|
Return
Brev 3
Degradering av Fru White
For en del år siden var jeg på reise i nord-Minnesota. Jeg ble helgen over i en liten by, siden det ikke gikk noe tog på søndag, og busser fantes ikke. Jeg liker ikke å være uvirksom, så jeg leide rådhuset i den hensikt å holde et offentlig møte. Jeg satte opp en håndskrevet plakat om at jeg ville tale om ettermiddagen over emnet: "Syvende-dags adventistene". Jeg må bekjenne at jeg heller ville latt være å tale, for jeg trengte å hvile og plakaten jeg hadde satt opp ville sikkert ikke trekke mange mennesker.
Men til min overraskelse var det ganske mange i salen. Siden folk viste interesse for emnet, tillyste jeg et nytt møte om kvelden.
Straks reiste en velkledd mann seg opp blant tilhørerne. Han presenterte seg som midlertidig pastor i byens eneste kirke og innbød meg å komme over til hans kirke om kvelden. Jeg minnet ham på hva mitt emne var, men han erklærte at det var i orden og at jeg kunne komme og tale om adventismen. Jeg takket ham og tok imot innbydelsen.
Etter møtet den kvelden sa han at han måtte nesten beklage at han hadde invitert meg. "Da jeg hørte deg tale i ettermiddag." sa han "trodde jeg du var intelligent. Nå vet jeg at du ikke er det." "Hva fikk deg til å forandre mening?" - spurte jeg. "Du sa at du tror på skapelsen." "Gjør ikke du det?" "Nei. selvfølgelig ikke. Ingen intelligent person tror på skapelseshistorien. ""Tror du ikke på det gamle testamentet? ""Ingen intelligent mann gjør det." "Tror du på det nye testamentet?" "Vel. jo. det er mange gode ting i det. Men når det gjelder Paulus, da trekker jeg grensen. Han er årsaken til alle våre bekymringer. ""Hva så med Kristus?" "Han er et godt menneske. et meget godt menneske. Naturligvis hadde han sine feil. men han var et godt menneske." "Er du ikke en pastor?" "Jo på en måte. Jeg er president for seminaret. Jeg er her på ferie og er midlertidig stedfortreder for pastoren her i byen. Han er en av mine tidligere studenter. "Dette førte til en samtale som varte nesten hele natten, og den var meget opplysende for meg. Jeg var litt kjent med læreanstalten hans, og en av mine lærere hadde noen klasser der. "Lærer du dine studenter det du har fortalt meg i kveld?" "Ja og meget mer." "Og forteller studentene dine det til sine menigheter?" "Nei for all del. Det kunne aldri gå. Folk er ikke forberedt for det. De er meget mer konservative enn predikantene er. Vi må gå langsomt frem med dem."
Denne episode dukket opp i mitt minne da jeg tenkte på situasjonen i vårt samfunn de senere år. Jeg har vært engstelig siden første gang jeg hørte at våre ledere hadde forhandlet (negotiating - kan også bety "kjøpslått", o.a.) med de evangelikale, men jeg hadde håpet at den smigrende utsikten til at vår menighet skulle bli regnet blant de etablerte kirker som om den var en av dem, ikke ville tiltale våre menn. VI hadde hørt for mange prekener over teksten i 4.Mos.23:9. til å bli forført: Se, det er et folk som bor for seg selv, og blant hedningfolkene regner det seg ikke."
Siden forhandlingene var ment å være topphemmelige, varte det en stund før noe bestemt lekket ut. Da det kom ut, vakte det bekymring. (distum - også "forvirring", "uro", o.a.)
Det kom lite nytt fra Washington, og alle andre svarte at de hadde ingenting å fortelle. Det så likevel ut til at våre ledere var påvirket, og at det ble tatt skritt som det ville være vanskelig å spore tilbake.
De første pålitelige ny heter kom ikke fra våre ledere eller våre blader, men fra et evangelisk blad, datert september 1956, som ga ut et særskilt nummer med en beretning om det som hadde funnet sted. Denne beretningen var så utrolig at vi nølte med å feste tiltro til den. VI var sikre på at det som ble referert aldri hadde hendt, o g at våre ledere straks ville bestride det (denial - benekte). Vi har ventet i både et og to år, men til denne dato er det ikke sendt ut noen protest eller benektelse. Så nødig vi enn vil det, må vi derfor gå ut fra at beretningen er sannferdig. La oss overveie situasjonen slik den har utviklet seg.
