|
Return
Brev 5
Hvorfor ikke en høring?
I et tidligere brev har jeg fortalt hvordan jeg i mai 1957, kom i besittelse av noen offentlige rapporter fra bobestyrelsen for Whites Trustees - ansett for å være hemmelige - som avslørte et forsøk på å klusse med Vitnesbyrdene ved å innsette I noen av bøkene fotnoter og forklaringer som skulle få det til å se ut som om str. White har i samsvar med, eller i det minste ikke imot, den nye teologien som forsvares I Ministry og Questions on Doctrine. Jeg ble forvirret da jeg leste dette offentlige dokumentet, og dobbelt så forvirret ble jeg da jeg forsto at denne planen var godkjent av lederne og var en vedtatt fremgangsmåte. Det ville bety at mennesker fritt kunne gjøre tilføyelser i Profetiens Ånds skrifter som ville forvanske eller forandre meningen i det str. White hadde skrevet.
Hvilken sikkerhet kunne vi da ha for at bøkene som ble utgitt var forfatterens uforfalskede lære, og at de ikke var "rettet på og forbedret" som det ble gjort med andre bøker, ifølge beretningen i Eternity Extra, september 1956?
Jeg følte meg urolig over hva mennesker hadde forsøkt å gjøre, men min virkelige bekymring var forståelsen av at dette var godkjent av ledelsen og skulle for fremtiden være en vedtatt fremgangsmåte. Man kunne nå oppsøke White-komitèen, og med dens godkjenning og i all hemmelighet få innført forklaringer og notater før noen kunne oppdage hva som var hendt. Og dette kunne de gjøre med forvissning om at hvis noen fikk greie på det og avslørte det som var gjort, ville ledelsen ta seg av slikt og true dem hvis de ikke holdt opp med sin "aktivitet".
I mitt tilfelle fikk jeg vite at rapportene var konfidensielle, og at jeg ikke hadde rett til dem ikke engang å lese dem. Skjønt jeg hadde sitert direkte og korrekt fra de offentlige rapportene, ble det sagt til meg: "Du gjør det på grunnlag av hemmelige rapporter som du Ikke hadde rett til å lese." Brev, desember 1957.
Mennene ønsket å innføre "notater", "forklaringer", "tilleggs-notater”), "fotnoter", "passere notater" i fremtidige utgaver av E.G.Whites skrifter. (Legg merke til at alle disse uttrykkene står i flertall). Styreformannen forminsket saken ved å erklære i brev av 20. september 1957, at det bare gjaldt en kort henvisning tilføyd nederst på en bestemt side, altså èn kort henvisning, nederst på èn side i èn av str. Whites bøker. Dette stemmer aldeles ikke med den offentlige rapporten. Hvordan kan denne uoverensstemmelsen forklares?
Min første tanke og håp var at jeg ville bli kalt til regnskap straks, og bli bedt om å bevise mine anklager eller ta dem tilbake, og at en upartisk gruppe ville bli bedt om å lede en høring. Men der ble jeg skuffet.
Den første reaksjonen på min "aktivitet" kom i form av et brev den 16. desember 1957. Der sto det:
"Saken som gjelder din aktivitet ble diskutert av lederne ved generalkonferensen, og de beklager dypt det du gjør. De anmoder derfor om at du holder opp med din nåværende aktivitet. "
Før jeg hadde fatt anledning til å svare, mottok jeg følgende den 19. desember:
"Jeg vil gjerne gjenta det jeg skrev til deg før, at folk har fullkommen rettighet til å oppsøke komitèer, inkludert White Estate gruppen, og komme med sine forslag uten frykt for å bli irettesatt eller behandlet som kjettere. Når vi husker at du gjør alt dette på grunnlag av rykter og hemmelige rapporter som du ikke hadde rett til å lese, får man et bestemt inntrykk av at dette er ikke en adventistisk måte å gjøre tingene på. Du var ikke tilstede ved dette komitèmøtet, og alt du vet om det er rykter og noen kortfattede notater som sekretæren ved møtet skrev ned. Måten du går frem på ved å kringkaste en sak som denne, setter deg selv i et dårlig lys. Hvis du gjør det, blir vi også nødt til å kringkaste noe.
Dette vil igjen stille deg i et klart motsetningsforhold til din menighet, og vil utvilsomt bringe på bane ditt forhold til menigheten. Med henblikk på alt dette, vil styremedlemmenen som jeg før har nevnt, inntrengende be deg holde opp med dine aktiviteter."
