|
Return
Brev 4
Et sammendrag
Fra tid til annen har jeg sendt ut dokumenter og brev som handler om hva jeg anser for å være et alvorlig avvik fra ledernes side, og jeg har holdt meg nøye til det råd Kristus gir i Matt.18:15-17. Der sier han at hvis det oppstår uenighet mellom brødre så; "Tal ham til rette under fire øyne." Hvis han ikke vil høre "så tal med deg en eller to til, for: etter to eller tre vitner skal hver sak stå fast. Men vil han ikke høre på dem, så si det til menigheten." Som det fremgår av det jeg har skrevet, har jeg fulgt dette prinsippet.
I mai, 1957, fikk jeg lagt i hende - jeg tror det var ved forsynets styrelse - en kopi av et referat (forhandlings-protokoll) fra komitèen for E.G.Whites etterlatte skrifter Den forteller om et møte mellom to brødre og komitèen den l. og 2. mai 1957, angående en erklæring de hadde funnet i fru Whites skrifter om forsoningen. De søkte råd med hensyn til denne saken, for det de hadde funnet stemte ikke overens med de nye anskuelsene lederne forfektet, Hvilken stilling skulle disse forskerne ta med tanke på fru Whites erklæring?
I flere måneder, til og med i årevis, har våre ledere studert sammen med noen prester fra de evangelikale (de andre protestantene) med tanke på en mulig anerkjennelse av adventistene som et evangelisk kristent samfunn. Studiene dreide seg om adventistenes lære, spesielt forsoningen, den undersøkende dom, og Kristi gjerning i den himmelske helligdom siden 1844. De evangelikale hadde kalt disse læresetningene "Det største psykologiske forsøk på å redde ansikt i religionens historie", og den betegnelsen hadde de gitt dem i deres blad, Eternity, for september 1956. De trykket den opp igjen i et "Extra" med overskriften: "Er syvende-dags adventister kristne?"
De evangelikale prestene hadde tydligvis greid å gjøre inntrykk på adventist lederne, så meget at dr. Barnhouse, en av de evangelikale prester søm deltok, forteller at adventistlederne "tok totalt avstand fra" noen av sine viktigste læresetninger. Vi lar dr Barnhouse fortelle historien selv slik han refererer den i før nevnte "Extra” for september 1956. Det særskilte emnet han drøfter som blir kalt "den store skuffelsen", viser til adventistenes store skuffelse i 1844 da de ventet på Herrens gjenkomst. Her er hans beretning:
"Morgenen etter den store skuffelsen gikk to menn gjennom en maisåker for å unngå den nådeløse stirringen fra deres spottende naboer, som de hadde sagt farvel til for evig, dagen før. For å bruke Hiram Edsons ord (den mannen i maisåkeren som først unnfanget denne merkelige ideen) ble han overveldet av overbevisningen om "at istedenfor at vår øversteprest kom ut fra det aller helligste i den himmelske helligdom for å komme til denne jorden den tiende dagen i den syvende måned ved slutten av de 2300 daget; gikk han den dagen for første gang inn i den annen avdeling i helligdommen, hvor han hadde et verk å utføre i det aller helligste før han kommer igjen."
Følgelig er det etter min mening ingen ting annet enn en menneskelig ide for å redde ansikt! En bør også innse at noen uvitende adventister tok opp denne ideen og drev den til fantastiske ytterligheter. Herr Martin og jeg hørte adventistledere si like ut at de tok sterk avstand fra slike ytterligheter. Dette ga de uttrykk for på en måte som ikke kunne misforståes. Videre tror. de ikke, som noen av deres tidligere lærere forkynte, at Jesu forsoningsverk ikke var fullbragt på Golgata, og at han utfører en annen tjeneste gjerning siden 1844. Denne tanken er også totalt forkastet. De tror at Kristus siden sin oppstandelse tildeler fortjenesten av forsoningen som han fullbragte på korset.
Siden læren om forsoningen er basert på forbildet med den jødiske øversteprest som går inn i Det aller helligste for å fullføre sitt forsoningsverk, kan en forstå at det som blir igjen er høyst sansynlig en fortolkningsmessig uholdbar teologisk spekulasjon som er et utslag av fri fantasi. I følge denne tolkningen, går Kristus siden 1844 gjennom hvert menneskes liv og bestemmer hvilken belønning hver enkelt kristen skal få.
