|
Return
Brev 2
Forsøk på sammenblanding
På forsommeren 1957 fikk jeg overrakt, muligens ved forsynets styrelse, en kopi av et referat datert mai samme år, fra forhandlingsprotokollen til bobestyrelsen for E.G.Whites etterlatte skrifter. Dette er en liten komité som er tilsatt for å ha tilsyn med den store mengden brev, manuskripter og bøker som avdøde E. G. White har etterlatt seg. I samråd med vårt samfunns styrelse, bestemmer komiteen hvem som skal få adgang til dette materialet, i hvilken utstrekning og til hvilket formål, hva som skal offentliggjøres eller ikke og hva som ikke skal være tilgjengelig i det hele tatt.
Meget av komiteens arbeid består i å lese og redigere. disse skrifter og anbefale for utgivelse slike saker som viser seg å kunne ha varig verdi. Dette arbeidet er av stor viktighet for vårt samfunn, for bare det som blir frigitt av komiteen får se dagens lys.
Mens fru White levde gjorde hun selv meget av arbeidet med å velge ut for utgivelse, og i alle saker hadde hun oversikt over alt som ble gjort. Alle visste at hun hadde tilsyn med det som ble utgitt, og at det hadde hennes godkjennelse. Komiteen har senere overtatt dette arbeidet.
TO MENN OG KOMITEEN
I følge rapporten fra White-komiteen var det den 1. mai i 1957 at to menn ble invitert av komiteen til et møte for å drøfte et spørsmål som ble behandlet i januar. De to mennene var medlemmer av en annen komité som har utnevnt til å skrive boken, som ble kjent under navnet Questions on Doctrine; Spørsmålet angikk uttalelser fra fru White med hensyn til forsoningen som nå pågår i den himmelske helligdom. Hennes oppfatning stemte ikke overens med de slutninger samfunnets ledere var kommet frem til, i samråd med de evangelikale, (protestantiske kristne som hevder frelse ved tro, motsatt gode gjerninger). For å forstå dette helt, og hvor viktig det er, blir det nødvendig a gå litt tilbake i historien.
Adventistenes ledere hadde en tid hatt kontakt med to prester fra en annen trosretning, evangeliske protestanter, dr.Bamhouse og herr Martin, henholdsvis redaktør og viseredaktør for det kristne tidsskriftet Eternity, som utgis i Filadelfia, og hadde drøftet forskjellige av våre trospunkter med dem.
I disse samtalene og en utstrakt brev-veksling hadde de evangelikale fremført alvorlige innvendinger mot noen av våre læresetninger. Det viktigste spørsmålet var om adventistene kunne ansees for å være kristne når de holdt fast på slike anskuelser som læren om helligdommen, de 2300 dager, årstallet 1844, den undersøkende dom og Kristi forsoningsverk i den himmelske helligdom siden 1844. Våre menn uttrykte ønsket om at adventistmenigheten måtte bh regnet som et vanlig protestantisk kirkesamfunn og ikke som en sekt.
De to gruppene brukte "hundrevis av timer" til å studere, og skrev mange hundre sider. De evangelikale besøkte vårt hovedkvarter i Takoma Park, og våre menn besøkte Filadelfia og var gjester hos dr Barnhouse i hans komfortable hjem. Fra tid til annen ble også andre innkalt til rådslagning om slike enmer som Voice of Prophecy og våre tidsskrifter, alt med den hensikt å få fastslått hva som var til hinder for at vi kunne bli anerkjent som et kristent samfunn. Vi skulle behøve å gjøre noen forandringer i noen av våre bøker med hensyn til "dyrets merke" og også angående "Kristi natur mens han var her på jorden". Eternity, september, 1956.
"Dette ble generalkonferensens ledere gjort kjent med, for at forholdet kunne bli avhjulpet og at slike skrifter kunne bli rettet." Rettelsene ble gjort, og denne handlingen som ble utført av syvende-dags adventistene førte til at lignende skritt ble tatt senere." Ibid.(samme kilde). Vi har ingen informasjon om hvilke andre bøker som ble forandret og "rettet".
De evangelikale offentliggjorde en rapport om deres samtaler med adventistene I bladet Eternity, som ovenfor nevnte sitat er hentet fra.
