige etterkommere." For virkelig å kunne vurdere viktigheten av denne påstand, behøver vi å definere ordet "exempt" (fritatt, forskånet) og ordet "passions" (lidenskaper, begjær, lyster).

The College Standard Dictionary definerer "exempt": "å fri eller unnskylde fra en eller annen byrdefull (besværlig) forpliktelse; fri, lette eller unnskylde fra en eller annen restriksjon eller byrde."

Webster s New World Dictionary, College edition definerer "exempt”: "å ta ut, utfri, sette fri likesom fra en regel som andre må iaktta; unnskylde, lette... fritatt fra en regel, forpliktelse etc. som binder (el. forplikter) andre; unnskyldt, fritatt... "exemption" innbefatter fritagelse fra en eller annen forpliktelse eller et eller annet lovmessig krav, især når andre ikke er så fritatt. "

"Passion" defineres slik: "opprinnelig lidelse eller kval... hvilke som helst følelser som: hat, sorg, kjærlighet, frykt, glede; Jesu sjelekval og lidelser under korsfestelsen eller i den tiden som fulgte etter den siste nattverd. "Passion" innbefatter vanligvis en sterk følelse som er uimotståelig eller tvingende virkning." "Passion” (lidenskap, lyst, begjær) er et omfattende ord. Mens det opprinnelig sikter til sorg, lidelse, sjelekval, er det ikke begrenset til disse betydninger, heller ikke bare til kjødets lyster, men innbefatter alle menneskets følelser som ovenfor nevnt, såvel som: vrede, sorg, sult, medynk; det innbefatter faktisk alle fristelser som egger til handling.

Å ta disse følelser vekk fra et menneske, å frita ham for all fristelse, resulterer i en skapning mindre enn et menneske, et slags null-menneske "no-mam” eg. = intet menneske), et skygge-menneske, et null, et intetsigende menneske som Markham betegner som "bror til oksen”. Fristelser er livets karakterdannende ingredienser til godt eller ondt, alt ettersom mennesket reagerer på dem.

Dersom Kristus var fritatt for menneskehetens lidenskaper (lyster og begjæringer = "passions" på engelsk), var han forskjellig fra andre mennesker, hvorav ingen er så fritatt. En sådan lære er tragisk og fullstendig i motsetning til det syvende-dags adventistene alltid har lært og trodd. Kristus kom som et menneske blandt mennesker, idet han ikke ba om noen gunster eller tok imot noen særskilte hensyn. I samsvar med paktens betingelser skulle han ikke få noen hjelp fra Gud som ikke er tilgjengelig for et hvilket som helst annet menneske. Dette var en nødvendig betingelse hvis hans demonstrasjon skulle være av noen verdi og hans verk antagelig. Den minste avvikelse fra denne regel ville gjøre eksperimentet ugyldig, tilintetgjøre overenskomsten, annulere pakten og på en effektiv måte ødelegge alt håp for mennesket.

Satans påstand har alltid vært at Gud er urettferdig i å kreve at menneskene skal holde loven, og dobbelt urettferdig i å straffe dem for ikke å gjøre det som ikke kan gjøres, og som ingen noen gang har gjort. Hans fordring er at Gud i det minste lager en demonstrasjon for å vise at det kan gjøres, og gjøres under de samme forhold som menneskene er underkastet. Noah, Abraham, David - alle

var gode mennesker, men alle kom til kort i å nå opp til Guds høye standard. "Alle har syndet," sier Paulus. Rom.3:23.

Gud ble ikke påvirket av Satans utfordring; for lenge for, like fra evigheten av hadde Gud bestemt seg for den fremgangsmåten han ville følge. I samsvar hermed sendte Gud da tiden kom "sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld, og fordømte synd i kjødet." Rom.8:3. (eng.Bib.)

Kristus lot ikke synd i kjødet gå upåaktet hen; han fordømte den, og ved å gjøre det opprettholdt han lovens makt og autoritet. Ved å dø på korset håndhevet han enn mer loven ved å betale straffen for dens overtredelse, og opprettholdt (el. slottet) straffens anvendelse ved å betale det den forlangte. Nå var han i den stilling at han kunne tilgi uten å bli beskyldt for å ignorere loven eller å tilsidesette den.