Vi personlig tror ikke at det finnes antydning til et vers i Bibelen til støtte for et slikt menneskelig standpunkt', og videre tror vi på at ethvert forsøk på å bevise det, er flaut, tåpelig og ulønnsomt." (uth. i originalen).
Ved forklaringen av denne i noen grad engasjerte uttalelsen, vil jeg legge til følgende forklaring som avklarer noen uttrykk.
Dr. Barnhouse beretter først den velkjente episoden med Hiram Edson som gikk gjennom maisåkeren morgenen etter "skuffelsen”, og hvor han ble overbevist om at "istedetfor at vår øversteprest gikk ut av Det aller helligste... gikk han den dagen for første gang inn i den annen avdeling i Den himmelske helligdom, og han hadde en gjerning å utføre i Det aller helligste for han kunne komme igjen." Den gjerningen han måtte gjøre før han kunne komme igjen til denne jord, var fullendelsen av forsoningen som involverte den undersøkende dom.
Dr. Barnhouse sier at denne fremstillingen er bare en menneskelig ide for å redde ansikt." Så fortsetter han: "Noen uvitende adventister tok opp denne ideen og drev den til fantastiske ytterligheter." Det vil si at de trodde Kristus virkelig gikk inn i Det aller helligste for å gjøre et verk som måtte gjøres før han kan komme igjen, og som innbefattet den undersøkende dom og fullendelsen av forsoningen. Dr. Barnhouse beretter: "Herr Martin og jeg hørte adventistenes ledere si like ut at de tok avstand fra alle slike ytterligheter. Dette ga de uttrykk for på en måte som ikke kunne misforståes."
Hvis vi skal tro dr. Barnhouses utsagn, har våre ledere tatt avstand fra en lære som vi har holdt hellig fra begynnelsen. Dette går tydelig frem når dr. Barnhouse forsetter: "Noen av deres tidligere lærere forkynte at Jesu forsoningsverk ikke var fullbragt på Golgata, og at han utførere en annen tjeneste-gjerning siden 1844. Denne tanken er også totalt forkastet."
Når dr. Barnhouse sier at "Doen" av våre tidligere lærere lærte "at Jesu forsoningsveIk ikke var fullendt på korset", må han ha fått sine opplysninger fra noen av de "uvitende" forfattere av vår nye teologi, for historien fastslår at alle våre lærere lærte dette. James White, J H.Waggoner, Uriah Smith, J.N.Andrews, J.N.Loughborough, C.H.Watson, E.E.Andross, WH.Branson, F.D.Nichols, (inntil 1955) . Alle var standhaftige forsvarere av læren om Kristi forsoningsverk siden 1844, og ga uttrykk for denne sin overbevisning i skrifter de har etterlatt seg. Mens jeg skriver dette har jeg nesten alle deres bøker foran meg.
James White'varvårJørste generaIkonferens-formann, og da han ble valgt. skrev den første redaktør av Signs of the Times i den første utgaven av bladet, en artikkel "for å korrigere falske utsagn som er i omløp om oss... Det er mange som kaller seg adventister, og som forfekter synspunkter vi ikke kan være enige i. Vi tror at noen av dem er nedbrytende for de tydeligste og viktigste grunnsetninger som er fremsatt i Guds ord."
Den andre av 25 trosartikler lyder som følger (delvis gjengitt): "Kristus "levde som vårt eksempel, døde som offer for oss, ble oppreist for vår rettferdiggjørelse, for opp til det høye for å være vår eneste mellommann i den himmelske helligdom, hvor han med sitt eget blod gjør soning for våre synder. Den soningen som ikke ble gjort på korset, hvor bare ofringen foregikk, er den aller siste del av hans gjerning som prest."
Disse grunnleggende trossetninger ble også trykket t en liten traktat som ble utbredt i tusenvis. Det ville være interessant om den som skrev sidene 29-32 i Questions on Doctrine ville skaffe oss en liste over skribenter som har motsatte synspunkter av dem som er nevnt ovenfor. Jeg har ikke funnet noe bevis for de uriktige utsagn en finner på disse sidene i Q.on D.