Dr. Barnhouse sier at de for sikkerhets skyld la deres manuskript frem for adventistene til gjennomsyn så det ikke skulle forekomme noen uriktig fremstilling t' lier feil. Adventistene offentliggjorde ingen rapport. Saken ble heller ikke debattert ved generalkonferensens møte siste år. Bare noen få visste at det hadde vært noen drøftinger med de evangelikale.
Det gikk rykter om at adventistlederne hadde hatt samtaler med de evangelikale, men noen anså det for å være løst snakk. De få som virkelig visste, holdt dette for seg selv. Det så ut til å være en hemmelig sammensvergelse.
Til denne dag vet vi ikke, og får antagelig aldri vite, hvem som førte samtalene med de evangelikale. Vi vet heller ikke, og får vel aldri vite, hvem forfatterne til Questions on Doctrine var. Grundige undersøkelser ga ingen resultater.
Vi vet ikke, og venter heller ikke å få vite, hva forandringene besto i og hvilke huker det gjaldt, med hensyn til dyrets merke og Kristi natur mens han var i kjødet. Vi vet ikke hvem som bestemte at Åpenbaringens 13 .kapittel skulle utelates I vår sabbatsskolelekse for annet kvartal 1958, det som handler om dyrets merke og dyrets bilde. (I 3.kvartal 1989 er dette kapitlet tatt med i sabbatsskoleleksen igjen. o.a.)
Dr. Barnhouse forteller at for å "unngå anklager de evangelikale rettet mot dem", ble det fra adventistenes side "truffet foranstaltninger" som angikk Voice of Prophecy og Signs of the Times. Hva disse "foranstaltningene" var vet vi ikke, og vi får heller ingen opplysninger om det. Burde vi ikke få en detaljert lapport? Naturligvis undres vi også på hvorfor geistlige fra et annet trossamfunn I takt hele tatt skal ha bestemmelsesrett over hvordan vi utfører vårt verk. Har våre ledere abdisert? Hvordan kan det være at de rådspør de evangelikale og holder vårt eget folk utenfor?
HVA FOREGIKK VED KONFERANSENE?
For å få vite noe om dette, har vi nesten bare den offentliggjorte beretningen i Eternity som kilde. Det var helligdomsspørsmålet som opptok meget av tiden under konferansene. Dr.Barnhouse var åpenhjertig i sin mening om denne læresetningen. Særlig hadde han innvendinger mot vår lære om den undersøkende dom, som han kalte "det største psykologiske forsøk, i religionens historie, på å redde ansikt". Senere kalte han den "en uviktig og nesten naiv lære om den undersøkende dom ("investigative judgment") og sa at ethvert forsøk på å bevise det er flaut, tåpelig og ulønnsomt." Eternity. sept.1956.
Dr.Barnhouse sier i en omtale av Hiram Edsons forklaring om skuffelsen i 1844 at den antakelsen at Kristus "har et verk å utføre i det aller helligste før han kan komme igjen... er en menneskelig ide for å redde ansikt (som) noen uvitende adventister... ytterliggående fanatikere...
Herr Martin og jeg hørte adventistlederne si like ut at de tok avstand fra alle slike ytterligheter. Dette ga de uttrykk for på en måte som ikke kunne misforståes. Videre tror de ikke, som noen av deres tidligere lærere forkynte, at Jesu forsoningsverk ikke var fullbragt på Golgata, og at han utfører. en annen tjeneste siden 1844. Denne tanken er også totalt forkastet."
Legg merke til disse uttalelsene: "Den tanken at Kristus har et verk å utføre i det aller helligste før han kan komme igjen, er en menneskelig ide for å redde ansikt," og "Herr Martin og jeg hørte adventistlederne si like ut at de tok avstand fra. slike ytterligheter. Dette sa de på en måte som ikke kunne misforståes."
Jeg synes våre ledere skylder vårt samfunn å komme med en tydelig og klar uttalelse om hvorvidt det dr.Barnhouse og herr Martin fortalte var sannhet; at de hørte våre ledere si at de forkastet tanken om at Kristus har et verk å utføre i den annen avdeling før han kan komme igjen. Dette spørsmålet krever et klart svar.