VARE LEDENDE BLADER
Som jeg leser Review fra uke til uke finner jeg vanligvis nyttige artikler. Både redaktørene og artikkelforfatterne siterer rikelig fra Profetiens Ånd. Noen ganger er jeg uenig i visse standpunkter som jeg anser for uriktige, men det er ikke ofte. Av og til kan det være referater som oser av skryt, og ellers kan det bli lagt stor vekt på statistikk. Men jeg har lært å ikke ta småsaker altfor alvorlig. Jeg leser Review med tillit og jeg gleder meg over det. Det samme er tilfelle med Signs of the Times.
Men slik er det ikke med Ministry, som er vårt administrative organ (prædikantblad) De alminnelige artiklene er av samme art og kvalitet som i Review, men det er ikke alltid tilfelle med redaksjons- og spesial-artikler. Dem må jeg lese omhyggelig og kritisk. Til tider er innholdet av artiklene hva jeg vil kalle vranglære og farlig forvrengning av sannheten. Dette kan se ut søm en alvorlig beskyldning, og det er hensikten. Jeg kan best forklare hva jeg har i tankene ved å fremsette et konkret eksempel. fra Ministry
I de senere år har det vært en tydelig forandring av trenden i Ministry, og ikke til det bedre. Denne forandringen faller sammen med tiden da våre ledere hadde nær kontakt med de evangelikale.
Tendensen var åpenbar før, men nå er den sterkere. Som et eksempel vil jeg henlede oppmerksomheten på en artikkel i februar 1957, med tittelen "Den prestelige anvendelsen av forsoningsverket". Det påståes at det "er adventistenes forståelse av forsoningen, stadfestet og belyst og forklart ved Profetiens Ånd." Siden det ikke er benektet eller gjort invendinger mot dette, kan vi med rette trekke den slutning at det er offisielt godtatt.
FORSONINGEN
Forfatteren gir en kortfattet hyllest til "forstørrelses-glasset", Profetiens Ånd, for så å gå videre med å erklære at forsoningen "...er på den ene side ikke bare begrenset til Kristi offerdød på korset. På den annen side er den heller ikke begrenset til vår himmelske øversteprest i helligdommen der oppe, på den motbilledlige forsoningsdag, eller Guds doms time, som noen av våre forfedre feilaktig tenkte eller skrev." Ministry, februar 1957, s.9.
Forfatteren fremhever den kjensgjerning at Profetiens Ånd tydelig lærer at begge disse sider er innbefattet, "den ene siden er ufullstendig uten den andre, og hver av dem er en uunværlig utfylling av den andre." Ibid. Det vil si at både døden på korset og Kristi tjeneste i den annen avdeling er nødvendig for forsoning. Dette er vi helt enige i . Døden var en nødvendig del av forsoningen. Det ene er ufullstendig uten det andre.
En bør merke seg dette, for noen få setninger senere sier forfatteren at døden på korset er fullstendig i seg selv.
Sitat: "Offerhandlingen på korset (er) en fullstendig, fullkommen og endelig soning for menneskenes synder." s.10.
Etter først å ha sagt at offerdøden var ufullstendig, sier han nå at den er fullstendig, fullkommen og endelig. Han anser ikke døden som bare en delvis forsoning, men som fullstendig, fullkommen og endelig. Dette er vi ikke enige i. De to erklæringene er uforenelige. Her er det mer enn bare en uheldig uttrykksmåte. Mens han i neste avsnitt taler med tomme ord om behovet for en tjeneste i den himmelske helligdom, utelater han alle viktige momenter om forsoningen og springer over de årstall som er grunnleggende for adventistenes begreper om forsoningen, og som berettiger vår eksistens som et samfunn med et budskap til verden for vår tid.
I sin forklaring om Kristi gjerning i helligdommen, henviser han ikke til eller nevner Dan.8:14. "Da skal helligdommen bli renset." Uten denne teksten ville Kristi tjeneste i helligdommen være meningsløs. Han nevner ikke år 457 f Kr eller de 70 uker, eller midten av uken som bestemmer noyaktig tiden for offerer på korset, og er "...som en nagle på et sikkert sted." Es.22:23, til hvilken vi fester hele tidsrekkefølgen i profetien, og som også beviser året 1844.