Da det ble åpenbart at Gud hadde til hensikt å sende sin Sønn og i ham demonstrere at mennesket kan holde loven, visste Satan at dette ville utgjøre vendepunktet, og at han måtte seire over Kristus eller omkomme.

En ting intresserte ham meget Ville Kristus komme til denne jorden som et menneske med de begrensninger, svakheter og skrøpeligheter som menneskene hadde påført seg selv på grunn av overtredelser "excesses" eg. = overdrivelser, umåtehold, utskeielser, utsvevelser) ? Dersom han gjorde det, så trodde Satan at han kunne overvinne ham.

Hvis Gud skulle frita (forskåne) ham for de lyster og begjæringer som forderver Adams naturlige etterkommere, kunne han hevde at Gud brukte favoritter (dvs. slike som var foretrukket, slike som på forhånd antas å ville vinne), og prøven ville være uten gyldighet.

I følgende sitater har vi Guds svar: "Gud tillot sin Sønn å komme som et hjelpeløst lite barn, underkastet svakheten i menneskenaturen. Han tillot ham å møte livets farer til felles med ethvert menneske for å utkjempe kampen slik som ethvert av menneskehetens barn må utkjempe den, med risiko for nederlag og evig tap." The Desire of Ages, s.49, (Slekt.håp, s.27, billig utg.)

"Mange påstår at det var umulig for Kristus å bli overvunnet av fristelse. Da kunne han ikke være stilt i Adams stilling... vår Frelser tok på seg menneskenaturen med alle dens tilbøyligheter. Han tok på seg menneskets natur med muligheten av å gi etter i fristelse." Desire of Ages, s.117, (SN. s.76, billig utg.)

"Fristelsene som Kristus var underkastet var en fryktelig virkelighet. Som en fri representant "agent" = også: stedfortreder) var han stilt på prøve med frihet til å gi etter for Satans fristelser og virke på tvers av Guds hensikter. Dersom det ikke hadde vært slik, hvis det ikke hadde vært mulig for ham å falle, kunne han ikke ha vært fristet i alle ting likesom den menneskelige familie fristes." The Youth’s Instructor, 26.oktober 1899.

"Da Adam ble angrepet av fristeren, var han ennå ikke underlagt noen av syndens virkninger. Han sto i den fullkomne manndoms styrke, i besittelse av sinnets og legemets fulle styrke... Slik var det ikke med Jesus da han gikk ut i ørkenen for å kjempe med Satan. I fire tusen år hadde slekten avtatt i fysisk styrke, i åndelig kraft, i moralsk verdi; og Kristus tok på seg den degenererte menneskehets (el.menneskenaturs) svakheter. Bare på den måten kunne han redde menneskeheten fra den dypeste fornedrelse." Desire of Ages, s.117, (SN. s.76, billig utg.)

"Kristus "overvant Satan i den samme natur som Satan oppnådde seier over. I sin menneskelige natur vant Kristus seier over fienden. Frelserens Guddomskraft var skjult. Kristus seiret i menneskelig natur idet han stolte på at Gud ville gi ham kraft. Denne mulighet er åpen for alle." The Youth’s Instructor, 25.april 1901.

"Det har kommet flere brev til meg der det blir påstått at Kristus ikke kunne ha hatt samme natur som mennesket, for hvis han hadde det, ville han ha falt under lignende fristelser. Hvis han ikke hadde menneskets natur, kunne han ikke være vårt eksempel. Hvis han ikke tok del i vår natur, kunne han ikke ha blitt fristet likesom mennesket er blitt det. Hvis det ikke var mulig for ham å gi etter for fristelser, kunne han ikke være vår hjelper. Det var en høytidelig virkelighet at Kristus kom for å utkjempe striden som et menneske, på vegne av mennesket. Hans fristelse og seier forteller oss at menneskeheten må etterligne mønsteret; mennesker må bli delaktige i den guddommelige natur." Review, 18.februar 1890.

"Kristus bar slektens synder og skrøpeligheter slik de eksisterte da han kom til jorden for å hjelpe mennesket... Han tok på seg menneskelig natur og bar den degenererte slekts svakheter." The Temptations of Christ, s.30,31.