VI fortsetter vårt studium av dr. Barnhouses beretning i Eternity Extra. Han har nettopp erklært at adventistledeme har "totalt forkastet" den tanken at Kristus "fremdeles utfører en andre tjenestegjerning siden 1844". Han mener her et forsoningsverk. Han sier at isteden "tror de at Kristus siden sin oppstandelse har tjenestegjort ved å dele ut fortjenesten av forsoningen som han fullbragte på korset." (..."they believ that since His ascension Christ has been ministering the benefits of the atonement which He completed on Calvary.")
(Mot historiens klimaks billig utg. s.332: "De som i tro følger Jesus i det store soningsverket. nyter godt av hans midlertjeneste, men de som avviser lyset, får ikke gagn av det." "...Da Jesus i kraft av sitt blod gikk inn i den himmelske helligdommen ved sin himmelfart for at hans etterfølgere skulle ha gagn av hans midlertjeneste,..." - Disse sitatene er tatt med av oversetteren. Og det anbefales å lese dette i sin helhet.)
Han, dr. Barnhouse, sier likevel ikke at denne anskuelsen er konsekvent Det gamle testamente forteller oss at øverstepresten slaktet offeret i forgården utenfor tabernaklet. Men slaktingen var ikke forsoningen. "Blodet er det som gjør soning." Henvist til 3 .Mos.17: 11. Derfor skal øverstepresten "bære dets blod innenfor forhenget... og sprenge det på nådestolen og foran nådestolen... Således skal han gjøre soning for helligdommen." 3.Mos.16:15-l6. "Han går inn for å gjøre soning." vers 17.
Dr. Barnhouse hevder at siden vi baserer vår lære om forsoningen i stor utstrekning på forbildet vi finner i 3.Mos. og bruker det i vår lære om forsoningen; må vi nødvendigvis tro at siden øverstepresten på jorden tok blodet med inn i helligdommen og gjorde soning der, så må Kristus gjøre likedan. Han må gå inn for å fullføre forsoningen. Ellers har vi en forsoning uten blod. Hvis, vi ikke tar det siste skrittet, er vi nødt til å tro at forsoningen ble gjort i forgården og ikke i helligdommen, hvilket gjør læren om forbildet fullstendig til intet. Hvis dette siste tjenesten med blodet er utelatt, da er vår lære om forsoningen sørgelig ufullstendig, "og er høyst sannsynlig en fortolkningsmessig uholdbar teologisk spekulasjon som er et utslag av fri fantasi." Hvis Kristus ikle går inn med blodet for å fullføre forsoningen, da er det vi har igjen "flaut, tåpelig og ulønnsomt." Han har et godt argument.
ER DET SANT?
Da jeg først leste i Extra at våre ledere hadde forkastet læren om Kristi forsoningsverk i helligdommen siden 1844, og erstattet den med "tildelingen av fortjenesten av son-offeret på korset," kunne jeg ikke tro det, og Jeg trodde det heller ikke.
Da det ble fortalt meg at selv om jeg leste i "Ellen G.Whites skrifter at Kristus gjør soning nå, var jeg ikke i stand til å tro det, og jeg tenkte: "Hva får vi ut av dette." "What are we coming to?"). Våre ledere sier at forsoningen ble gjort for 1800 år siden. Søster White sier at forsoningen foregår nå. I Questions on Doctrine står det at den ble gjort for 1800 år siden. I Ministry leser vi at forsoningen på korset var endelig. Hvem eller hva skal jeg tro?
For meg er det å forkaste Kristi tjeneste i den annen avdeling det samme som å forkaste adventismen. Det er en av adventismens grunnpilarer. Hvis vi forkaster forsoningen i helligdommen nå, kan vi like godt forkaste adventismen helt. Det er Guds folk ikke beredvillig til. De vil ikke følge lederne i deres frafall.
På dette tidspunktet kom det for meg at Eternitys folk kanskje hadde angret det de hadde skrevet og tatt det tilbake, eller at de ville ta det tilbake. Så jeg skrev til Eternity og spurte om de utga Extra fremdeles. De svarte at det gjorde de. Da spurte jeg om tillatelse til å trykke artikkelen, siden det var opphavsrett til den.