FORSØK PÅ FORFALSKNING
Før vi beretter mer om hva som ble gjort ved konferansene, vil vi komme tilbake til de to mennene som den første mai 1957, møttes med komiteen for Whites bø for å be om deres råd og komme med et forslag. Disse mennene kjente godt til uttalelsene fra dr.Barnhouse og herr Martin, øm at ideen om Kristi tjeneste i den annen avdeling (det aller helligste) var blitt totalt forkastet. Dette var kommet på trykk for flere måneder siden, og var ikke blitt motsagt. Mennene trengte forresten ikke den trykte erklæringen, for begge hadde hatt del i debatten med de evangelikale. Særlig den ene av dem hadde hatt en fremstående rolle i konferansene. Han hadde besøkt dr.Barnhouse i hans hjem og talt i dr.Barnhouse' kirker når han ble invitert til det. Han var en av de fire menn som virkelig bar byrden, og han ble valgt som ledsager for herr Martin på hans turne til vestkysten for å tale i våre menigheter. Dr.Barnhouse hadde stor aktelse for ham, og denne følelsen var gjensidig.
Omtrent samtidig med at de to mennene først besøkte boksamlingen, sto det en artikkelserie i Ministry som hevdet å være "Adventistenes forståelse av forsoningen, bekreftet og belyst og klargjort ved Profetiens Ånd" I februar-utgaven 1957 av dette .bladet forekom en erklæring om at "offerhandlingen på korset (er) en fullstendig, fullkommen og endelig soning for menneskets synd."
Denne erklæringen er i samsvar med våre lederes lære, slik dr.Barnhouse siterte dem. Den samsvarer også med hva en av våre ledere skrev i et brev til meg personlig. "Du kan ikke, bror Åndreasen, ta fra oss denne dyrebare læren at Jesus ga fullstendig og fullt tilstrekkelig offer på korset... Dette må vi alltid holde fast på, og fortsette å forkynne, som også våre kjære, ærverdige forfedre i troen gjorde."
Det ville være interessant om brevskriveren kunne skaffe bevis for sin påstand sannheten er at våre forfedre hverken trodde eller forkynte noe slikt. De trodde ikke at offeret på korset var fullstendig eller fullt tilstrekkelig. De trodde at en pose penge betalt der og at den var fullt tilstrekkelig, men den endelige forsoning avventet Kristi inntreden i det aller helligste i 1844. Dette har adventistene alltid lært og trodd, og dette er den gamle og etablerte læresetningen som våre ærverdige forfedre trodde og forkynte.
De kunne ikke lære at forsoningen på korset var endelig, fullstendig og fullt tilstrekkelig og likevel tro at en annen forsoning, også endelig, skjedde i 1844. Noe slikt ville være urimelig og meningsløst. Å betale straffen for synd var i sannhet en vesentlig og nødvendig del av Guds plan for vår frelse, men det var på noen måte alt. Det var som å sette i himmelens bank en sum som var tilstrekkelig og på enhver måte adekvat (dekkende) for alle tilfeller og hvor hver enkelt kunne ta ut etter behov. Denne betalingen var "Kristi dyre 'blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam”. 1.Pet.1: 19.
Jesus "betalte det hele" ved sin død på korset, men den dyrebare skatten blir bare effektiv for oss når Kristus tar ut av den for oss, og dette venter på hver enkelt som kommer til verden. Forsoningen må fortsette så lenge mennesker blir født. Hør på dette: "Det er et uutømmelig fond (kilde) av fullkommen lydighet som flyter fra hans lydighet. Hvordan kan det være at en slik uendelig skatt ikke blir anvendt? I himmelen er Jesu fortjeneste, hans selvfornektelse og selvoppofrelse samlet opp som røkelse, for å bli ofret med hans folks bønner." General Conference Bulletm, vo1.3,s.101, 102, 4.kv.1899.