Dersom Kristus var blitt fritatt (skånet) for lyster og begjæringer ("passions") ville han ha vært lite av stand til å forstå eller hjelpe menneskeheten. Derfor måtte han "i alle ting bli sine brødre lik. forat han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest... for derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet." Heb.2:17,18.

En frelser som aldri er blitt fristet, aldri har måttet kjempe med lidenskaper (lyster og begjæringer), som aldri har "med sterkt skrik og tårer oppsendt bønner og påkallelser til ham som kunne frelse ham fra døden", som "skjønt han var som aldri lærte lydighet av det han led, men var "fritatt" (forskånet) for nettopp de ting som en sann Frelser måtte erfare; en slik frelser er det denne nye teologien tilbyr oss.

Det er ikke den slags frelser jeg trenger og heller ikke som verden behøver. En som aldri har kjempet med lyster og begjæringer, kan ikke ha noen forståelse av deres makt, heller ikke har han noen gang hatt gleden av å seire over dem.

Hvis Gud lot Kristus få spesielle gunster og fritageiser, så har han nettopp ved denne handling diskvalifisert ham for hans gjerning. Det kan ikke være noen farligere villfarelse enn den som behandles her. Det tar bort Frelseren som jeg har kjent, og erstatter ham med en svak personlighet som ikke betraktes av Gud til å være i stand til å motstå og overvinne de lyster og begjæringer som han forlanger at mennesker skal seire over.

Det er naturligvis tydelig for alle at ingen kan gjøre fordring på å tro vitnesbyrdene og samtidig tro på den nye teologi om at Kristus var fritatt for å bli fristet med menneskelige lidenskaper Enten er det det ene eller det andre. Menigheten er nå kalt til å ta en avgjørelse.

A anta læren i Questions on Doctrine nødvendiggjør at man oppgir; troen på gaven Gud har gitt dette folk.

LITT HISTORIE
Leseren kan ha interesse av å få vite hvordan det gikk til at disse nye læresetninger ble antatt av lederne, og hvorledes det gikk for seg at de ble tatt med i Questions on Doctrine, og på den måten fikk en offisiell stilling.

Spørsmålet om Kristi natur da han var i kjødet er en av kristendommens grunnpilarer. Menneskets frelse avhenger av denne lære. Apostelen Johannes gjør den til en avgjørende faktor ved å si: "Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet, er av Gud. Og hver ånd som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet, er ikke av Gud." 1.Joh.4:2,3.(eng.Bib.)

I hva slags kjød kom Jesus til denne jorden? Vi gjentar et sitat som vi har lest tidligere: "Kristus tok på seg den degenererte menneskehets (el. menneskenaturs) svakheter. Bare på den måten kunne han redde menneskeheten fra den dypeste fornedrelse. "Desire of Ages, s.117, (S.H. s.76, billig utg.)

Bare ved at Kristus stilte seg selv på menneskehetens nivå som han var kommet for å frelse, kunne han demonstrere for menneskene hvordan deres skrøpelighet og lyster og begjæringer kunne overvinnes. Hvis menneskene som han omgikkes med, hadde forstått at han var fritatt fra de lyster og begjæringer som de måtte kjempe med, ville hans innflytelse øyeblikkelig vært ødelagt, og han ville ha blitt regnet som en bedrager. Hans erklæring er: Jeg har overvunnet verden," (Joh. 16:33) ville blitt mottatt som uærlig skryt; for uten lyster og begjæringer hadde han intet å seire over. Hans løfte om at "den som seirer, vil jeg gi å sitte med meg på min trone, lilæsomjeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone,"(Ap.3:21, eng.Bib.) ville blitt møtt med påstanden om at hvis Gud ville frita dem for lidenskaper, kunne de også gjøre det som Kristus hadde gjort.

At Gud fritok Kristus for de lyster og lidenskaper som forderver mennesker, er toppen av alt kjetteri. Det er tilintetgjørelsen av all sann religion og ugyldiggjør frelsesplanen fullstendig, og gjør Gud til en bedrager og Kristus til hans medsammensvorne. Et stort ansvar hviler på dem som lærer ut slik falsk lære til sjelers ødeleggelse. Sannheten er naturligvis at Gud "ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham hen for oss alle" Rom.8:32); fordi hans natur var følsom for den minste tilsidesettelse ("slight") eller uerbødighet eller forakt, var hans prøver heller hårdere og hans fristelser sterkere enn noen vi har å utholde.