Tar man bort eller forandrer disse årstallene er adventistene uten holdepunkt for tidsrekkefølgen frem til 1844. Da er vårt samfunn ute av stand til å rettferdiggjøre sin eksistens som et folk som skal forkynne dette ytterst viktige budskap for verden i vår tid: "Frykt Gud, og gi ham æren, for timen for hans dom. er kommet." Ap. 14:7. Alle disse årstallene n har forfatteren utelatt, og det som gjenstår er, for å bruke dr Barhouses ord: "flaut, tåpelig og ulønnsomt." Eternity Extra, september 1956, s.4.
EN OMFATTENDE SAMLING
I Questions on Doctrine, fra side 661 er det en avdeling C som består av et utvalg av str. Whites skrifter om forsoningen. Det påståes at det skal være en "omfattende samling" av str Whites undervisning om forsoningen. Jeg ventet å finne en fyldig og omfattende samling. Men da jeg så nærmere på dette stoffet, ble jeg skuffet over hvor fåtallige og ensidige sitatene var. Jeg fant ut at det var en meget ufullstendig og slunken samling, som utelot tallrike sitater som rettmessig horer til selv i en liten samling, for ikke å snakke om en omfattende sådan. Og merkelig nok var de sitatene som var utelatt slike som absolutt burde vært tatt med.
Først og fremst ville jeg vite hva str. White hadde å si om årstallet 1844, som er del "avgjørende årstallet". Jeg ville vite om det hadde noe særskilt med forsoningen å gjøre, eller om det trygt kunne utelates. Jeg fant at forfatteren hadde utelatt det. Siden lette jeg etter andre sitater, men fant ingen av dem i samlingen. Jeg så etter erklæringen: "Da de 2300 dagene utløp i 1844 ...går vår store yppersteprest.. .da inn i det aller helligste, der han trer frem for Gud for å utføre sin siste del av sin tjeneste for menneskene, da enhver får sin sak undersøkt, og Jesus går god for alle som nyter godt av hans forsoning." Great Controvercy, s. 480. (Mot historiens klimaks, s.368.)
Dette sies å være "den store forsonigsdag".
Jeg lette etter denne viktige uttalelsen i den omfattende samlingen, men den fantes ikke der Jeg lette etter en tilsvarende uttalelse: "... ved slutten av de 2300 dager i 1844, gikk Kristus inn i den himmelske helligdom for å fullføre forsoningsverket, som en forberedelse for sin gjenkomst." Ibid.s.442. Jeg fant del ikke. Jeg så etter denne erklæringen:"...gikk Jesus inn i det aller helligste i himmelen, ved slutten av de 2300 dagene omtalt i Daniels 8.kapittel, i 1844, for å gjøre en endelig forsoning for alle som kunne ha nytte av hans midlertjeneste, og på den måten rense helligdommen." Det er et godt land, s.188.
Jeg kunne ikke finne det.
Jeg lette etter erklæringen: "Slutten på de 2300 dagene i 1844 markerte en avgjørende vending." G. C. s.429.
Jeg fant det ikke. Jeg lette etter andre erklæringer, slike som: "Kristi hellige gjerninger (som) pågår nå i den himmelske helligdom.""...Kristi forsoningsverk er nå igang i den himmelske helligdom," ”I dag gjør han soning for oss fremfor Faderen." Testimonies vol.5, s.520. - White Board Minutes, s.1483. - Mss. 21, 1895, sitert i Ministry, februar,1957, s.30.
Jeg fant ingen av dem.
Først tenkte jeg at denne boken, Questions on Doctrine, kanskje ikke hadde plass for disse sitatene, og ikke Ministry heller. Men jeg måtte oppgi den tanken da jeg oppdaget at det bare var uttalelser av et bestemt slag som var utelatt De utelatte sitatene handlet alle sammen om det viktige "krise" år, 1844, den undersøkende dom, Kristi inntreden i det aller helligste på grunn av den endelige forsoning, hans forsoningsverk nå og at han gjør forsoning "idag fremfor Faderen".
Det var disse uttalelsene dr.Barnhouse latterliggjorde og som han sa våre ledere hadde tatt "totalt avstand fra". Han hadde også latterliggjort Hiram Edsons erfaring i maisåkeren, og hadde kalt den undersøkende dom ikke bare "merkelig", men en "menneskelig ide for å redde ansikt", og endog "det største psykologiske forsøk i religionens historie på å redde ansikt." Eternity Extra: september,1956, s.3,4. Og nå fant vi at alle disse "støtende" uttalelsene er utelatt i den "omfattende
samlingen". Kan det bare være en tilfeldighet?