Legg merke til ordene "uutømmelig fond", "uendelig skatt" og "Kristi fortjeneste”. Dette fondet ble deponert på korset, men ikke "brukt opp" der. Det er ”samlet inn” og sendt opp sammen med Guds folks bønner. Og særlig siden 1844 er .det gjort store uttak fra dette fondet, idet Guds folk vandrer fremover mot hellighet, men det er ikke uttømt, det er tilstrekkelig og mer til. Hør videre: ”Han som gjennom sin egen forsoning tilveiebragte et uendelig fond av moralsk kraft, vil ikke unnlate å bruke denne kraften til deres beste. Han vil tilregne dem sin egen rettferdighet. Det er et uutømmelig fond av fullkommen lydighet å hente fra hans lydighet... etter hvert som oppriktige, ydmyke bønner stiger opp til Guds trone. . Kristus blander med dem fortjenesten av sitt eget liv fullkommen lydighet. Våre bønner får vellukt av denne røkelsen. Kristus har forpliktet seg til å gå i forbønn for oss. Og Faderen hører alltid sin Sønn." Ibid. (samme kilde)
Fremdeles, selvom vi nå skriver 1959, går Kristus i forbønn for oss når vi ber, og våre bønner blandes med "fortjenesten av hans eget liv i fullkommen lydighet...Våre bønner får vellukt av denne røkelsen... og Faderen hører alltid sin Sønn."
Sammenlign dette med erklæringen i Questions on Doctrine side 381: "(Jesus) møtte frem i Guds nærvær for oss... Men det var ikke i håp om å oppnå noe for oss da eller i fremtiden, Nei! Han har allerede oppnådd det på korset. (uth.av forf.)
Forestill deg dette: Kristus trer frem i Guds nærvær for oss. Han ber, men får ingenting. I 1800 år ber han, men får ingenting. Vet han ikke at han allerede har det? Vil ingen fortelle ham at det er nytteløst å be? Selv har han ikke håp om å få noe, hverken nå eller i fremtiden. Og likevel ber han og fortsetter å be. Hvilket syn for englene! Og dette skal forestille å være adventistisk lære! Dette er boken som adventistene har godkjent og som er sendt ut i verden for å vise hva vi tror. Måtte Gud tilgi oss!
Hvordan kan vi stå frem for verden og overbevise noen som helst om at vi tror på en frelser som er mektig til å frelse, når vi fremstiller ham som om han ber forgjeves til sin Gud.
Men Gud være takk, dette er ikke adventistisk lære. La oss igjen høre dette sitatet fra søster White: "Kristus har forpliktet seg til å gå i forbønn for oss, og Faderen hører alltid på sin Sønn". Dette er kristendom, ikke det andre.
Skal vi fortsette å tie under slike forhold? Str. White sier: "I de siste 50 år har man gått løs på oss med alle slags villfareiser for å forville oss når det gjelder Guds ord, ...særlig med hensyn til Kristi tjeneste i den himmelske helligdom... Er det å undres over at jeg må si fra når jeg ser et begynnende forsøk på å fjerne noen av pilarene for vår tro og lære. Jeg må lyde ordren: "Styr rett på." (Meet it!) Special Testimonies, serie B,Nr.2, s.58.(P.F.G.204,5) Og igjen: "Sjelefienden forsøker å vinne gjenklang for den tanken at det må skje enfornyelse blandt syvendedags- adventistene, at denne reformasjonen må bestå i å forkaste de tros punkter som har vært de bærende pilarer for vår tro, og i å foreta en omorganisering. Men hva ville følgene bli av den slags reformasjon, hva ville den resultere i? De sannhetsprinsipper som Gud i sin visdom har gitt den siste menighet, ville bli forkastet, Vi ville få en ny form for religion. De fundamentale prinsipper som har utgjort grunnlaget for denne bevegelsen i de siste 50 år, ville bli betraktet som villfarelse. Vi ville få en ny form for organisasjon, og nye slags bøker vil/e bli skrevet. Vi ville få et system av intellektuell filosofi...ingenting ville få lov til å stå i veien for denne nye bevegelsen." Ibid.s.54,55. (P.F.G. b.2, s.201
Skal vi tie av frykt for å såre deres følelser?.. Skal vi tie av frykt for å skade deres innflytelse, mens sjeler blir forlokket... Mitt budskap er: Lytt ikke lenger til en forfalskning av sannheten uten å protestere." Ibid.s.9,15.