Leg merke til at det var ikke noe forslag om en høring for å få fastslått om mine beskyldninger var sanne eller falske. Jeg ble bare bedt om å holde opp med mine "aktiviteter", ellers...
Og hvordan reagerte jeg så på det? På samme måten som hvem som helst annen ville ha gjort. Jeg svarte at jeg var en fredens mann, og at jeg var tilgjengelig for argumenter, men ikke for trusler. Jeg var beredt for alt som måtte komme.
Men hva ville komme? Jeg visste ikke hva det mentes med å overveie mitt "forhold til menigheten". Det kunne bety hva som helst. Jeg vet hvilket inntrykk dr. Barnhouse hadde fått dersom noen skulle protestere mot deres egenmektige myndighet.
Her er hva han beretter: "Adventistenes standpunkt i visse saker synes for noen av oss å være et nytt standpunkt. For dem kan det være nok at flertallet av de forstandige ledere bestemmer å sette bremser på hvilket som helst medlem som fastholder meninger som avviker fra det synet samfunnets ansvarlige ledere har."
Det er virkelig uheldig at våre ledere kan ha gitt de evangelikale et slikt inntrykk. Denne erklæringen har nå stått på trykk i tre år. Våre ledere er blitt gjort oppmerksomme på det, og de er blitt bedt om å nekte for at de har en slik hensikt. Men de har ikke benektet det eller protestert, og vårt folk har noe motvillig trukket den sluttning at dr. Barnhouse har rett i sin bedømmelse av våre ledere.
Legg så til hva herr Martin sier at lederne hadde fortalt ham, "at de (adventistene) blandt sine medlemmer hadde visse ytterliggående fanatikere, slik som det på et hver område av grunnleggende kristendom finnes uansvarlige fanatikere."
Dette fortalte våre ledere til de evangelikale da de diskuterte det viktige emnet om Kristi natur da han var her på jorden som menneske. Disse uttalelsene ser jeg på som en forhånelse. De viser forakten våre ledere har overfor dem som er uenige med dem. Jeg mener at disse uttalelsene er tilstrekkelig grunn til anklage.
Vårt folk er tålmodige, men dette er så vidt jeg vet første gang forhånelser er
blitt kastet på trofaste syvende-dags adventister av deres ledere.
ET KORT MØTE
Det eneste møte jeg noen gang har hatt med våre ledere var en dag i februar 1958, da to styremedlemmer ba meg møte dem de få minutter de kunne avse mellom forretningsmøtene. Hovedsaken syntes å være at de ville vite om jeg hadde til hensikt å fortsette med min "aktivitet". Jeg sa at det ville jeg. De kom med en bemerkning om hvorfor jeg ikke hadde bedt om en høring. Det hadde aldri falt meg inn at jeg skulle be om en høring. Jeg ventet å bli innkalt. men etter å ha tenkt over det, skrev jeg neste dag: "Jeg viste ikke at dere ville jeg skulle komme til Washington for en høring eller diskusjon siden dere aldri har nevnt noe slikt. Hvis det er deres ønske, er jeg villig til å komme... Jeg har bare en bønn, at høringen må være offentlig, eller at en stenograf må være tilstede, og at jeg får en kopi av referatet." Brev, 5.jebruar 1957.
Som svar fikk jeg dette brevet, datert 10.februar, med innbydelse til å komme: "I samsvar med ditt ønske har brødrene ingen innvendinger mot å skrive ned vår samtale. Det er foreslått at den mest praktiske måte vil være å ta det opp på bånd."
Dette var jeg tilfreds med. Imidlertid la jeg merke til at ikke noe var nevnt om at jeg skulle få en kopi av referatet. Men jeg tenkte at de kanskje an så det for gitt, siden jeg hadde satt det som en betingelse, og de hadde godtatt mitt forslag. Men Jeg følte meg usikker. Hvis jeg skulle skrive og be om ytterligere bekreftelse, kunne det se ut som om jeg tvilte på deres oppriktighet. Men da jeg ikke hørte mere fra dem, skrev jeg et brev den 21.februar: "Enten det skyldes en forglemmelse eller det er med hensikt; dere har ikke svart på min bønn om å få en kopi av referatet. Dette er nødvendig, for i en mulig diskusjon om hva som blir sagt eller ikke sagt blir det mine ord mot tolv andres. Jeg kan få problemer ved å sette meg i enn slik stilling. Dette var betingelsen for at jeg skulle komme."
