|
Return
Brev 6
Forsoningen
Den som studerer læren om forsoningen vil trolig bli noe forvirret når han rådfører seg med Profetiens Ånd og finner to tilsynelatende motsatte fremstillinger med hensyn til forsoningen. Han vil finne ut at da Kristus "ofret seg på korset, ble det gjort en fullkommen forsoning for folkets synder." Signs of the Times, 28.juni,1899.
Han vil også finne at Faderen bøyde seg foran korset "i anerkjennelse av dets fullkommenhet. "Det er nok," sa han, "forsoningen er fullendt." Review and Herald, 24.september 1901. Men i Great Controversy (Mot historiens klimaks) vil han finne dette: "I 1844, ved slutten av de 2300 dagene, gikk Jesus inn i det aller helligste i den himmelske helligdom for å utføre den siste del av forsoningstjenesten." s.422. (s.326).
I Patriarchs and Prophets s.357 (Alfa og Omega, I, s.332) leser vi: men synden ble værende i helligdommen inntil den store forsoningsdagen." (i 1844). På s.358 (s.332) står det: "På den endelige oppgjørsdagen... vil alle som virkelig angrer, få sin synd slettet fra bøkene i himmelen." I Early Writings, s.253, (Det er et godt land, s.189) står det: "Jesus gikk inn i det aller helligste i himmelen, ved slutten av de 2300 dagene som omtales i Daniels 8. kapittel, i 1844, for å gjøre en endelig forsoning. "
De første erklæringene sier at forsoningen ble gjort på korset. De andre sier at forsoningen ble gjort 1800 år senere. Jeg har funnet syv erklæringer om at forsoningen ble gjort på korset, men jeg fant tjueto erklæringer om at den endelig forsoningen var gjort i himmelen. Begge disse tallene er utvilsomt ufullstendige, for noen kan ha unngått min oppmerksomhet. Men det er tydelig at jeg ikke kan godta den ene gruppen erklæringer og forkaste den andre hvis jeg vil komme frem til sannheten. Spørsmålet er da hvilke utsagn er sanne? Hvilke er falske? Eller er begge sanne? Hvis de er det, hvordan kan de stemme overens?
Jeg ble noe forvirret da jeg fant dette i febmarnummeret av Ministry, 1957: "Offerhandlingen på korset var en fullstendig, fullkommen og endeligforsoning". Dette var en avgjort motsetning til fru Whites uttalelse at den endelige forsoning begynte i 1844. Jeg trodde det måtte være en skrivefeil, og jeg skrev til Washington og gjorde dem oppmerksomme på saken, men fikk vite at det ikke var noen skrivefeil men en offisiell og godkjent uttalelse. Hvis vi fremdeles anser at Profetiens Ånd har gyldighet, har vi altså to motsatte trosretninger, den endelige forsoning ble fullbragt på korset, eller den endelige forsoning begynte i 1844.
DEFINISJON AV FORSONING
Jeg har lyttet til flere diskusjoner om betydningen av det hebraiske ordet ”kaphar”, som er ordet som opprinnelig står for forsoning, men det har vært ul liten hjelp. Den beste definisjonen jeg har funnet, er en kort forklarende setning i Patriarchs and Prophets s.358 (Alfa og Omega, s.332):
"Dette store soningsverket, synden som ble utslettet, fant sted på den store soningsdagen da den jordiske helligdom ble renset."
Denne definisjonen er i samsvar med 3.Mos.16:30, som sier at "For på denne dagen skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren for alle deres synder." Siden synden var årsak til skilsmisse mellom Gud og menneske, ville fjerning av synd igjen forene Gud og menneske. Og dette ville være en forsoning.
Kristus trengte ingen forsoning, for han og hans Far hadde alltid vært ett. Joh. 10: 10. Kristus ba for sine disipler "at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss." Joh.17:21.
Forklaringer på forsoning som bestående av tre ord (forsoning = atonement) at-one-ment, blir av enkelte ansett som gammeldags, men ikke desto mindre står det for en viktig sannhet. Fru White bruker det. Hun sier: "...med mindre de godtar forsoningen som er tilveiebragt for dem i Jesu Kristi frelsende offer, han som er vår forsoning (at-one-ment) med Gud." Mss.122,1901.