MØTE DEN l. MAI
Jeg tror ikke adventistenes ledere var fullt oppmerksomme på de mange henvisninger i str. Whites bøker, til forsoningen som nå foregår i den himmelske helligdom, og som har foregått der siden 1844. Hvis de hadde vært det, ,hvordan kunne de da våge å ta det standpunktet de ,tok med hensyn til helligdomsspørsmålet? Denne tanken finner støtte i den tydelige overraskelse hos de to mennene som besøkte boksamlingen og som sa at under deres forskning var de "blitt sterkt oppmerksomme på E.G.Whites erklæringer som tyder på at Kristi forsoningsverk pågår nå i den himmelske helligdom." Minutes, 1. mai, 1957, s,1483.
Hvorfor ble de sterkt oppmerksomme? Det så ut til at de ble overrasket over oppdagelsen. Ved å bruke flertalsformen erklæringer, vedgår de at de fant mer enn en henvisning. Jeg vet ikke hvor mange de fant. Jeg har funnet sytten, men det er utvilsomt flere. Og hvorfor brukte de ordene "tyder på"? Str.White gjør mer enn å antyde. Hun uttaler seg tydelig, og her er noen av hennes uttalelser:" Ved slutten av de 2300 dager, i 1844, gikk Kristus inn i det aller helligste for å utføre den siste del av sin tjeneste for menneskene, i forberedelsen for sitt komme." Great Controversy, s.422, (Mot historiens klimaks, s.326). "Kristus hadde bare utført den ene del av sitt verk som vår mellommann for å gå inn i den annen del av verket, og fremdeles påberoper han seg sitt blod overfor Faderen på syndernes vegne." Ibid. s.429, (Ibid. s.331). "Da det aller helligste i den himmelske helligdom ble åpnet i 1844, gikk Kristus inn der for å sluttføre forsoningsverket. De så at han nå gjorde tjeneste foran Guds ark og påberopte seg sitt blod på synderes vegne." Ibid. s.433, (Ibid. s.334). "Kristus blir fremstilt som den som uavbrutt står foran alteret og bærer frem offeret for verdens synd... Det er nødvendig med en mellommann fordi det stadig blir gjort synd... Jesus bærer frem det offer som ble gitt for all synd." Selected Messages, vol. 1, s.343-344. (P.F.G.1.s.340)
Dette er tydelig tale. Det var ved slutten av de 2300 dager, i 1844, at Kristus gikk inn i det aller helligste "for å sluttføre forsoningsverket." "Han hadde BARE FULLFØRT DEN ENE DELEN AV SITT VERK som vår mellommann," i den første avdeling. Nå "tar han fatt på den andre delen av verket." Han påberoper seg "Sitt blod overfor Faderen". Han står uavbrutt foran alteret." Dette er nødvendig "fordi det stadig blir gjort synd." "Jesus bærer frem det offer som ble gitt for all synd." Dette gir bevis på et stadig tilstedeværende offer. Han ofrer "øyeblikkelig". "Jesus bærer frem det offer som ble gitt for all synd." "Han lever alltid for å gå i forbønn for dem." Heb.7:25.
Det må forutsettes at da de to mennene sa at de var "blitt sterkt oppmerksomme på E.G.Whites uttalelser som tyder på at Kristi forsoningsverk pågår nå i den himmelske helligdom," hadde de allerede lest sitatene som er gjengitt her og kanskje flere.
Hva foreslo de det skulle bli gjort, med henblikk på denne kunnskapen? Ville de forandre deres tidligere feilaktige oppfatning og bringe den i overenstemmelse med Profetiens Ånds enkle ord?
Nei, tvert imot "foreslo de for bobestyreme at det skulle tilføyes fotnoter eller tillegg i visse deler av E. G. Whites bøker for å klargjøre i store trekk deres forståelse av de forskjellige faser i Kristi forsoningsverk." Minutes of the White Board s.1483
Tenk over dette forbausende utsagn: De innrømmer at str. White sier: "Kristi forsoningsverk pågår nå i den himmelske helligdom," og så foreslår de at det skal gjøres tilføyelser i Str. Whites bøker som vil gi deres forståelse av forsoningen! Imidlertid handlet de bare i samsvar med den kjente uttalelse i Questions on Doctrine: "når en leser i E.G.Whites skrifter om at Kristus gjør forsoning nå, skal det forståes slik at vi ganske enkelt mener at Kristus nå gjør anvendelse av
sonofferet han ga på korset." Questions on Doctrine. s.354,355.