Dette brevet fikk jeg svar på, skrevet den 27.februar:
"Med hensyn til referatet, tror jeg at jeg tilkjennega i mitt brev av 10.februar at brødrene tenkte å ta opp forhandlingene ved dette møtet på bånd. Det skulle sikre en fullstendig rapport over det som blir sagt og gjort. ri tror at et slikt fullstendig referat vil være tilfredsstillende for deg."
Jeg hadde bedt om kopi av referatet, og i dette brevet ble jeg forsikret om at det skulle gjøres et lydbånd-opptak som skulle "sikre en fullstendig rapport over det som ble sagt og gjort." Det ble antatt at "et slikt fullstendig referat vil være tilfredsstillende for deg." Og det ville det. Tilslutt var jeg forsikret om et fullstendig referat, og at det ifølge deres eget forslag skulle tas opp på bånd. Noe mer kunne jeg ikke be om.
Men ved å lese Questions on Doctrine omhyggelig hadde jeg lagt merke til at visse ting kunne bli skrevet på en side, og noen få sider lenger fremme ble det ikke tatt hensyn til. Jeg hadde notert meg visse tvetydige uttrykk, og det ga meg en følelse av usikkerhet. Jeg kunne ikke fri meg for å tenke at noen av disse uttrykkene ble brukt for å skape forvirring og at hensikten kunne være å villede.
Jeg leste derfor brevene om igjen, både de jeg selv hadde skrevet og de jeg hadde mottatt, spesielt avsnittene som handlet om mitt ønske om en kopi av referatet. Jeg fant at ingensteds hadde min bønn blitt imøtekommet, men de hadde unngått å svare.
Det fikk meg til å undres. Hadde det hele tiden vært hensikten å ikke gi meg en kopi av referatet, mens brevene var formulert slik for å gi inntrykk av at jeg ville få en kopi? Bevisene syntes å støtte min mistanke. For å bli sikker skrev jeg den 4.mars at jeg ønsket en absolutt forsikring, kort sagt ville jeg ha en "hel og fullstendig kopi av rapporten", slik det var blitt nevnt. Jeg sluttet med ordene: "På dette punkt må jeg ha absolutt sikkerhet."
Da jeg ikke fikk svar, skrev jeg igjen den 12.mars: "Jeg venter fremdeles på et endelig løfte om at et lydbånd-opptak blir gjort, og at jeg vil få en kopi. Som jeg erklærte i mitt første brev, er dette en nødvendig betingelse."
Den 18.mars kom dette svaret: "Du har henvist til et ønske om et referat, og desuten kopi av referatet. Under en samtale med lederne om dette, kom det tydelig frem at vi skal gjøre det. Det vil være rettferdig overfor alle det angår. Det vil bli utpekt en sekretær fra gruppen til å skrive ned konklusjonene vi kommer frem til, og disse vil bli forelagt hele gruppen for godkjennelse. Siden får alle en kopi hver. Vi tror, bror Andreasen, at dette forslaget vil være brukbart for deg."
Dette var et nytt og helt forskjellig forslag. I brevet den 27 .februar ble det fortalt meg at det skulle gjøres et lydbånd-opptak, et "fullstendig referat " over "hva som ble sagt og gjort", og det ble gitt uttrykk for håp om at et slikt "fullstendig referat ville være godtagbart" for meg. Nå ble det fremsatt for meg et nytt og tidligere uhørt forslag, en fullstendig helomvending.
Ingen stenograf, intet lydbånd-opptak, intet referat i det hele tatt, bare at en av mennene skulle skrive ned en endelig konklusjon. Og det ble antat å være godtagbart for meg! Det var det visselig ikke. Det var et fullstendig løftebrudd. Det var som å erstatte Rakel med Lea, en vanærende transaksjon. Jeg følte likesom Jakob at jeg var blitt lurt. Tre uker tidligere var jeg blitt lovet "en fullstendig kopi" av referatet man håpet skulle være godtagbart for meg. Nå ble jeg tilbudt en kopi av konklusjonene, som de også håpet jeg skulle være fornøyd med.
Dette brevet fra 18.mars avslører det faktum at det aldri var meningen å gi meg en kopi av referatet, og likevel hadde de ført meg bak lyset og trodde at jeg skulle godta deres forslag, at jeg skulle komme til en høring eller diskusjon uten å få en rapport fra diskusjonen, men bare av konklusjonen.