Guds plan er at han i "tidens fylde atter vil samle alle til ett i Kristus." Ef 1: 10. Når dette er gjort "er familien i himmelen og familien på jorden blitt til ett:" Desire of Ages s.835, (Slektenes Håp, s.639).
"Da vi i harmoni og glede gå som pulsslag gjennom hele det umåtelige univers." Great Controversy, s.678, (Mot historiens klimaks, s.519). Til sist er forsoningen fullendt.
TO FASER AV FORSONINGEN
Meget av forvirringen med hensyn til forsoningen oppstår på grunn av at man ikke skjelner mellom de to deler av forsoningen. Legg merke til det som er sagt om døperen Johannes:
"Han kunne ikke skille klart mellom de to faser i Kristi gjerning - som et lidende offer, og en seirende konge." Desire of Ages, s. 136, 137. (Slektenes Håp, s.91).
Boken Questions on Doctrine begår den samme feiltakelsen. Den skiller ikke klart; faktisk skiller den ikke i det hele tatt. Det ser ikke ut til at den kjenner til de to stadier eller faser, og og derfor oppstår denne forvirringen.
Den første fasen av Kristi forsoning er hans lidelse og offer. Dette begynte før verden ble til, og innbefattet inkarnasjonen. Kristi liv på jorden, fristelsen i ørkenen, Getsemane, Golgata, og endte da Guds røst kalt Kristus ut av graven, dødens fengsel. Det 53.kapittel hos Esaias gir en levende skildring av dette.
Satan hadde overvunnet Adam i Edens hage, og i løpet av kort tid hadde nesten hele verden kommet under hans herredømme.
På Noahs tid var det bare åtte sjeler som gikk inn i arken. Satan gjorde krav på å få være denne verdens fyrste, og ingen hadde gjort innsigelse. Men Gud anerkjente ikke Satans krav om herredømme, og da Kristus kom til jorden, "ga Faderen jorden til sin sønn, for at han gjennom sin midlergjerning kunne fullstendig rettferdiggjøre helligheten og de bindene krav i hvert bud av den guddommelige lov." Bible Echo, januar, 1887.
Dette var en utfordring til Satans påstand, og slik begynte for alvor den store strid mellom Kristus og Satan. "Kristus tok plassen til den falne Adam. Med verdens synd lagt på seg, skulle han gå der Adam snublet.” Review and Herald, 24.januar. 1874.
"Jesus påtok seg frivillig å etterkomme lovens høyeste krav.” Ibid, 2.september. 1890.
"Kristus tok på seg ansvare for hver eneste kvinne og mann på jorden." Ibid.27.januar. 1900.
Siden Satan krevde eiendomsrett til jorden, var det nødvendig for Jesus å overvinne Satan før han kunne ta sitt rike i besittelse. Dette visste Satan, og derfor forsøkte han å drepe Jesus så snart han var født. Men Gud forhindret det, siden en strid mellom Satan og et hjelpeløst barn i en krybbe ikke ville være rettferdig.
Det første virkelige sammenstøtet fant sted i ørkenen. Etter å ha fastet i førti dager var Jesus' svak og utmattet, på dødens rand. På dette tidspunkt ble han angrepet av Satan. Men Jesus sto imot "like til blodet", og Satan var tvunget til å fjerne seg med nederlag. Men han ga ikke opp. Han forfulgte Jesus under hele hans virksomhet, og hele tiden var kampen hard.
GETSEMANE
Høydepunktet i Kristi kamp med Satan kom i Getsemane-hagen. Hittil var Kristus holdt oppe ved kunnskap om Faderens godkjenning. Men nå "var han overveldet av frykt for at Gud hadde forlatt ham." Spirit of Prophecy, b.3, s.95.
Hvis Gud skulle forlate ham, kunne han da fremdeles motstå Satan og heller dø enn å gi etter? "Tre ganger har det menneskelige i ham veket tilbake for det siste, avgjørende offer... Menneskets skjebne lå dirrende i vekt skålen.” Ibid. s. 99, (Slekt. Håp, s.523).