Hvis str. White hadde levd nå og skulle lese dette, ville hun ganske sikkert ha tatt seg av slike formastelige skribenter, med ord som ikke var til å misforstå. Hun ville ikke gi noen som helst, hvem han så måtte være, rett til å forandre det hun har skrevet, eller å utlegge det slik at dets rette betydning blir forvansket (gjort utydelig). Questions on Doctrines påstand om at hun ikke mener det hun sier (eller mener noe annet enn hun sier), ødelegger effektivt kraften i alt hva hun har skrevet. Hvis vi må rådspørre en inspirert fortolker fra Washington for å forstå hva hun mener, kunne vi like godt kassere Vitnesbyrdene helt. Må Gud bevare sitt folk!
Tidlig i dette århundre, da vårt samfunns skjebne lå i vektskålen, skrev str. White: "Satan har lagt sine planer for å undergrave vår tro på beretningen om Guds sak og hans verk. Jeg skriver dette i dypeste alvor: Satan arbeider med menn i fremstående stillinger for å rive bort grunnlaget for vår tro. Skal vi tillate at dette blir gjort, brødre?" Review and Herald, 12. nov. 1903.
Som svar på sitt spørsmål, "skal vi tillate at dette blir gjort?" sier hun: "Mitt budskap er: Lytt ikke lenger til en forfalskning av sannheten, uten å protestere... Jeg er blitt bedt om å advare vårt folk, for mange står i fare for å godta falske teorier som undergraver sannheten." Letters to Physicians and Ministers, Serie B, nr. 2, s.15. "I de siste femti år har man gått løs på oss med alle slags villfarelser når det gjelder Guds ord - særlig med hensyn til Kristi tjeneste i helligdommen... Men de veimerker som har gjort oss til det vi er, må bli stående, og de vil bli stående. Det har Gud sagt i sitt ord og ved sin Ånds Vitnesbyrd. Han kaller oss til med troens hånd å holde fast på de fundamentale prinsipper som hviler på et grunnlag av så udiskutabel autoritet." Ib id. s. 59. (P.F.G. 1. s.204,205) "Er det til å undres over at jeg synes jeg må si fra når jeg ser et begynnende forsøk på å fjerne noen av pilarene for vår tro og lære? Jeg må lyde ordren: Styr rett på" Ibid.s.59 (P. F. G. 1. s.204).
LA SAKEN KOMME TYDELIG FREM
Etter at de to mennene hadde kommet med forslag om merknader og forklaringer i noen av E.G.Whites bøker, som skulle gi leseren inntrykk av at hun ikke var imot deres fortolkning, kom de med et nytt forslag.
"Dette er en sak," sa de, "som vil komme sterkt i forgrunnen i nær fremtid og vi bør gå videre med å fotberede og innføre slike notater i fremtidige utgaver av E.G.Whites bøker." Minutes, 1483.
Jeg overlater til leseren å avgjøre hvorfor mennene hadde travelt med å få notater og forklaringer inn i Ellen Whites bøker. Kunne det være fordi at ved å gjøre dette ville de fastsette et "fait accompli" (en avgjort sak), noe som allerede var gjort og ville være vanskelig eller umulig å forandre?
Det er viktig å tenke over dette, for det er grunn til å tro at noe skjer med andre av våre bøker, og det er en tydelig tendens i retning av å forandre vår lære også på andre områder. Dette burde bli nærmere undersøkt. før det blir for sent. Den 2.mai sto dette å lese i Minutes: E. G. Whites utsagn om Kristi forsoningsverk "Møtet i bostyret, holdt 1.mai, ble avsluttet uten at det ble tatt noen avgjørelse om et spørsmål som ble utførlig debatert - om passendefotnoter eller forklaringer med hensyn til E. G. Whites uttalelser om Kristi forsoningsverk, som tyder på at dette fortsetter i himmelen nå" i vår tid. Siden formannen for vår komité vil være borte fra Washington de neste fire måneder, og siden dette spørsmålet trenger grundig overveielse og rådslagning, ble det "besluttet at vi utsetter overveielsen al' de saker som eldste "x" og "y" har gjort oss oppmerksomme på, til et senere tidspunkt, ,innbefattet E. G. Whites uttalelser angående Kristi fortsatte forsoningsverk Rapport fra White-komiteen s. 1488 (Minutes of the White Board p.1488)
Det var antagelig fire måneder senere, da eldste Olsen var kommet tilbake, at en beslutning ble tatt om ikke å imøtekomme anmodningen. Dette var åtte måneder etter deres første møte i januar, da saken ble utsatt.