I den mørke middelalder ble kjettere grepet og dømt i hemmelighet. Det eksisterte ikke noen "habeas corpus" forordning den gang. (Habeas corpus = borgerrettslov av 1679). Og nå foreslo lederne et møte med bare noen få til stede uten referat av noe slag! Jeg mener at dette er et umoralsk forslag. Hva var de redde for? Før en høring kunne bli en realitet, ble det stilt en betingelse: "Når du legger frem din sak for generalkonferens-komitèen. at du da samtykker i å rette deg etter komitèens bestemmelse." (Brev av 13.mai, 1958).
Dette avslører komitèens hensikt. Det skal holdes en hemmelig høring. og en diskusjon, men før det kan bli noe av med høringen og diskusjonen, må jeg samtykke i å godta deres avgjørelse og kjennelse. Hva kunne hindre dem i å vinne saken under disse betingelser?
Det er tydelig at lederne hadde i tankene å velge seg selv til anklagere, jurymedlemmer, dommere og fullbyrdere. I en sak hvor læresetninger er involvert, må det nødvendigvis bli diskusjon for å komme frem til riktige avgjørelse! Da må saken høres av en nøytral komitè som ikke direkte er involvert i tvisten. Ingen dommer kan høre i en sak hvis han er personlig interessert. Han avslår å behandle en sak om han har den minste interesse i den.
Men våre ledere oppnevner seg selv til å høre saken og opptrer som dommere i en konflikt vedrørende religiøse problemer, med makt til å gjøre vedtak, og på forhånd kreve at den ene part godtar bestemmelsen som blir tatt. Dette er naturligvis jevngodt med å godta et utsagn fra menn ansatt som styrere, ledere, finansmenn, forslagsstillere, tilretteleggere og rådgivere som skal ha bestemmelsesrett over læresporsmål, noe de ikke er utdannet til. Jeg har hørt hver eneste en av dem si: "Jeg er ingen teolog."
Den 26.mars 1958, svarte jeg på brevet som erklærte at det ikke ville bli noe opptak, men at jeg kunne få en kopi av konklusjonen. Den behøvde jeg ikke. Jeg visste på forhånd hva den ville gå ut på, for jeg hadde allerede fått min dom og mottatt trusler. Jeg var med hensikt blitt holdt i uvitenhet om deres forehavende det å ikke gi meg en kopi av rapporten, men holde hemmelig avhørt.
Øyensynlig var det meningen å hindre at saken ble kjent, og hvis jeg på forhånd gikk med på å godta deres konklusjon, kunne jeg bli beskyldt for løftebrudd hvis jeg kom med ytterligere kommentarer. Hvis jeg kunne bli overtalt til å komme til Washington på disse betingelsene, ville jeg sikkert blitt "kjørt i senk".
Med hele saken i friskt minne, og med de gjentatte utflukter når jeg ba om en kopi av referatet, følte jeg at jeg var blitt lurt. Jeg sluttet brevet med følgende ord: "Ditt løftebrudd kansellerer overenskomsten." Min tro på mennesker var blitt sterkt svekket.
Den 3. april fikk jeg svar at mitt brev "var mottatt og inneholdet fremlagt for lederne!" Min erklæring som var den viktigste delen, - "ditt løftebrudd kansellerer overenskomsten" -ble ikke nevnt. Altså var ikke denne erklæringen blitt lest for de andre, for en måned senere fikk jeg et brev hvor det sto: "Jeg har fått vite gjennom andre at du føler vi har brutt vårt løfte til deg." Denne forvrengningen av mine ord hadde kommet ut blant folk, som da naturligvis trodde jeg hadde skrevet til andre, og ikke til den personen det angikk. Jeg gjør ikke den slags. I det samme brevet datert den 3. april, sier brevskriveren: "Det er sant som du sier, at et lydbånd-opptak ble foreslått først. dog uten et løfte om at du skulle få en kopi. Siden vi foreslo det, har vi tenkt nærmere over saken. og vi tror at et slik/opptak ikke ville være klokt... Et lydbånd hvor hver liten bemerkning kommer med ville ikke være rettferdig mot deltagerne. I slike diskusjoner er det ikke uvanlig selv for alvorlige menn at de forsnakker seg og sier noe de senere angrer og vil rette på. Dødelige mennesker er utsatt for å gjøre feil, men hvorfor bevare disse feilene? Det egentlige formålet skulle være å komme frem til en konklusjon sammen... Når jeg ser gjennom brevene dine, ser det ut som om dette er i samsvar med ditt opprinnelige forslag."