Jeg fikk til svar: "Vi er glade for å gi deg tillatelse til å sitere fra artikelen; "Er adventister kristne?", og vi vil sette pris på om du gir Eternity æren når du gjør det." Dette brevet var datert Philadelphia, Pennsylvania, 2.mai 1958, undertegnet av redaktøren.
Dette var 20 måneder etter at artikkelen først hadde stått i Etermty. Hvis vare ledere noen gang i løpet av disse 20 månedene hadde protestert, hvis de hadde gjort en innsigelse, ville redaktøren for ærlighets skyld ha advart meg mot å bruke stoffet, og mot å sitere disse uttalelsene. Men redaktøren gjorde ikke noe slikt. Han var glad til og villig til å la meg bruke stoffet, villig til å stå for hva Extra hadde offentliggjort og villig til å la meg sitere dem.
Det er hele fem år siden debatten begynte, og tre år siden Extra ble utgitt. Hele denne lange tiden har jeg ventet på at våre menn skulle benekte anklagen, og irettesette de evangelikale for en slik ærekrenkelse av hele vår ledelse, men jeg har ikke hørt noen protest. Tvertimot har jeg lest flere henvisninger til disse evangelikale i våre blader der de blir omtalt som fine kristne gentlemenn, hvilket jeg også tror er riktig. Slike menn forteller ikke usannheter.
Siden det ikke er kommet noen nektelse eller protest fra våre menn, har jeg motstrebende trukket mine slutninger Men hvis våre menn vil gi en ærlig og redelig erklæring om at de aldri har kommet med slike uttalelser til dr. Barnhouse og herr Martin, da vil jeg straks sette meg i kontakt med de evangelikale og be dem gi en unnskyldning for slike alvorlige beskyldninger. Denne saken er for alvorlig til å la den bli liggende. Tusenvis av vårt folk har lest artikkelen i Eternity og de er dypt bekymret. En av grunnpilarene i vår tro er, i følge Eternity, blitt fjernet. Skal vi være uvirksomme og tillate at helligdommen blir trampet på, og det av dem som skulle forsvare den?
HENDELSEN I BOKSAMLINGEN
Vi skal nå vende tilbake til de to menn som kom inn i White-samlingen i mai, 1957, for å rådslå med White komitèen.
De var ferdige med forskningsarbeidet og sa til komitèen at de hadde funnet "antydningem til at str White lærte at "Kristi forsoningsverk pågår nå (skrevet av E.G.W i 1880) i den himmelske helligdom." Denne oppdagelsen var et dødsstøt for deres nye teologi. Det var åpenbart umulig å tro at forsoningsverket ble fullført på korset og var endelig, og dessuten lære at den fremdeles foregikk i himmelen. En av fremstillingene måtte være usann. Imidlertid hadde samfunnet allerede tatt standpunkt med hensyn til dette, og hadde i 1957 offentliggjort i Ministry at det store som hendte på korset var "en fullstendig, fullkommen og endelig forsoning for menneskenes synder" Ministry, februar, 1957.
I artikkelen sto det at dette er nå "adventistene forståelse av forsoningen, stadfestet, belyst og avklart ved Profetiens Ånd." Ibid. Denne erklæringen er aldri blitt trukket tilbake, eller tillempet, eller forandret, og hverken forfatter eller redaktør er blitt irettesatt. Den står der.
Hva skulle forskerne nå gjøre, med henblikk på denne situasjonen? De stod overfor en erklæring fra str. White om at forsoningen foregår i himmelen nå. De stod ansikt til ansikt med den andre erklæringen fra lederne om at forsoningen ble gjort og fullført på korset. De måtte godta den ene eller den andre. De valgte å holde med lederne.
Men hva med str Whites erklæringer, for dem er det mange av. Det var klart at på en eller annen måte måtte hennes innflytelse bli svekket og hennes uttalelser bli "utvannet" (Watered down). Men det ville bli en vanskelig oppgave, og det måtte gøres i hemmelighet. Hvis planen ble oppdaget i tide, ville den ikke lykkes. Hvis de imidlertid kunne gjøre det i hemmelighet, og raskt, kunne saken bli et "fait accompli" (avgjort sak), bli gjort før noen fattet mistanke.