Han gjorde motstand "endog like til blodet". Nei, Gud sparte eller fritok ham ikke. I sin sjelekval har han "med sterkt skrik og tårer oppsendt bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt." Heb.5:7."Skjønt han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." Heb.5:8.

I betraktning av alt dette gjentar vi spørsmålet: Hvordan fant den for Gud så vanærende lære veien inn i dette samfunn? Var det resultatet av nøyaktig studium under bønn av kompetente menn gjennom en rekke år, og ble de endelige konklusjoner (slutninger) forelagt menigheten i offentlige representative møter, på forhånd avertert i Review, der det ble gitt enkeltheter om hvilke forandringer man overveiet, slik som samfunnet (altså menigheten) har vedtatt som den riktige fremgangsmåte? Ingen av disse ting ble gjort. Det utkom en anonym bok, og menn ble dømt og bremser ble strammet til på enhver som gjorde innvendinger og protesterte.

Her er beretningen om hvorledes disse nye læresetninger fant deres vei inn i menigheten slik det er meddelt av dr. Donald Grey Bamhouse, redaktør av det religiøse tidsskriftet Eternity, i 1956 i september-utgaven av hans blad, senere utgitt som en "copyrighted" (med forlagsrettighet) artikkel med titelen: "Are Seventh-day Adventists Christians?" (Er syvende-dags adventister kristne?)

Med tillatelse siterer vi fra denne artikkel. Vi kan innskyte her at dr. Barnhouse underretter oss om at hele innholdet av artikkelen ble forelagt adventist-brødrene til deres godkjennelse før utgivelsen. Det faktum at denne beretningen har vært på trykk i nesten tre år og ingen korrigering eller protest er kommet fra våre ledere, skulle være et kraftig argument for at de aksepterer beretningens troverdighet. Dr.Barnhouse beretter at "for noe mindre enn to år siden ble det avgjort at herr Martin skulle foreta en undersøkelse i forbindelse med syvendedags adventismen".

Herr Walter R. Martin var på den tiden kandidat til doktorgraden i filosofi ved universitetet i New York og var også knyttet til Eternitys redaktørstab. Idet han ønsket å få førstehånds og pålitelig informasjon, dro herr Martin til Washington til adventistenes hovedkvarter, der han traff noen av lederne. "Han ble øyeblikkelig mott med stor begeistring." Herr Martin "la straks merke til at adventistene ufortrødent "(strenuously" = iherdig, ivrig, kraftig) fornektet visse læremessige standpunkter som tidligere har vært til skrevet dem. Viktig blant disse var spørsmålet om dyrets merke og Kristi natur da han var i kjødet."

Her Martin "pekte på at i deres bokhandel vegg i vegg med bygningen hvor disse møtene fant sted, var en viss bok utgitt av dem og skrevet av en av deres predikanter, der det kategorisk ble erklært det motsatte av hva de nå hevdet.

Lederne sendte bud etter boken, oppdaget at herr Martin hadde rett, og brakte øyeblikkelig denne kjensgjerningen frem for generalkonferens-funksjonærenes oppmerksomhet, slik at det kunne rådes bot på situasjonen og slike publikasjoner bli rettet."

Dette gjaldt i særdeleshet læren om dyrets merke, en av adventist-samfunnets fundamentale læresetninger som var fastholdt nesten like fra dets begynnelse. Da lederne oppdaget at herr Martin hadde rett, foreslo de for funksjonærene at det "ble rådet bot på situasjonen og at slike publikasjoner skulle bli rettet."

Dette ble gjort. Vi er ikke blitt underrettet om hvilke publikasjoner som det er blitt "rådet bot på og rettet," heller ikke om forfatterne ble underrettet før forandringene ble gjort; heller ikke om man rådførte seg med den rettmessig valgte bokkomité; heller ikke om bokens utgivere eller forlagshus var enige i forandringen. Vi vet imidlertid at for sabbatsskoleleksene for annet kvartal 1958, som behandlet Åpenbaringen, kapittel for kapittel, var det trettende kapittel som lar for seg dyrets merke, utelatt. Kapittel 12 var der, likeså kapittel 14, men kapittel 13 var borte.