Dette gir svar på flere ting. Det innrømmes at det først ble foreslått et lydbåndopptak. Det blir også klart at det aldri var meningen å gi meg en kopi, men brevene ble skrevet for å skjule dette faktum. Det forteller også at lederne forandret mening og bestemte at det ikke ville være klokt å ta opp noe som helst, siden det "ikke ville være rettferdig mot deltagerne,” en meget forbausende grunn, som røper en ganske bestemt svakhet. Og så den siste usanne erklæringen: "Når jeg ser over brevene dine, ser det ut som om dette er i samsvar med ditt opprinnelige forslag."
Det er en stor usannhet. Jeg må protestere når brevskriveren sier at han så gjennom brevene mine for å finne et sted der jeg sier eller antyder noe slikt. Likevel har dette inntrykket kommet ut blant folk, lekket fra Washington. Folk utover landet som er blitt formant om å "holde stillingen", og som aldri mistenker Washington for å si noe annet enn den rene sannhet, ville naturligvis tro at dette var mitt opprinnelige forslag.
Ingen kunne være lenger fra sannheten. Gang på gang, om og om igjen, har jeg understreket i alle min brev at jeg ønsket en kopi av referatet, og nå sier brevskriveren at når han ser gjennom brevene mine, at en kopi av en konklusjon var mitt opprinnelige forslag. Hva var grunnen hans for en så åpenbart feilaktig fremstilling? Jeg tror jeg vet det. Er det mulig at nyheter fra Washington har fått en tilbøyelighet til å gi et skjevt inntrykk.
HVORFOR DENNE PLUTSELIGE FORANDRINGEN?
Det må ha vært en tungtveiende årsak til at det plutselig ble bestemt å ikke ha noe opptak i det hele tatt, etter at det først ble bestemt å ha et fullstendig og fyldig opptak "av alt som ble sagt og gjort")? Nedtegnelsen fra krisen i 1888, er i stor utstrekning forsvunnet, og de nedtegneisene som er igjen, er godt gjemt og ikke tilgjengelige. Vi ønsker ikke en lignende situasjon nå i Omegas tid. La det være lyst.
Jeg vet ikke hvorfor det ble gjort en forandring. Jeg kan bare gjette. Det var forutsatt at min "aktivitet" ville bli overveid såvel som mitt forhold til menigheten. Brødrene antydet også at jeg kanskje hadde noen saker som også burde diskuteres. Det hadde jeg, og jeg har laget en liste over disse emnene. Her er listen:
1. Eldste Frooms artikler, i særdeleshet disse i .februarnummeret av Ministry, 1957, som nedvurderer fru White.
2. Eldstebrødrene Andersons og Reeds besøk hos bobestyreren i den hensikt å gjøre tilføyelser i fru Whites skrifter, og de ubestemte retningslinjer som gjør seg gjeldende nå.
3. En liste over emnene som ble diskutert sammen med de evangelikale og tok "hundrevis av timer", og de viktige konklusjoner man kom frem til. 4. en detaljert liste over bøker som er "forbedret og rettet" etter anbefaling av herr Martin, og videre en liste over bøker som skal rettes.
5. Rettssaken til 300 dollar.
6. Om å vinne tilhengere. Hva ble man enige om?
7. Hva det menes med "sette på bremser", "ytterliggående fanatikere" og "uansvarlige fanatikere".
8. Det nye universitet og de hendøende utenlandske misjonsmarker.
9. "Pengeveksling".
10. Et fullstendig og revidert regnskap gjennomgått av offentlige revisorer fra et ansvarlig byrå.
Jeg sendte ikke denne listen til Washington, for jeg visste godt at det ville ta måneder å gå gjennom et slikt program. Jeg foreslo bare noen få ting, og selvfølgelig visste jeg hva resultatet ville bli. Men merkelig nok, nettopp på denne tiden besluttet brødrene at det ikke ville være klokt å gjøre noe opptak. Det feige påskuddet som ble gitt for ikke å gjøre noe opptak - at brødrene kunne komme med bemerkninger som de ville angre på senere - er simpelthen tåpelig. Men la det ikke bli noen misforståelse. Det vil likevel bli et oppgjør.
Som kronen på verket kom denne uttalelsen i brevet, datert 3. april: "Du har aldri bedt om en høring." Jeg villa leserne selv avgjøre den saken. Og jeg ga følgende svar: " Ta ikke feil på det punktet. Ikke bare ønsker jeg en høring, men en høring må bli holdt hvis denne sørgelige saken noen gang skal bli gjort opp. Du sier at du undres om jeg virkelig er oppriktig når jeg ønsker en høring. Ja, jeg ønsker en høring, jeg krever en, men ikke i hemmelighet. En åpen høring, eller med en hel og fullstendig rapport over alt som blir sagt og gjort. Dette har vært mitt ønske fra begynnelsen, men ikke som en kriminaldomstol uten jury."