"Da Faderens nærvær ble trukket tilbake fra ham, så de hans fortvilelse som var mer intens enn smerten han opplevde i sin siste forferdelige kamp med døden.” Desire of Ages, s. 759, (Slektenes Håp, s.580).
"Han falt som døende til jorden”, men med sine siste krefter mumlet han: "Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje... En himmelskfred preget det blodmerkede ansiktet. Han hadde tålt det som ikke noe menneske noen gang kunne tåle, for han hadde smakt dødssmerten for hvert eneste menneske.” Ibid. s.694, (Slekten es Håp, s.523,524).
Han seiret i døden. "Da Kristus sa: "Det er fullbragt,” istemte Gud: "Det er fullbragt, menneskeslekten skal ikke prøves en gang til. Gjenløsningsprisen er betalt, og Satan er falt ned fra himmelen som et lyn.” Mss. 11, 1897. "Da Faderen så på korset, godtok han Jesu offer og sa: "Det er nok, offeret er fullbragt." Signs of the Times, 30.september. 1899.
Imidlertid var det nødvendig å gi verden en streng manifestasjon av Guds vrede. Og således "var Jesus i graven i fangenskap for Guds rettferdighets skyld." M.F.V. 24.februar, 1898.
Det måtte være tilstrekkelig godtgjort at Kristus virkelig var død, så han måtte "forbli i graven den tilmålte tid." Review and Herald, 26.april, 1898. "Da tiden var utløpet, ble en budbringer sendt for å frita Guds Sønn fra den skylden han hadde tatt på seg ansvaret for. og som han nå hadde gjort full forsoning for." Mss. 94,1897.
I Spirit of Prophecy, b.3, s.260, leser vi: "I Jesu stedfortredende bønn til sin Fader. hevdet han at han hadde oppfylt betingelsene som bandt Faderen til å oppfylle sin del av overenskomsten som ble gjort i himmelen med hensyn til den falne menneskehet. Han ba slik: "Jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre." Joh. 17:4.
Fru White gir så denne forklaringen: "Han hadde levd ut en rettferdig karakter her på jorden, som et eksempel menneskene skal følge."
"Kontrakten " mellom Faderen og Sønnen som ble inngått i himmelen innbefattet følgende: 1. Sønnen skulle leve ut "en rettferdig karakter på jorden som et eksempel til etterfølgelse for menneskene."
2. Ikke bare skulle Kristus leve ut en slik karakter, men han skulle bevise at menneskene kunne gjøre det samme, og således ville folk bli "mer dyrebare enn fint gull, og mennesker mer dyrebare enn gull fra Ofir."
3. Hvis Kristus således kunne fremstille mennesket som en ny skapning i ,Kristus Jesus, skulle Gud ta imot angrende og lydige mennesker, og elske dem som. han elsker sin sønn." Spirit of Prophecy, b.3, s.260 Desire of Ages, s.792.
Kristus hadde "fullført en fase av sin prestetjeneste da han døde på korset. Nå fullfører han en ny fase når han fører de angrende og troendes sak overfor Faderen, og fremstiller for Gud sitt folks offer." Mss. 42, 1901.
"Under sin inkarnasjon hadde han nådd det foreskrevne mål som et offer, men ikke som en forløser." Mss. 111,1897.
På Golgata var han offeret som ble ofret. Det var så langt han kunne komme som et offer. Men nå begynte hans gjerning som forløser.
"Da Kristus ropte: "Det er fullbragt," ble det indre forhenget i templet revet i to fra øverst til nederst av Guds usynlige hånd. veien til det aller helligste ble åpnet." Ibid.
Med korset endte den første del av Kristi gjerning som "offerlam". Han hadde nådd det "foreskrevne mål" som offer. Han hadde fullført sitt verk "så langt". Og nå, med Faderens godkjennelse av offeret, var han bemyndiget til å være menneskehetens frelser. Ved kroningen førti dager senere ble han gitt all makt i himmelen og på jorden, og offisielt innsatt som yppersteprest.