BREVVEKSLING MED WASHINGTON
Jeg ba meget etter at jeg fikk kjennskap til denne situasjonen. Hva var mitt ansvar i denne saken, eller var det mitt ansvar? Jeg betrodde meg ikke til noen. Jeg fant ut at mitt første ansvar måtte være lederne i Washington, så jeg skrev til hovedkvarteret. Der ble jeg underrettet om at jeg ikke hadde noen rett til disse opplysningene. De skulle hemmeligholdes, og jeg hadde endog ikke rett til å lese disse dokumentene.
Etter at fire brev var sendt, ble det fortalt meg at de ikke ville diskutere den saken mer. Saken var avgjort.
Da jeg spurte om det betydde at døren var stengt, fikk jeg til svar: "Jeg har ansett saken du viser til som avsluttet." Hva angår den simple og usanne artikkelen i Ministry, var svaret: "Jeg har drøftet dette med brødrene det angår og vil helst la saken bero." Så døren var stengt.
Her er noen av ledernes uttalelser: Rapporten er hemmelig og ikke ment til offentlig bruk." Hvis det er gjort noe galt, er det da forbudt å avsløre det bare fordi noen ønsker å holde det hemmelig? "Du gjør det på grunnlag av rykter og hemmelige rapporter som du ikke hadde rett til å lese."
Ingen har noensinne snakket til meg om dette eller underrettet meg. Jeg leste rapportene og gikk til handling på grunnlag av dem. Rapportene er ikke rykter. De er offisielt dokumentert og undertegnet. "...du har ingen rett til å lese." Hvis jeg har bevis for noe som for meg ser ut til å være nedbrytende for vår tro, skal jeg da lukke øynene for det som jeg tror er et overlagt forsøk på å villede vårt folk ved innføring av notater, forklaringer og tilleggsnotater i fru Whites
bøker?
Er dette offisielt vedtatt? "Jeg vil gjerne gjenta det jeg skrev til deg før, at folk har full rettighet til å oppsøke komiteer, inkludert White Estate gruppen, og komme med sine forslag uten frykt for å bli irettesatt eller behandlet som kjettere."
Dette ble understreket på nytt: "Jeg gjentar min forrige erklæring om at jeg tror det var helt i sin orden at disse brødrene oppsøkte de som hadde fått fullmakt og var ansvarlige personer, med hvilket som helst forslag de ville studere."
Her sies det tydelig at de to brødrenes handling er offisielt godkjent, at de ikke gjorde noe de skulle irettesettes for, men at de hadde fullkommen rett til å gjøre det de gjorde. Jeg tror ikke vårt folk vil ønske dette nye prinsippet velkommen.
"Å antyde at gode og trofaste SDA-menn satte seg ned for å rokke ved vår tros pilarer er så langt fra virkeligheten som Nordpolen er fra Sydpolen:...klusse med Vitnesbyrdene. når noe slikt aldri fant sted. heller ikke ble det forsøkt å gjøre dette."
Jeg overlater til leserne å avgjøre hvorfor de mennene oppsøkte komitéen. Kom de ikke for å lage tilføyelser, notater, tillegg, forklaringer i "noen av E.G.Whites bøker?" Selv om komiteen tilsist bestemte at det ikke skulle gjøres, forandrer ikke det mennenes brøde. Når det gjelder forsøket på å forfalske Vitnesbyrdene, og påstanden om at noe slikt ikke fant sted, så taler rapporten (Minutes of the White Board) for seg selv.
EN ALVORLIG SITUASJON
Denne hendelsen med boksamlingen setter fokus på en alvorlig situasjon. Det handler ikke bare om to menn som forsøkte å gjøre inngrep i fru Whites bøker. Meget mer alvorlig er det at dette var godkjent av ledelsen, som slo fast at mennene hadde "fullkommen rett" til å gjøre hva de gjorde. Denne erklæringen baner vei for andre til å følge etter, og siden saken er holdt hemmelig, kan resultatet lett bli et alvorlig misbruk. Hvis folket fikk avgjøre det, ville det uten tvil ikke bli tillatt
for noen å forandre, eller forsøke å forandre noe i Ellen G.Whites skrifter.