Min siste henvendelse til hovedkontoret var datert 28. juni 1958. Jeg spurte om det fremdeles var meningen å gi meg en høring med lydbånd-opptak søm også jeg kunne få en kopi av. En sekretær svarte: "Med hensyn til et lydbånd-opptak av møtet, har jeg fått ordre om å si at vår brevveksling ikke viser at du er blitt lovet et slikt opptak. Hvis det er ønskelig, kan det bli gjort, men det vil bli beholdt her på kontoret til permanent oppbevaring slik det er bestemt tidligere." Dette gir meg frihet. Jeg har brukt opp måter å komme i kontakt med mennene jeg skulle henvende meg til. Nå kan jeg tale til menigheten, som Kristus sa måtte gjøres hvis andre utveier ble stengt, og det skal jeg gjøre. Men jeg er fremdeles villig til å komme til en høring eller en rettsforhandling, korrekt ledet og korrekt gjengitt. Slipp lyset inn.
NEDARVEDE LIDENSKAPER
På side 383 i Questions on Doctrine sies det at Kristus "var forskånet for(exempt from = fritatt, forskånet, immun) de nedarvede lidenskaper og besmittelser som forderver Adams naturlige etterkommere."
Dette er ikke et sitat fra Profetiens Ånd. Det er en ny lære som aldri har forekommet i noen troslære i syvende-dags adventistenes forsamling, og den er i direkte strid med våre tidligere læresetninger. Den er ikke blitt "vedtatt av generalkonferensen som har møter hvert fjerde år der godkjente delegater fra hele verden er tilstede", som Questions on Doctrine sier må bli gjort for at den skal bli godtatt som offisiell lære. Se s.9 i Q.on D.
Den er derfor ikke godkjent eller akseptert lære.
TO UTTALELSER
Det er henvist til to uttalelser i Vitnesbyrdene som skal vise at Kristus var forskånet for (exempt from) menneskelige lidenskaper. Den første sier at Kristus "er vårt eksempel i alle ting. Han er en bror i våre skrøpeligheter men han har ikke del i våre lidenskaper." Testimonies, bind 5, s. 202.
Den andre lyder slik: "Han var en opphøyet forbeder. uten vår falne naturs lidenskaper. men begrenset av de samme svakheter. Han er prøvet i alle ting i likhet med oss." Ibid. s.509.
Begge disse uttalelser nevner lidenskaper, ingen av dem nevner besmittelse. Vi finner ikke ordet forskånet for (exempt from) i noen av disse uttalelsene.
Når str.White uttaler at Kristus ikke har eller eier lidenskaper, betyr det da at han var forskånet for dem? Nei, for det å ikke ha lidenskaper er ikke ensbetydende med å være forskånet for dem. Det er to helt forskjellige begreper.
(Exempt) Forskånet for er forklart med "befridd for” eller "fritatt for en tyngende forpliktelse", "å bli tatt ut", "befridd fra en regel som andre må følge, som andre er bundet til", "å være immun mot (uimottagelig)".
Var Kristus forskånet fra "en regel som andre må følge, som andre er bundet av"? Nei, "Gud tillot sin sønn å komme som et hjelpeløst barn, undergitt (ikke unntatt fra) menneskelig svakhet. Gud lot ham møte livets farer på samme måte som ethvert annet menneske, for å kjempe kampen som ethvert annet menneske, med fare for nederlag og tap." Desire of Ages, s.49, (Slektenes Håp, s.21. "Mens han var barn, tenkte og snakket han som et barn. Men ikke noe spor av synd skjemte Guds bilde i ham. Likevel var han ikke fritatt for fristelser... Han var utsatt for alle de konflikter vi møter." Ibid.s.71, (Slektenes Håp, s.43).
"Gud sparte ikke sin egen sønn." Rom.8:32.
"Ikke noe menneske vil noen gang bli kalt til å leve et hellig liv under en så hard kamp som vår Frelser ble."
"Det var nødvendig for ham å være stadig på vakt for å kunne bevare sin renhet." Desire of Ages, s.71. (Slekten es Håp, s.43).
Om et menneske ikke har en spesiell sykdom betyr det at dette menneske er immun for denne sykdommen, forskånet fra å få den? Slett ikke. Neste år kan vedkommende bli hjemsøkt av den.
Str.White sier ikke at Kristus var forskånet fra lidenskaper. Hun sier at han ikke hadde lidenskaper, at han ikke var i besittelse av lidenskaper, hun sier ikke at han var immun mot dem.