Vi undres på hvilken virkning de evangelikales spott har hatt på våre ledere og forfatteren av artikkelen i Ministry, den vi drøfter nå. Noe av det som holdt våre menn tilbake fra å slutte seg til de evangelikale med kropp og sjel, var utvilsomt fru Whites skrifter. Hun er meget bestemt i helligdomsspørsmålet, og det ville ikke blitt lett å omvende vårt folk til det nye synet, så lenge de har Vitnesbyrdene til støtte for deres standpunkt. Først må vårt folks tro på Profetlens Ånd bli svekket, eller helst tilintetgjort, før det nye synspunktet kan ha fremgang.
Artikkelen i Ministry tjener denne hensikten vel.
Det var redaktøren selv som under sin forskning var "blitt sterkt oppmerksom på E.G.Whites uttalelser som tyder på at Kristi forsoningsverk pågår nå i den himmelske helligdom. White Minutes, s.1483.
Det passet i det hele tatt inn med den nye tenkemåten at forsoningen ble gjort på korset. Han foreslo at det skulle tilføyes "fotnoter eller tillegg i visse av E. G. Whites bøker for å klargjøre i store trekk vår forståelse av de forskjellige faser i Kristi forsoningsverk." Ibid.
Og han foreslo at det skulle gjøres fortgang med å "forberede og inbefatte slike notater i fremtidige utgivelser av E.G.Whites bøker."
Da planen ble kjent, ble den oppgitt. Forfatteren av artikkelen i februar nummeret av Ministry i 1957, tok da over og lot trykke artikkelen som vi drøfter her.
IKKE I ET ENESTE TILFELLE
Forfatteren stiller dette spørsmålet: "I lyset av alt dette, hvorfor har ikke fru White tidlig pekt på og rettet den begrensede og av og til feilaktige oppfatning hos noen av våre tidligere skribenter med hensyn til forsoningen? Og hvorfor anvendte hun noen av deres begrensede ordlag uten å stille i motsetning sin egen mer vidsynte, sannere mening når hun brukte dem? Ministry, februar, 1957 s. 11.
Dette var et problem. Noen av våre tidlige skribenter hadde feilaktig begrep om forsoningen, etter hva forfatteren påstår. Søster White korrigerte dem ikke, men hun brukte til og med noen av deres egne begrensede uttrykk. Hvordan kunne dette forklares?
Svaret som forfatteren gir er det mest forbløffende svar som noen gang er gitt på et slikt spørsmål. Hør bare hva han sier: "Det er viktig at vi først og fremst husker denne grunnleggende kjensgjerning: Ingen læremessig sannhet eller profetisk fortolkning kom i begynnelsen til disse folk gjennom Profetiens Ånd ikke i et eneste tilfelle."
Les dette om igjen Og husk at dette er en artikkel som hevder å komme med den sanne betydning av forsoningen, den offisielle fortolkningen, at den er godkjent av ledelsen og at redaktøren utga den, og den er ikke blitt trukket tilbake. Den består.
Dette er dristige ord, nesten utrolige og ytterst usanne ord.
A hevde at str. White aldri, ikke i et eneste tilfelle, bidro med noen læremessig sannhet eller profetisk fortolkning helt fra begynnelsen av, vil ikke bli trodd av hennes tusener og millioner av lesere som alle har hatt gagn av det hun har skrevet.
For min egen del har jeg fått stor hjelp og nytte av hennes læremessige undervisning og profetiske tydning.
På side 11 av februarnummeret av Ministry i 1957, sier forfatteren: "Vi er i grunnprinsippet protestanter, og tar Bibelen som vår eneste regel for tro og liv." Neste måned hevder han i et undertegnet brev: "Jeg tar alt hva Profeti ens Ånd lærer om et gitt emne for å være syvende-dags adventistene offisielle lære."
Det styrker ikke troen når en skribent sier offentlig "Bibelen og Bibelen alene", og benekter det privat. En uttalelse er øyensynlig gjort for verdens folk å tro på, den andre til vårt folk for å stagge deres frykt. Her trenges det en forklaring.
Leseren vil ha merket seg at forfatteren ikke sier at str. White aldri bidra med noen læremessig sannhet eller profetisk tydning. Han sier at hun aldri bidro med noe opphavelig, det vil si at det var ikke hennes eget bidrag. Hun fikk det fra en eller annen, hun "stjal" det. Denne påstanden har våre fiender, fremsatt i årevis, men jeg trodde aldri at noe slikt ville bli kunngjort for hele verden med ledernes samtykke. Men her er det.