Det var på denne tiden White-referatene ble levert til meg. Jeg skal nå presentere rapportene (referatene) så alle kan få vite hva som ble gjort. Her kan de selv lese:
REFERAT 1. mai 1957, s.1483
"På dette tidspunkt i vålt arbeide ble eldste X og Y invitert til å komme sammen med bobestyrelsen for videre diskusjon av en sak som var b1itt behandlet i januar Eldste X og hans gruppe hadde studert sammen med visse pastorer, og var blitt akutt oppmerksomme på E.G.Whites erklæringer som tyder på at Kristi forsoningsverk foregår nå i den himmelske helligdom. I en erklæring i Fundamentals of Christian Education blir ordet "offer" brukt. For ikke-adventister, som ikke er kjent med vår forståelse av helligdomssporsmålet som viser til en fortsettelse av Kristi forsoningsverk, er dette vanskelig å forstå. Det ble foreslått for bobestyrelsen at noen fotnoter eller tillegg skulle tilføyes i visse av E. G. Whites bøker for å klargjøre i store trekk vår forståelse av de forskjellige faser i Kristi forsoningsverk, for å gi inntrykk av at det var slik hun mente det.
Brødrene som deltok i diskusjonen sammen med bobestyrelsen mente at dette var en sak som ville komme sterkt i forgrunnen i nær fremtid, og vi bør gå videre med å forberede og innføre slike notater i fremtidige utgaver av E. G. Whites bøker.
Saken ble omhyggelig og alvorlig diskutert, men da møtet ble avsluttet for å gi plass til andre komitèer, var ingen bestemmelse tatt."
MØTE, 2.MAI, side 1488
E.G.WHlTES UITALELSER OM KRISTI FORSONINGSVERK
"Møtet i bostyret som ble holdt første mai, ble avsluttet uten at det ble tatt noen avgjørelse om et spørsmål som ble utførlig debattert - om passende fotnoter og forklaringer med hensyn til EG. Whites uttalelser om Kristi forsonings-verk, som tyder på at dette verk fortsetter i himmelen nå, i vår tid. Siden formannen for vår komité vil være borte fra Washington de neste fire måneder; og siden dette spørsmålet trenger grundig overveielse og rådslagning, ble det "BESLUTTET at vi utsetter overveielsen av de salær som eldste X og Y har gjort oss oppmerksomme på, til et senere tidspunkt, innbefattet EG. Whites uttalelser angående Kristi fortsatte forsoningsverk."
Etter at formannen i komitèen var kommet tilbake fra sin fire måneders reise, ble saken diskutert videre, og det ble besluttet å ikke imøtekomme anmodningen. Denne handlingen er verd anerkjennelse, men rosen blir noe matt fordi det tok åtte måneder å komme frem til denne avgjørelsen, og fordi de ikke tok denne beslutningen før planen var blitt, kjent.
Denne rapporten forbauset meg. Hvordan kunne noen våge å foreslå tilføyelser i str Whites skrifter for å understøtte det nye synet?
Jeg tenkte meg grundig om, og jeg ba meget. Hadde jeg noe ansvar i denne saken? Hvis jeg hadde det, var det min plikt å snakke med en mann, og bare en. Siden overtredelsen ikke var mot meg, men mot menigheten og vår hellige tro, var det min plikt å si fra til vår konferenseformann, og det gjorde jeg.
I mitt brev den 27. februar 1957, hadde jeg gitt uttrykk for min engstelse for utgivelsen av den planlagte boken Questions on Doctrine, sien den var blitt utarbeidet altfor raskt og etter bare en kort tids studium. Bøker av dette slaget kan ikke bli skrevet på kort varsel og skulle vært utarbeidet av menn som hadde brukt levetiden til å studere emnet og brukt år på å forske i Vitnesbyrdene.
Den 7. mars 1957, mottok jeg dette svaret: "Jeg har merket meg din iakttagelse: "Jeg er meget engstelig for innholdet i boken som er under utgivelse og som skal orientere om vår tro." Jeg tror ikke, bror Andreasen, at du trenger å frykte for hva som skal stå i den boken. Den er blitt grundig gjennomgått av en gruppe dyktige menn som vi har den største tillit til. Jeg føler meg helt overbevist om at du vil bli tilfreds med resultatene."