Sabbatsskoleleksene var øyensynlig blitt "rådet bot på og rettet. (Til orientering bor nevnes at dette kapittelet -13- er tatt med og gjennomgått i "lekseboken" for tredje kvartal 1989. o. anm.)

Det er virkelig usedvanlig ("anomalous" eg. uregelmessig, avvikende fra regelen) når en predikant fra et annet samfunn har tilstrekkelig innflytelse over våre ledere til å få dem til å korrigere vår teologi, iverksette en forandring i menighetens lære vedrørende en av menighetens viktigste læresetninger, og endog trenge inn i sabbatsskolene verden over og fjerne de viktige ting fra Åpenbaringen 13 .kapittel fra leksene. Når våre ledere godtar dette, er det jevngodt med å gi avkall på deres lederskap.

DEN SAMME FREMGANGSMÅTE
Men dette er ikke alt. Dr.Barnhouse meddeler, at den samme fremgangsmåte ble gjentatt angående Kristi natur da han var i kjødet, som vi tidligere har behandlet. Våre ledere forsikret herr Martin at "majoriteten av samfunnet alltid har fastholdt (Kristi natur da han var i kjødet) å være syndfri, hellig og fullkommen, på tross av den kjensgjerning at visse av deres skribenter leilighetsvis har gitt uttykk for synspunkter som er uforenlige med menighetens oppfattning i det store og hele."

Hvis våre ledere fortalte herr Martin dette, så har de sagt den største usannhet. For samfunnet har aldri hatt noen annen synsmåte enn den som er uttrykt av fru White i de sitater som er benyttet i denne artikkel. Vi utfordrer våre ledere, eller en hvilken som helst annen, å skaffe tilveie bevis for deres påstand. Hvor grov (e1.påtagelig) usann den erklæringen er at visse skribenter har trykket opp synspunkter som "er uforenlige med menighetens oppfatning i det store og hele."

Fru White var en av de skribenter som lot "trykke opp". Hør også hva vår standard-bok Bible Readings for the Home Circle (Bibellesninger for familiekretsen), som er solgt offentlig i millionvis, har å si om emnet. Jeg har foran meg to eksemplarer, et trykket av Pacific Press i 1916, og det andre utgitt av Southern Publishing House i 1944. Begge har samme ordlyd. Her er læren som er antatt av samfunnet:

"I sin menneskelighet tok Kristus del i vår syndige falne natur. Hvis ikke, så ble han ikke gjort "sine brødre lik, ble ikke "fristet i alle ting i likhet med oss", og seiret ikke likesom vi må seire, og er derfor ikke den fullstendige og fullkomne frelser som mennesket behøver og må ha for å bli frelst. Den ide at Kristus ble født av en ubesmittet eller syndfri mor (protestanter påstår ikke dette omjomfru Maria), ikke arvet noen tilbøyligheter til synd, og av denne årsak ikke syndet, fjerner ham fra en fallen verdens rike og fra nettopp det sted hvor hjelpen trengs. På sin menneskelige side arvet Kristus nettopp det som ethvert Adams barn arver, en syndig, fallen natur.

På den guddommelige siden, fra selve sin unnfangelse, ble han avlet og født av Ånden. Og dette ble gjort for å bringe menneskeheten i en fordelaktig stilling, og for å demonstrere at på samme vis kan enhver som er "født av Ånden" vinne samme seier over synd i sitt eget syndige kjød. Slik skal enhver seire likesom Kristus seiret (Ap.3:21). Uten denne fødsel kan det ikke være noen seier over fristelse, og ingen frelse fra synd (Joh.3:3-7). - Fra side 21 i ovenfor nevnte

bok.

I forklaringen på hvordan deres skribenter "lot trykke" sine synspunkter, sa våre ledere til herr Martin at "de hadde blant seg visse medlemmer som var "fanatisk ytterliggående" (lunatic fringe), likesom det er lignende fanatiske uansvarlige (wil-eyed irresponsibles) på ethvert område av fundamental kristendom."

Jeg synes dette er å gå altfor vidt. Fru White tilhørte ikke de "fanatiske ytterliggående" som trykke opp (det vil si ga ut skrifter på trykk), heller ikke forfatterne av Bible Readings. Våre ledere burde komme med en ydmyk unnskyldning overfor menigheten for å ha påført noen våre medlemmer en slik skamplett. Det er nesten utrolig at de noensinne skulle ha kommet med en slik uttalelse. Men beskyldningen har stått på trykk i snart tre år, og det har ikke vært /loen som helst protest. Jeg er ydmyket ved at slike beskyldninger har kommet, og enda mer ved at våre ledere er helt ufølsomme i sin holdning overfor dem.