Alt str. White skrev, det kunne være om rådslagning med Faderen og Sønnen i evighet, eller om Satans innerste opprørske tanker "har en eller annen fortalt henne". Hun bidro aldri med noe fra begynnelsen av. Aldri i et eneste tilfelle.
Det følgende er hentet fra Testimonies for the Church, serie B, nr.2, s.56-57. (På fast Grunn l, s.203-204):
"Mange av våre medlemmer forstår ikke hvor solid grunnlaget for vår tro ble lagt. Min mann (James White), Joseph Bates, Pierce, Edson og andre som var våkne, hederlige og trofaste, var blant dem som etter skuffelsen i 1844 søkte eller sannheten som man graver etter skjulte skatter. Jeg var sammen med dem, og vi studerte og ba inderlig. Vi holdt på til langt på natt, og noen ganger hele natten igjennom. Vi ba om lys og studerte Guds ord. Disse personene kom stadig. sammen og studerte Bibelen for å finne ut hva den sier, og for å være beredt til å forkynne med kraft.
Når de kom til det punkt i sitt studium hvor de måtte si: "Vi kommer ikke lenger," kom Herrens Ånd over meg. Jeg fikk et syn og en tydelig forklaring på de skriftsteder vi hadde studert, samt undervisning om bedre fremgangsmåte og effektiv forkynnelse. På den måten fikk vi lys som hjalp oss til å forstå Bibelens ord om Kristus, hans liv og oppgave og hans prestegjerning. En kjede av sannhet som strakte seg fra den tiden og inntil vi når frem til Guds by, ble klarlagt for meg, og jeg ga videre til andre den undervisning Herren hadde gitt meg."
I dette tilfellet var det ingen menneskelig formidler. Med mindre vi skal tro at str. White ikke snakker sant, så fikk hun sin undervisning fra oven. I dette tilfellet dreide undervisningen seg om "Kristus, hans oppgave og hans prestegjerning", de samme emner som vi nå betrakter. Hva vi enn kan være, eller ikke være sikre på, vet vi nå at undervisningen str.White fikk med hensyn til Jesu oppgave og hans prestegjerning, kom direkte fra Gud. Dette betyr at læren om helligdomstjenesten, slik våre forfedre lærte og trodde på den, har Gud som sin opphavsmann. Den kom som et resultat av et syn, og jeg tror ikke det kan sies om noen annen læresetning vi holder fast ved.
EN KRISE
Vi er kommet til en krise i vårt samfunn når ledere forsøker å hevde falsk lære og truer dem som har noe å innvende. Hele planen er utrolig. Mennesker prover nå å fjerne det som har vært grunnleggende for mange generasjoner, og de tror de kan lykkes. Hvis vi ikke hadde Profetiens Ånd, ville vi ikke vite om det avviket fra sunn lære som truer oss, og Omegas komme ville tynne ut i våre rekker og forårsake alvorlige skader. Vi har fått en klar oversikt over den nåværende situasjon. Vi nærmer oss klimaks.
Jeg kjenner til at syner ofte ble gitt for å bekrefte forutgående studium. Jeg er vel vitende om at for noen tid kunne str. Whites tanker "stå stille" som hun uttrykte det, og siden fikk hun et syn, slik som i tilfellet her.
Hun sier selv at "i to eller tre år sto tankene mine stille når det gjaldt å forstå Guds ord." I løpet av den tid fikk hun syner fra Herren. Så gjennomgikk hun en erfaring, og hun beretter: "Fra den tid til i dag har jeg kunnet forstå Guds ord." Ibid.s.58. (På Fast Grunn, l, s.204).
I "to eller tre år" var fru Whites sinn lukket. Dette var åpenbart tilsiktet fra Guds side for å styrke deres tro på hans gave, for mennene visste at av seg selv hadde hun ingen kunnskap. Så når det kom til et punkt i deres studier hvor de ikke kom videre, og de fikk lys gjennom hennes syner, visste de at hun ikke kunne lose deres problemer ved egen hjelp. Det var klart Herrens ledelse, og de bekjente det, og de "godtok åpenbaringen som lys fra himmelen."