Mennene som besøkte boksamlingen l. mai, gjorde det klart at de hadde oppdaget at fru White tydelig lærte "at Kristi forsonings-verk nå er på gang i den himmelske helligdom." På den annen side erklærte Ministry det helt motsatte i februarnummeret 1957. Der ble det sagt at "offerhandlingen på korset (er) en fullstendig, fullkommen og endelig soning for menneskenes synder."
Questions on Doctrine forsøker å forlike disse to anskuelser ved å erklære at om en hører en adventist si, eller en leser i adventistliteratur - og også i Ellen G. Whites skrifter - at Kristus gjør soning nå, skulle det forståes slik at vi bare mener at Kristus nå gjør anvendelse,(application) osv, s.354,355. (apply=stryke på. l Mos.16:18.) Det står klart at hvis forsoningen på korset var endelig, kan det Ikke være en senere forsoning som også er endelig.
Da har vi tatt feil når vi i hundre år har forkynt at forsoningsdagen begynte i 1844, dersom den endte 1800 år tidligere.
Vi har utgitt hundrevis av bøker; vi har solgt mer enn en million eksemplarer av bibellekser; vi har delt ut millioner av traktater og sagt at det foregår en "domshandling i himmelen". Alt sammen må da følgelig være falsk lære. Bibelundervisningen vi har gitt barna og de unge, som de har suget inn som Bibelsk sannhet, må da være en fabel.
Uriah Smith, Loughborough, Andrews, Andross, Watson, Daniels, Branson, Jolmson, Lacey, Spicer, Haskell, Gilbert og en skare andre står tiltalt for å ha utbredt falsk lære; og hele samfunnet, hvis hovedsakelig bidrag til kristenheten er helligdomslæren og Kristi tjeneste, må nå bekjenne at vi alle tok feil, og at vi ikke har noe budskap til verden i disse siste dager.
Med andre ord, vi er et bedratt og bedragersk folk. Det faktum at vi har vært ærlige endrer ikke det faktum at vi har forkynt et falskt budskap. Ta fra oss helligdomsspørsmålet, den undersøkende dom, budskapet om de 2300 dager, Kristi gjerning i det aller helligste, og vi har ingen rett til å eksistere som et samfunn, som Guds budbærere til en dømt verden. Hvis Profetiens Ånd har ført oss vill i alle disse år, så la oss forkaste den.
Men nei! Stopp! Gud har ikke ført oss vill. Vi har ikke fortalt kløktig uttenkte eventyr. Vi har et budskap som vil bestå prøven og gjøre til skamme de undergravende teorier som sniker seg inn blant oss. I dette tilfellet er det ikke folket som har fart vill, bortsett fra at de har fulgt lederne. Det er på tide å vende om.
Det er nå mer enn fire år siden frafallet begynte å vise seg. Siden da er det blitt gjort et bevisst forsøk på å svekke troen på Profetiens Ånd. Ettersom det er klart at så lenge folket holder i ære gaven vi har fått, kan de ikke bli ført vill. Vi skal snakke litt om dette. Nå er tiden kommet for handling. Tiden for å lyse opp i de mørke kroker er kommet. Det må ikke lenger være noen hemmelig overenskomst, noen pakt med andre samfunn som hater loven og sabbaten, som spotter vår aller helligste tro. Vi må ikke lenger gå på akkord med sannhetens fiender, ikke mer love at vi ikke mer vil vinne tilhengere. Vi må ikke tolerere ledere som ikke påtaler forfalskning av de skrifter som er betrodd oss, og som brennemerker dem, som våger å være uenige med disse ledere, som ytterliggående fanatikere. Vi må ikke lenger holde oss tause. Til dine telt. Israel! (2.Krøn.10:16.)
Vær ved godt mot, brødre, Gud lever fremdeles. Vi har et verk å utføre. La oss alle arbeide sammen. Og la oss ikke glemme at vår styrke finnes i et nært samfunn med Gud og i bønn. La oss alle hellige oss selv til ham på ny.
|