For at leserne selv kan se original-beretningen til dr.Barnhouse, tilføyer jeg her en avskrift av det trykte utdrag "Are Seventh-day Adventists Christians?" (Er syvende-dags adventistene kristne?) Dette er ikke beretningen i sin helhet, men bare den delen som angår de spørsmål som er behandlet her. Senere skal jeg presentere andre utdrag.

"For litt mindre enn to år siden ble det bestemt at herr Martin skulle foreta undersøkelse i forbindelse med Syvende-dags adventistene. Vi tok kontakt med adventistene idet vi sa at vi ønsket å behandle dem "fair” (realt, ærlig) og ville sette pris på anledning til å intervjue noen av deres ledere. Et begeistret svar kom øyeblikkelig.

Herr Martin dro til Takoma Park, Washington,D.C. hovedkvarteret til Syvendedags adventistbevegelsen. Til å begynne med betraktet de to partene hverandre med stor mistanke. Herr Martin hadde lest en uhyre mengde av adevntist-litteratur og la frem for dem en rekke på tilnærmelsesvis firti spørsmål angående deres teologiske standpunkt. Neste gang han besøkte dem, ble det forelagt ham snesevis av sider med detaljerte teologiske svar på hans spørsmål. Straks bemerket han at adventistene iherdig benektet visse læremessige standpunkter som tidligere var tilskrevet dem. Da herr Martin leste svarene deres, kom han for eksempel over en erklæring om at de absolutt avviste tanken om at det å holde syvendedags Sabbaten var grunnlag for frelse, og en benektelse av læren om at det å holde ukens første dag hellig fremdeles skulle ansees som å anta det antikristelige "dyrets merke".

Han pekte på at det i deres bokhandel som var vegg i vegg med bygningen der disse motene fant sted, var det en bok utgitt av dem og skrevet av en av deres predikanter som avgjørende erklærte det motsatte av det de nå hevdet.

Lederne sendte bud etter boken, oppdaget at herr Martin hadde rett, og bragte øyeblikkelig denne kjensgjerningen til Generalkonferens-funksjonærenes oppmerksomhet, slik at denne situasjonen kunne rådes bot på og slike publikasjoner korrigeres. Denne samme fremgangsmåte ble gjentatt ved-rørende Kristi natur da han var i kjødet, som majoriteten av samfunnet alltid har fastholdt ;1 være syndfri, hellig og fullkommen til tross for det faktum at visse av deres skribenter leilighetsvis hadde trykket skrifter med motsatte synspunkter som stred imot standpunktet til menigheten i det store og hele.

Videre forklarte de for herr Martin at de hadde blant seg visse medlemmer som var "fanatisk ytterliggående" (lunatie fringe) likesom det er lignende fanatiske (wild-eyed) uansvarlige på ethvert område av fundamental kristendom. Denne handling fra Syvende-dags adventistenes side var første tegnet på lignende skritt (idicative for similar steps) som ble tatt senere.

Herr Martins bok om Syvende-dags advenstismen vil komme på trykk i løpet av få måneder. Den vil ha et forord av ansvarlige ledere for Syvende-dags adventistmenigheten med det for øyet at de ikke er blitt sitert feil i boken, og at områdene for enighet og uenighet slik som det er fremstilt av herr Martin, er nøyaktig ut fra deres synspunkt såvel som ut fra vårt evangeliske synspunkt. Alle herr Martins henvisninger til en ny adventistbok vedrørende deres læresetninger vil være fra korrekturen (the page proof) av deres bok som vil komme på trykk samtidig som hans verk. Heretter må en "fair” (ærligt) kritikk av Adventist-bevegelsen referere seg til disse samtidige publikasjoner

Adventistenes standpunkt synes for noen av oss i visse tilfeller å være et nytt standpunkt; for dem kan det bare være standpunktet til flertallet av et sundt lederskap som er bestemt på å sette bremser på enhver av medlemmene som søker. å holde på synspunkter som avviker fra det standpunkt som samfunnets ansvarlige ledelse inntar.