I mitt svar 11. mars, uttrykte jeg igjen min frykt for innholdet i boken. Jeg henviste til en artikkel som sto i Ministry i februar, 1957, og sa: "Hvis komitèen er enig i hans offentliggjorte anskuelser. må jeg protestere på det mest bestemte. Jeg har følelsen av at noen av brødrene er blitt ledet inn i denne vanskelige situasjonen som følge av ønsket om å være lik "nasjonene" omkring oss (kirkesamfunnene), og vi vil komme III å angre den dagen vi begynte. å gjøre innrømmelser på grunn av press utenfra."
Da jeg ikke fikk noe svar, skrev jeg igjen 10. mai, 1957:"Jeg stoler på at du har forståelsen av at dette er alvorlig ment fra min side. Jeg har den største tillit til deg. I de mer enn seksti år jeg har hatt offentlig forbindelse med vårt samfunn, har mitt fremste mål vært å vekke tiltro til Profeti ens Ånd. De siste to år har jeg talt om dette emnet 204 ganger. Jeg har følt at vårt folk trengte hjelp, og jeg har forsøkt å hjelpe dem. Jeg er sorgbetynget over hva fremtiden synes å bringe med mindre Gud hjelper oss. Måtte Herren gi deg både visdom og mot ti1 å gjøre hva situasjonen krever."
Etter at jeg hadde kommet i besittelse av den fortrolige rapporten fra White Estate utvalget, fulgte jeg Kristi anvisning om å "tale til ham alene", og jeg sendte fire brev til vår generalkonferens-formann. Dette svaret fikk jeg den 26. januar,1957: "Jeg er viss på at vi kan stole på at brødrene fra White Estate går frem med varsomhet i denne saken og ikke tar avgjørelser som kan sette oss i forlegenhet i fremtiden. Visselig, bror Andreasen, her er det ingen som har til hensikt å klusse ved str. Whites skrifter. VI setter meget stor pris på dem."
Med hensyn til boken Questions on Doetrine, kan jeg forsikre deg om at den er ikke laget av de brødrene du nevner navnet på. Det er sant at de arbeidet en del med den i begynnelsen, men den ble overlatt til andre, og er et produkt av en større arbeidsgruppe heller enn noen få."
Den 4.juli 1957, svarte jeg. Her er endel av svaret: "Jeg frykter for at den dagen kan komme da denne saken blir kjent for folket. Det vil ryste troen hos hele vårt samfunn. Selvfølgelig vil noen glede seg over at man til sist har kvittet seg med søster White. Andre vil gråte og rope til Herren om trøst, "Spar, Herre, ditt folk, og overgi ikke din arv til vanære." (Joel 2: 17). Og når vi er fanget i vårt eget nett, vil ikke da verdens kirker fryde seg? Jeg ber deg, bror sørg for at den planlagte boken ikke blir utgitt. Det vil bli skjebnesvangert... Hvis det ikke er noe forsoningsverk som pågår nå i den himmelske helligdom, da kan vårt samfunn like godt åpent og ærlig vedgå deres feiltagelse og avvente konsekvensene. La oss kaste søster White til side. og ikke lenger på en skinnhellig måte forsvare hennes skrifter mens dere forandrer dem og fremdeles hevder det er hennes verk.. Til slutt vil jeg få uttrykke min høyeste aktelse for deg. Du står overfor en nesten overveldende oppgave, idet du møter det største frafall menigheten noensinne har vært utsatt for.”
18. september 1957, mottok jeg denne henvendelsen: "Jeg har ansett saken du viser til som avsluttet. Jeg tror ikke du har rett til å bruke rapporten fra komitèen fra White Estate slik du har gjort. Jeg håper den tiden aldri vil komme at Vi fordømmer og irettesetter menn fordi de kommer frem for et lovlig valgt menighetsråd for å diskutere spørsmål de kan ha angående menighetens tro og virke.”