Hvorfor hadde ikke Kristus lidenskaper? Fordi "sjelen må ville den syndige handling før lidenskapen kan herske over fornuften, eller synden seire over samvittigheten." Testimonies, bind 5, s.177.
Og Kristus ville ikke noen syndig handling. Ikke for et øyeblikk var det hos ham en syndig tilbøyelighet. Han var ren, hellig og ubesmittet. Men det betyr ikke at han var forskånet for fristelser til synd. "Han kunne ha syndet, han kunne ha falt. " B.c. b.5, s.1128.
Det er fremdeles en gåte for meg at noen kan mene at str.White sier Kristus var forskånet, når hun sier det helt motsatte, og hun bruker ikke ordet "exempt", (fritatt, forskånet, immun).
ER FRISTELSE SYND?
Fristelse er ikke synd, men den kan bli det om vi gir etter for den. "Når en nærer (kjæler for) urene tanker. behøver de ikke bli uttrykt i ord eller handling for å fullbyrde synden og bevirke at sjelen blir fordømt." Testimonies, b.4, s.632
"En uren tanke som blir tolerert, et vanhellig ønske som blir vernet om, og sjelen er besmittet. . . Enhver vanhellig tanke må øyeblikkelig avvises." Testimonies; b.5, s.177.
Satan frister oss for å få oss til å synde. Gud bruker kontrollert fristelse for å styrke oss og lære oss å stå imot. Satan fristet Adam i Edens have; han fristet Abraham og alle profetene; han frister alle mennesker. men Gud vil "ikke la dere bli fristet over evne." 1.Kor.10:13
"Kristus hadde frihet til å gjøre som han ville. Han kunne ha syndet om han ville. Han hadde frihet til å gi etter for Satans fristelser og motarbeide Guds hensikt. Hvis det ikke var så; hvis det ikke hadde vært mulig for ham å falle, kunne han ikke blitt fristet i alle ting som menneskene blir fristet." Youths' Instruetor. 26.oktober 1899.
DEN GJENNOMGRIPENDE ARVELIGHETSLOVEN
I Questions on Doctrine, side 383, står det at Kristus var forskånet (exempt) for de nedarvede lidenskaper og besmitteiser som forderver Adams naturlige etterkommere. Ethvert barn som blir født til verden, arver karaktertrekk fra sine forfedre. Arvet Kristus også slike karaktertrekk? Eller var han unntatt?
Her er svaret: "I likhet med enhver Adams ætling var han underlagt virkningene av arvelighetsloven. Hva dette besto i, går frem av historien om hans jordiske forfedre." Desire of Ages, s.48, (Slektenes Håp, s.27).
Noen av disse forfedrene var gode mennesker; noen var ikke så gode; noen var onde; noen var meget onde. Det var tyver, mordere, ekteskapsbrytere og bedragere blant dem. Han hadde de samme forfedre som alle vi andre har. Han kom med en slik arv for å ta del i våre sorger og fristelser." "Jesus tok på seg menneskelighet da slekten var blitt svekket etter fire tusen år i synd." Ibid. s.48, (samme, s.27).
Med tanke på disse og mange andre utsagn, hvordan kan noen si at han var forskånet? Så langt fra å være forskånet eller å motvillig underkaste seg disse vilkårene, så godtok han dem. To ganger er det slått fast i sitatene ovenfor. Han godtok resultatene av arvelighetsloven, og "han kom med en slik arv for å ta del i våre sorger og fristelser." For den oppriktige adventist står derfor valget mellom Questions on Doctrine og Desire of Ages (Slektenes Håp). mellom usannhet og sannhet. "Gud tillot sin sønn å komme som et hjelpeløst lite barn som var undergitt menneskelig svakhet. Gud lot ham møte menneskelivets farer på samme måte som ethvert annet menneske, for å kjempe kampen slik som ethvert menneske må gjøre, med fare for nederlag og evig tap." Desire of Ages, s.49. (Slektenes Håp, s.27).
"Jesus visste at fienden ville komme til ethvert menneske for å benytte seg av nedarvet svakhet... Fordi Jesus har gått den samme veien som menneskene må gå, har han gjort det mulig for oss å seire." Ibid. s.122.123. (SH. s.82)
"På ham som har lagt av seg sin herlighet og godtatt menneskelig svakhet, må verdens forløsning hvile." Ibid.s.11.