For å unngå beskyldninger som er blitt fremsatt mot dem fra de evangelikale kristne, har adventistene allerede satt i verk ordninger for at radioprogrammet til "Voiee of Prophecy" og "Signs of the Times", deres største blad, skulle bli identifisert for det som Syvende-dags adventismenigheten står for (be identified as presentations of the Seventh-day Adventist church)."

Som avslutning på dette brevet ønsker jeg å understreke på nytt visse iøyenfallende kjensgjerninger:

l. Questions on Doctrine, side 383. sier at Kristus var fritatt (forskånet; engelsk: "exempt"). Profetiens Ånd gjør det klart at Kristus var ikke fritatt fra de fristelser og lyster og begjæringer som plager mennesker. Den som godtar den nye teologi må forkaste vitnesbyrdene. Det er ikke noe annet valg.

2. Herr Martin var redskapet til åja vår lære om dyrets merke og Kristi natur i kjødet forandret. Lignende forandringer ble gjort i andre bøker, men vi er ikke underrettet om hva disse forandringer er.

3. Våre ledere har lovet å ikke drive med proselyttmakeri (skaffe seg tilhengere. - Proselytt = en som går over fra et trossamfunn til et annet). Dette vil på en effektiv måte sette en stopper for vårt verk for verden. Og vi har lovet å rapportere til herr Martin dem som "forbryter" seg.

4. Vi er blitt truet med at bremser vil bli anvendt på slike som unnlater å tro på og følge lederne. Slike karakteriseres som ”fanatiske uansvarlige" og sies å utgjøre de ”fanatisk ytterliggående".

5. Vi er forferdet over å ja vite at på en eller annen måte har disse evangelikale geistlige hatt tilstrekkelig innflytelse over våre ledere til å få ”Voice of Prophecy" og ”Signs of the Times" til å rette seg etter omstendighetene for å ”unngå beskyldninger som er blitt fremsatt mot dem al' evangelikale kristne". Dette er forferdende nyheter. Disse organer er Guds redskaper, og det er utrolig at lederne skulle tillate noen innflytelse utenfra å påvirke dem. I dette er,det begått en stor synd mot samfunnet som bare kan bli utslettet ved dyp anger fra de skyldiges side, eller istedenfor dette burde de menn det gjaldt, i stillhet trekke seg tilbake fra et hellig embede.

Våre medlemmer er i høy grad ikke oppmerksomme på de rådende forhold, og enhver anstrengelse gjøres for å holde dem i uvitenhet. Ordre er utstedt for å hemmeligholde alt, og en skal legge merke til at endog på den siste Generalkonferensesjon ble det ikke avgitt noen rapport om våre lederes befatning med de evangelikale (protestantene) og at de inngikk i forbund med dem (”making alliance with them" -inngikk forbindelse med dem). Våre embedsmenn leker med ilden, og den store brand det vil resultere i, vil oppfylle forutsigelsen om at det kommede Omega "vil bli av høyst forbausende natur”.

Syv ganger har jeg bedt om en høring, og det er blitt lovet meg en, men ,bare på den betingelse at jeg møter visse menn privat, og at ingen rapport av forhandlingene vil bli gitt meg.

Jeg har bedt om å bli hørt offentlig, eller om det skulle være privat, at det da ble tatt opp på lydbånd og at jeg fikk et eksemplar. Dette er blitt nektet meg. Ettersom jeg ikke kan få et slikt møte hvor jeg kan bli hørt, skriver jeg disse budskaper som inneholder og vil inneholde det som jeg ville ha sagt på en slik høring.

Kan leserne tenke seg årsaken til hvorfor embetsmennene ikke ønsker et slikt mote? Jeg spør.

Jeg er en syvende-dags adventist, og jeg elsker dette budskap som jeg har forkynt i så lang tid. Jeg sørger dypt når jeg ser grunnpilarene ødelegges. De velsignede sannheter som har gjort oss til det vi er, de blir sviktet.

Jeg er takknemlig for å være ved god helse og ønsker at Herrens velsignelse må være med enhver leser. Vi er kommet til vanskelige tider, og det sømmer seg for enhver å holde seg nær til Gud i disse farefulle tider. Herren være med dere.