27.september 1957, svarte jeg: "Jeg takker for brevet fra deg, datert 18. september. der du erklærer at "den saken du henviser til er avsluttet.” Jeg ba om en gransking, men det avslo du. Du har ikke påtalt arbeidet til mennene som var implisert, og du har sagt at jeg ingen rett har til å bruke de informasjonene jeg har fått, og så har du stengt døren. Da vil jeg få forklare at jeg har bare brukt min informasjon til å informere deg, og ingen andre. Hva annet kunne jeg gjøre? Du sier at hvis du hadde mottat slik informasjon, så ville du ikke brukt den. Litt av en innrømmelse! Jeg anser at det foreliggende tilfellet er det største frafall som noen gang har forekommet i vårt samfunn, og dette ville du holde skjult! Og nå har du stengt døren. ...Jeg tror ikke, bror Figuhr. at du har tenkt over hvor alvorlig situasjonen er. Vårt folk vil ikke tåle noe kluss med, eller forsøk på kluss med Vitnesbyrdene. Da vil de få en ubehagelig følelse av at ikke alt står bra til i hovedkvarteret. Les mitt brev fra 12. september en gang til. Du kan redde situasjonen, men bare hvis du er villig til å gjøre saken tilgjengelig. Du er i ferd med å styre vårt samfunn i fordervelse. Jeg ber for deg.”
Min brevveksling med Washington fortsatte på denne måten til 16. desember 1957. Da mottok jeg dette ultimatum: "De (styremedlemmene) anmoder om at du holder opp med dine aktiviteter.” Tre dager senere fikk jeg disse ordene i tillegg: "Dette vil stille deg i et klart motsetningsforhold til din menighet, og vil utvilsomt bringe på bane ditt forhold til menigheten. Med henblikk på alt dette, vil styre-medlemmenen som jeg før har nevnt, inntrengende be deg om å holde opp med dine aktiviteter."
Helt til nå er det ikke blitt foreslått noen høring. Jeg fikk bare ordre om å slutte med mine aktiviteter, og den indirekte trusselen hvis jeg ikke gjorde det - "det vil utvilsomt bringe på bane ditt forhold til menigheten." Jeg ville bli dømt uten å kunne forsvare meg. Trusselen om at mitt navn ville bli tatt opp til overveielse kunne bety alt. Det ble ikke reist spørsmål om min klage var berettiget. Jeg var allerede dømt, det var bare et spørsmål om hva straffen skulle bli.
Dette fikk meg til å tenke på noe som var blitt offentliggjort i Eternity Extra, at våre menn hadde forklart for herr Martin at de (adventistene) hadde blant sine medlemmer visse ytterliggående fanatikere, likesom det på ethvert område av grunnleggende kristendom finnes uansvarlige fanatikere. I motsetning til disse ytterliggående fanatikere hadde de en "forstandig ledelse", nemlig dem selv.
Jeg vet ikke hvordan våre ledere oppførte seg mens de var sammen med de evangelikale, men disse fikk et inntrykk av at "den største gruppe av forstandige ledere (som) er bestemt på å sette bremser på hvilket som helst medlem som fastholder meninger som avviker fra det synet som samfunnets ansvarlige ledere har." Eternity Extra, september 1956, s.2.
Leserne bør tenke over dette. Vi har forstandige ledere ifølge deres egen vurdering. Vi har også ytterliggående og uansvarlige fanatikere. Disse forstandige lederne er bestemte på å sette bremser på "hvilket som helst medlem som fastholder meninger som avviker fra det synet samfunnets ansvarlige ledere har."
Jeg kunne ikke tro det første gang jeg leste det. I femti år hadde jeg vært et aktet medlem av menigheten og hatt ansvarsfulle stillinger. Men hvis jeg våget å ha "meninger som avvek fra det de ansvarlige ledere av samfunnet hadde, da ble jeg et medlem av de "uansvarlige fantikeres" gruppe, som utgjorde den ytterliggående fløyen av forsamlingen, og uten en høring fikk jeg ordre om å holde opp med mine aktiviteter, eller også få kjenne at bremsene ble satt på.
Hvis jeg ikke hadde hatt papirene foran meg, ville jeg ha vanskelig for å tro at noen "forstandig ledelse" ville forsøke å kvele kritikk og fremsette trusler mot medlemmer som har meninger som avviker fra synet til menighetens ansvarlige ledere. Hadde det kommet så langt? Roma gikk bare litt lenger.