Det er få, selv blant våre predikanter, som forstår det str. White kaller den gjennomgripende avvelighetsloven. Likevel er det loven som gjorde inkarnasjonen virksom og gjorde Kristus til et ekte menneske, lik oss i alle ting.
Paulus anser det som en moralsk nødvendighet at Kristus skulle bli lik oss i alle ting, og han er frimodig nok til å si det på denne måten: "Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet." Hebr. 2: 17.18.
"Måtte" menes her "burde", - en moralsk plikt fra Guds side.
Den gjennomgripende arvelighetsloven var forordnet av Gud for å gjøre frelsen mulig. Den er en av de grunnleggende lover som aldri er blitt avskaffet. Tas den loven bort, så har vi ingen Frelser som kan være til hjelp eller eksempel for oss. I sin nåde "godtok" Kristus denne loven, og slik ble frelsen gjort mulig. Det å lære at Kristus var forskånet fra denne loven, er en fornektelse av kristendommen og gjør inkarnasjonen (Kristus som menneske) til en from skrøne. Måtte Gud bevare syvende-dags adventister fra en slik lære og slike lærere!
BESMITTELSE
Jeg har ikke berørt emnet om besmittelse, Skjønt det er nevnt i Questions on Doetrine i forbindelse med lidenskaper. Kristus var underlagt den gjennomgripende arveligehtsloven, men det hadde ikke noe med besmittelse å gjøre. Urene tanker som blir tolerert, vanhellige ønsker som blir vernet om, onde lidenskaper som en hengir seg til, vil resultere i besmittelse, forurensing og rett og slett synd. Men Kristus var ikke berørt av noe slikt. "Jesus som kom for å bo hos menneskene. mottok ingen besmittelse." Desire of Ages. s.266. (SH. s.191).
Lidenskap og besmittelse er to forskjellige ting, og de skulle ikke plasseres sammen som de er blitt i Questions on Doetrine. Lidenskap kan stort sett sidestilles med fristelse, og som sådan er den ikke synd. En uren tanke kan komme ubedt selv ved en hellig anledning, men den besmitter ikke; den er ikke synd med mindre den får slå seg til og blir tolerert. Et vanhellig begjær kan plutselig glimte til i tankene ved tilskyndelse fra Satan, men det er ikke synd hvis det ikke blir oppelsket.
Arvelighetsloven gjelder lidenskaper og ikke besmittelser. Hvis besmittelse var arvelig, ville Kristus vært besmittet da han kom til denne verden, og da kunne han ikke vært "Det Hellige". Luk.1:35.
Selv barna til en vantro far blir kalt hellige. Det er en erklæring som burde være en trøst for hustruene til slike ektemenn. 1. Kor.7:14.
Som adventister tror vi imidlertid ikke på arvesynd. Det kan være meget å si om besmittelse. Men siden problemet vi står overfor bare gjelder lidenskaper, skal vi ikke gå inn i noen diskusjon om besmittelse. Ved en annen anledning kan jeg ha mer å si om lidenskaper, for jeg anser at uttalelsene i Questions on Doctrine er dødelig vranglære, og ødeleggende for forsoningen.
Mitt neste brev vil være det siste i denne serien. Men hvis leseren vil undersøke listen over de ti punktene som jeg har satt opp tidligere i dette brevet, vil han se at det ennå er mye ugjort. Og denne listen er ikke fullstendig, imidlertid vil jeg la det jeg har sagt få tid til å synke inn, for store samfunn kommer langsomt i gang, og det tar tid for surdeig-klumpen å "gjennomsyre hele deigen.”). Men surdeigen arbeider, og de forventede resultatet vil komme i rett tid. Og jeg har ikke travelt. Sannheten har tiden på sin side, og sannheten vil seire. Den er ikke avhengig av menneskelige redskaper.
Jeg får mange oppmuntrende brev, og det er jeg takknemlig før, men jeg er lei for at jeg må la de fleste forbli ubesvart.
En fremstående mann skrev til meg fra Washington om forvirringen som råder der, og han sa: "Vi holder øye med det som skjer. og når tiden kommer er vi rede til å handle. Personlig tror jeg ikke tiden er riktig inne ennå. men ganske nær. Vi står på din side. og du kan regne med oss."
Jeg er glad for å kunne meddele at min helse er god og jeg gleder meg over livet. Det er underfullt - interessant - (wonderful) å leve i en tid som denne. "Jeg er udødelig til min gjerning er gjort." Det kan bli imorgen, men om så siger er jeg tilfreds og rede.
Hilsener til alle mine venner med 1.Tess.5:25.
|