I et forsøk på å gardere seg gjør forfatteren nå helomvending og sier at hun ofte gikk "langt utover de standpunkt som var blitt forfektet tidligere, og hennes råd var ofte så klare og fullstendige, og så fjerntrekkende at de viste seg å ligge langt forut for hennes tid, og hennes samtidiges oppfattning. Det kunne gå opptil femti år for hennes budskaper ble godtatt." Jeg undrer på hvem hun tok ideene fra (”copied") ved slike tilfeller.
Ved utarbeidelsen av boken Question on Doetrine, ble det nødvendig å foreta noen undersøkelser i str. Whites offentliggjorte og ikke offentliggjorte manuskripter for å få fastslått hva hun hadde sagt om forskjellige ting, så det ikke skulle være noe å tvile på. Dette arbeidet ble overlatt til Ministrys redaksjon som forteller følgende i Ministry for februar, 1957, s.11:
MINISTRYS RAPPORT
"Likeledes har det oppstått ytterligere et spørsmål. Hvorfor har ikke disse råd, avklaringer og redegjøringer om forsoningen, og den prestelige tjeneste, blitt samlet tidligere til bruk for oss? Vi tror svaret er ganske enkelt og endefrem og innlysende; Ingen har tatt seg tid til det langvarige strev det medfører av møysommelig, omfattende leting som er nødvendig for å finne og analysere og tilrettelegge dem".
"Siden våre ledere stort sett ikke var oppmerksomme på disse skjulte vitnesbyrd og deres uvurderlige verdi, ble savnet ikke følt, og det var vanskelig å disponere tid til et så veldig prosjekt. Det er ikke lett å finne frem til et fullstendig arkiv for alle de gamle tidsskrifter som inneholder Ellen Whites to tusen artikler, for det er ikke ett fullstendig arkiv noe sted. Dessuten er de uvurderlige håndskrevne budskaper ikke tilgjengelig i trykt form." "Enn videre har vi som en menighet vært så opptatt med å bringe vårt spesielle budskap til verden og med å holde vår mangesidige bevegelse igang med dens mange aktiviteter, så ingen synes å ha hatt tid eller å ha villet påta seg en så stor oppgave. Man var klar over at en slik forskning ville bli ytterst arbeidsom på grunn av den mengde materiale som måtte gåes gjennom." "Da imidlertid behovet oppsto og tiden for en slik granskning åpenbart var kommet, ble det erkjent at det var nødvendig, og det ble funnet tid til å gjennomgå ikke bare de kjente bøker, men også den enorme mengden tidsskrifter, artikler og manuskripter med de lærdommer de inneholdt."
Legg merke til at forfatteren ikke undervurderte oppgaven som lå foran ham og at det var en stor oppgave. Det er beklagelig at han brukte anledningen til å fortelle oss at lederne ikke hadde følt behovet for dette arbeidet, ikke hadde tid til det, og ikke en gang følte ansvar for det.
Det var da han holdt på med sin gransking, at han oppdaget at fru White ikke hadde gått imot eller forandret noe av det hun sa i begynnelsen av sin gjerning. Med sin særegne uttryksmåte sier forfatteren at "Fru Whites senere uttalelser går ikke imot eller forandrer hennes tidligere fremstilling."
Han hadde tydligvis håpet at hun skulle ha forandret sitt standpunkt med hensyn til forsoningen, det han hadde kritisert og forsøkt å bortforklare med å si at hun aldri, ikke i et eneste tilfelle, fra begynnelsen hadde medvirket til læren eller til profetisk fortolkning. Hvis hun hadde til hensikt å forandre sitt standpunkt, hadde hun hatt rikelig anledning til å gjøre det i de mer enn seksti år hun levde etter å ha tatt sitt standpunkt om forsoningen. Men hun hverken motsa eller forandret det hun hadde skrevet.
Dette er vitneprovet fra den samme som hadde anklaget henne for hennes tidligere standpunkt, og som nå er tvunget til å bekjenne at hun ikke forandret noe. Det er på en måte rettferdig at forfatteren til artikkelen i Ministry ble den som, etter at han hadde gransket alt, måtte erkjenne at det ikke er noe bevis for at hun noensinne endret mening eller gikk imot det hun tidligere hadde skrevet.
Dette skapte et nytt problem for forfatteren. Nå måtte han la alt hun hadde skrevet stå, og han kunne heller ikke påstå at hun hadde tillat noen som helst forandring. Hva skulle han gjøre, eller hva gjorde han? Han fant en ganske enestående løsning på problemet; Han hevdet ganske enkelt at str. White ikke mente hva hun sa!