Noen vil innvende at dette er bare noe de evangelikale sier om våre ledere. Da gjenstår det faktum at våre menn har aldri protestert mot disse beskyldningene. Min egen sak viser at jeg ville komme frem for domstolen, ikke for en høring, men for å dømmes, uten å bli hørt, av de menn som hadde utnevnt seg selv til dommere.
Husk at dette var før generalkonferensen i 1958, før nyteologien var blitt offentlig godkjent, og før vårt samfunn hadde hatt anledning til å uttale seg om saken. All offentlig kritikk må opphøre. Hvis jeg ikke holder opp, vil uten tvil mitt forhold til menigheten bli bragt på bane. Dette var et ultimatum. Og hvordan reagerte jeg så på det? Som hvem som hellst annen ville gjort. Dette var en egenmektig tilegnelse av myndighet. Jeg svarte at jeg var en fredens mann, og at jeg var tilgjengelig for argumenter, men ikke for trusler.
Jeg følte, og føler nå, at vårt samfunn står overfor frafallet som ble forutsagt for lenge siden, at våre ledere følger nøyaktig den fremgangsmåten Profetiens Ånd sa de ville følge, og at jeg har en plikt som jeg ikke må trekke meg unna. Jeg beklager meget at våre ledere ved deres handlinger har gjort det mulig for våre fiender å utsette Guds sak for klander.
I mine tidligere brev nevnte jeg gang på gang at våre fiender før eller senere ville oppdage vår svakhet og utnytte den. Jeg tryglet våre ledere om å rette på det som var blitt gjort, men uten resultat. Vi høster nå det vi har sådd.
I mitt neste brev skal jeg. regne opp de forsøk jeg har gjort på å få en høring ikke en hemmelig høring, men en offentlig - eller en fortrolig høring, hvis det ble ansett for å være best, men den skulle tas opp på bånd og jeg ville ha en kopi. Det har ikke lykkes meg. Jeg skal gi skriftlig bevis for grunnene til at det ikke lyktes å få en høring med lydbåndopptak.
Jeg har fått spørsmål om hva jeg venter å oppnå. Jeg har fått hundrevis av brev med løfte om støtte hvis jeg bare vil gjøre visse ting. Jeg besvarer bare noen få brev, siden det vil ta for mye tid å innlate seg på brevveksling. Jeg har fått mange råd om tilbud og veiledning, men jeg vil helst ikke innvolvere andre. Jeg er blitt tillagt alle mulige beveggrunner. Noen bra mennesker forstår ikke at å tillegge noen motiver er det samme som å dømme. Det ser ut som det er umulig for enkelte å forstå at en læresetning er et viktig nok motiv for å protestere. I den krisen vi nå er inne i, ville det være feigt av meg å ikke påkalle Herrens hjelp mot de mektige.
Tre sendelag har kommet til meg for å be meg gjøre noe "praktisk". Egentlig sa de: "Vi er med deg, men du angriper ikke saken på rette måte. Så snart vi tar standpunkt på din side, kan vi miste våre stillinger, og antagelig gjør vi det også. (De var pastorer). Hvis du hadde noe å tilby oss, hvis du kunne starte en bevegelse, ville vi holde med deg. Men å bli avsatt uten fremtidsutsikter er en urealistisk tanke. Du kommer ingen vei hvis du ikke har noe å tilby."
Til det svarer jeg at jeg er en syvende-dags adventist, og at jeg ikke er interessert i å starte noen bevegelse, og at jeg ikke bryr meg noe om støtte fra noen som har slike meninger. Det er ikke den slags mennesker som vil bestå i den kommende krise.
Jeg er en syvende-dags adventist, og jeg fryder meg i sannheten. rett og sannhet vil seire til slutt. Jeg håper at når sannheten om den nåværende situasjon blir kjent, vil det være menn og kvinner som vil protestere og utøve innflytelse nok til å sette i verk visse endringer i vår organisasjon som vil sikre at menn som er tro mot sannheten som en gang ble overgitt de hellige, blir ansatt i hellig tjeneste. Jeg slutter dette brevet med hjertelige hilsener til alle. Mitt neste brev med hensyn til høring skulle kunne bli interessant.
Inntil da, må Herren være med dere.
|