Legg igjen merke til hans spesielle måte å uttrykke seg på; Han fordreier meningen, og sier: "...ved en tydelig avklaring av uttrykk og meninger fremgår det at det er bestemt til å ha langtrekkende konsekvenser." Hennes senere uttalelser "gir disse tidligere uttrykkene en dypere og sannere betydning som faktisk har vært uadskillelig fra dem hele tiden."
Og så forklarer han at når hun sier at Kristus gjør forsoning (han utelater ordet (”nå"), mener hun åpenbart at "han tildeler det fullstendige offer til den enkelte."
Dette er helt i samsvar med erklæringen i Questions on Doctrine hvor forfatteren frimodig hevder at hvis noen "hører en adventist si eller leser i adventist litteratur - til og med i Ellen Whites skrifter - at Kristus gjør forsoning nå, skulle det bli forstått slik at vi bare mener at Kristus lar oss få del i forsonings-offeret han allerede har gitt på korset.
Dette er virkelig nyheter. Jeg har skrevet flere bøker. En av dem handler om helligdomstjenesten, og disse må da komme inn under det han kaller for "adventistlitteratur". Og nå er det en uberettiget person som forkynner for verden at når jeg sier at Kristus gjør forsoning nå, så mener jeg det ikke. Da mener jeg at han gjør anvendelse, men ikke forsoning som ble gjort for 1800 år siden.
Det er likevel bare en mindre sak at han foregir å opptre som min fortolker og forteller hva jeg mener med hva jeg sier, Men når han tillater seg å fortelle verden at når str. White sier at Kristus gjør forsoning, mener hun bare at han tildeler, da er det alvorlig.
Guds irettesettelse av Job, da han snakket for meget, kan passe inn her:
"Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?" Job 38: l. Det er ikke ofte at Gud er sarkastisk. Men denne gangen var han det. Les 21.vers ("Du vet det vel, dengang ble du jo født og dine dagers tall er stort"). Job fortjente det.
Og når jeg leser"...til og med i Ellen G. Whites skrifter", at Kristus gjør forsoning, da skal jeg ikke tro det. Det gjorde han for 1800 år siden, og ikke nå, og selv om hun erklærer at Kristus gjør forsoning nå, at "han gjør forsoning idag", at "Vi nå lever på Guds store forsoningsdag, og Kristi hellige gjerning som pågår nå (skrevet av E.G.W.i 1882) i den himmelske helligdom skulle være vårt stadige studium", må jeg likevel henvende meg til fortolkeren for å finne ut hva hun mener. (Se Testimonies to the Church, vol.5, s.250.)
En slik lek med ord er som å leke med ild, og det gjør hvilken som helst fortolkning mulig. Hvis forfatteren har rett, har jeg lov til å ta hvilken som helst uttalelse hos en forfatter og påstå at han mener noe annet enn det han sier. Noe slikt umuliggjør felles forståelse, og skaper babylonisk forvirring.
Hva ville en overenskomst være verd, eller kontrakter, eller muntlige avtaler, hvis jeg har lov til å tolke andres uttalelser på min egen måte? I Bibelen leser vi at den syvende dag er sabbat. Det synes greit nok. Men ifølge forfatterens teori har jeg lov til å påstå at det er ikke det Bibelen mener. Du vil vel si at det er en urimelig påstand, og jeg sier amen til det. Når Bibelen sier "syv" mener den ikke "en". Med forfatterens anskuelse blir ord meningsløse.
"La deres tale være jaja og nei, nei" Matt.5:37. Det vil si at du skal mene det du sier. Å si at "Kristus gjør forsoning nå" skal bety at han gjør anvendelse nå, er uforsvarlig på grammatisk, språklig og teologisk grunnlag, for ikke å snakke om sunn fornuft.
Å gå videre og bygge en ny teologi på slike falske fortolkninger og håndheve dem med sanksjoner hører ingen steds hjemme. Utilbørlig tilegnelse av myndighet blandet med overdreven selvtillit på grunn av høy posisjon har båret frukt, og frukten er ikke god.
Dette forsøket på å redusere og å ødelegge tiltroen til Profetiens Ånd og innføre en ny teologi, kan forføre noen, kanskje mange, men fremdeles står grunnvolden vi har bygget på i alle disse år; og Gud lever fremdeles. Vi bør gi akt på denne advarselen:
"Hvis du svekker Guds folks tillit til vitnesbyrdene han har sent dem. er du en opprører mot Gud like sikkert som Korah, Datan og Abiram var det. Testimonies to the Church, v.5, s.66.
I en ufullstendig undersøkelse som jeg gjorde for noen år siden, fant jeg det forfatteren fant, og mer til. Da fant jeg blant annet en liten trykksak med tittelen: "A Word to the Little Flock" (Et ord til den lille flokk), utgitt av James White i Brunswick, Main, 30.mai 1847.
Den inneholdt blant annet en uttalelse av str White som øyeblikkelig fanget min oppmerksomhet. Det var en uttalelse om helligdommen, datert 21.april, 1847, og var skrevet i Topsham, Main.
På side 12 fant jeg disse ordene, som jeg antar at vår forfatter i Ministry også fant. Søster White sier der: "Jeg tror at helligdommen som skal renses ved slutten av de 2300 dager, er det nye Jerusalems tempel, hvor Kristus er prest. Herren viste meg i et syn for over et år siden, at bror Crosier hadde det sanne lys om helligdommens renselse m.m., og at det var hans vilje at bror Crosier skulle skrive om det synet han ga oss i bladet Day-Star; Extra, 7. februar. 1846. Jeg foler meg fullt bemyndiget fra Herren til å anbefale dette "Extra" for enhver oppriktig troende. Jeg ber om at disse linjer må vise seg å bli en velsignelse for deg, og alle de kjære barn som leser dem. EG. White." (Signert).
Jeg skaffet meg straks en kopi av dette nummeret av bladet Extra og leste det. Mens jeg skriver dette har jeg en fotostatkopi av dette (Day-Star, Extra, 7. feb.1846) liggende foran meg, og på sidene 40-41 av denne utgaven leser jeg bror Crosiers artikkel. Etter å ha omtalt visse teorien han ikke tror på, sier han:
CROSIER TALER
"Men igjen sier de at forsoningen ble gjort og fullført på Golgata da Guds Lam utåndet. Det har mennesker lært oss, og det tror kirkesamfunnene og verden, men det er ikke mer sant eller hellig av den grunn, hvis det ikke er understøttet av guddommelig autoritet. Kanskje få eller ingen av dem som hevder en slik oppfattning har undersøkt grunnlaget det hviler på.
1. - Hvis forsoningen ble gjort på korset, hvem gjorde det? Fremstillingen er en prests verk, men hvem forrettet på Golgata? Det var romerske soldater og onde jøder.
2. - Selve drapet gjorde ingen forsoning, synderne drepte offeret, (dyreofferet) 3.Mos.4: 1-4, 13-15 osv. etterpå tok prestene blodet og gjorde forsoning. 3.Mos.4:5-12,16-21.
3. - Kristus var øverstepresten som var utnevnt, til å gjøre forsoningen, og han kunne visselig ikke ha fungert i den gjerningen før etter sin oppstandelse, og vi har ingen beretning om at han gjorde noe etter sin oppstandelse som kunne bli kalt forsoning.
4. - Forsoningen ble gjort i helligdommen, men Golgata var ikke et slikt sted.
5. - Ifølge Heb.8:4 kunne han ikke gjøre forsoning mens han var på jorden. "Dersom han nå hadde vært på jorden, hadde han ikke vært prest. " Det levittiske prestedømmet var jordisk, det guddommelige var det himmelske.
6. - Derfor begynte han ikke forsoningsverket før etter sin oppstandelse - hva det enn besto i - da han med sitt eget blod gikk inn i den himmelske helligdom for oss."
Dette er da det "sanne lys" som Herren viste str White i synet, og som hadde hans godkjennelse, og som hun mente seg fullt bemyndiget til å anbefale til alle kristne. Bare hvis vi nedvurderer str. White kan vi ta avstand fra, eller forkaste dette vitnesbyrdet fra henne. Det er vi ikke beredt til å gjøre.
Vi møter nå denne situasjonen: Fant Ministrys forfatter ut under sin grundige gransking at bror Crosier hadde "det sanne lys"? Hvis han ikke gjorde det, har han liten grunn til å være tilfreds med sitt arbeid. I begge tilfeller, hvis jeg var en lærer og hadde satt ham til å foreta dette granskingsarbeidet og han fremla samlingen i Questions on Doctrine som sin innberetning, ville jeg gitt ham en strak "F", som i skolespråket står for fiasko. ("Failure", som også kan bety "forsømmelse"). Det kan enten skyldes dårlig gransking eller utelatelse. Det siste er under disse omstendigheter ytterst alvorlig.
|