DEN ANDRE FASEN
"Etter sin oppstandelse begynte vår Frelser sin gjerning som øversteprest... I samsvar med den forbilledlige tjeneste begynte han sin virksomhet i det hellige, og ved utløpet av de profetiske dager i 1844... gikk han inn i det aller helligste for å utføre den siste delen av sin høytidelige gjerning, å rense helligdommen." Spirit of Prophecy, b.4, s.265,266.
På side 266 gjentar str. White, åpenbart for å understreke det, "ved slutten av de 2300 dager i 1844, gikk Jesus inn i det aller helligste i himmelen, for å gjøre en endelig forsoning som forberedelse for sin gjenkomst."
Leseren kan ikke unngå å legge merke til hvor klart og ettertrykkelig dette blir sagt. Johannes Døperen "kunne ikke skille klart mellom de to stadier i Kristi gjerning - som et lidende offer, og en seirende konge." Desire of Ages, s.136,137, (S.H. s.91).
Våre teologer gjør den samme feil idag - og de er uten unnskyldning. De har lys som Johannes ikke hadde.
Når vi studerer denne delen av forsoningen, kommer vi inn på et område som er utpreget adventistisk, og her er vi forskjellige fra alle andre samfunn. Dette er vårt enestående bidrag til religion og teologi. Det er dette som har "gjort oss til et særskilt folk, og gitt karakter og kraft til vårt verk." Counsels to Editors and Writers, s.54.
På samme sted advarer hun oss mot å "gjøre ugyldig sannheten om forsoningen, og ,ødelegge vår tiltro til den læren vi har holdt hellig siden den tredje engels budskap først ble forkynt."
Dette er et viktig råd, og det er skrevet nettopp for denne tiden da noen iblandt oss forsøker å få andre til å tro at vi er lik kirkesamfunnene omkring oss, en evangelisk gruppe og ikke en sekt.
Paulus møtte den samme vranglæren på sin tid. Han ble anklaget for å være en pest og en oppvigler fra nasareernes sekt. Ap.gj. 24:5.
Da Paulus sto fremfor Felix, bekjente han at "etter den Guds vei som de kaller en sekt-lære, tjener jeg så mine fedres Gud at jeg tror alt som er skrevet i loven og i profetene." Ap.gj. 24:14. I de dager omtalte folk hånlig den sanne menighet som en sekt, som folk også gjør nå. Paulus lot seg ikke forstyrre av det.
Vi har ingen beretning om at han forsøkte å få den levende Guds menighet anerkjent som et evangelisk samfunn av menn som tråkket Guds lov i støvet. Hva de enn måtte kalle ham og hans "sekt", så bekjente han at han trodde "alt som er skrevet i loven og i profetene." v.14.
Det kristne bladet Christianity Today (Kristenheten idag) sier i utgaven for 3.rnars,1958, at "i våre dager legger adventistene stor vekt på at de i sannhet er evangeliske. Det ser ut som om de ønsker å bli ansett som det."
For å nevne boken Questions on Doctrine igjen, så sier den at dette "er adventistenes svar på om de skal regnes som en sekt eller et evangelisk samfunn. "
Den sier videre at "boken" er utgitt i et forsøk på å overbevise den religiøse verden om at vi hører til den evangeliske gruppen, og at vi faktisk er en av dem." Dette er en høyst interessant og farlig situasjon. En av lederne som ikke var begeistret for det som var gjort, sa til meg: "Vi er blitt forrådt." Hvilket syn for himmel og Jord! Den levende Guds menighet som har fått i oppdrag å forkynne evangeliet for enhver skapning under himmelen og kalle mennesker til å komme ut av Babylon, står nå foran døren til disse kirkene og ber om lov til å komme inn og bli en av dem. Hvor dypt de har falt!
Hadde planen deres lykkes, kunne vi nå ha vært en av de evangeliske forsamlinger og ikke lenger en særpreget adventist menighet, - vi kunne ha blitt forrådt i all hemmelighet.
Dette er mer enn frafall, det er å oppgi adventismen. Det er voldtekt av et helt folk. Det er å fornekte Guds ledelse i fortiden. Det er oppfyllelsen av hva Profetiens Ånd sa for mange år siden: "Sjelefienden forsøker å finne gjenklang for den tanken at det må skje en fornyelse blant syvende-dags adventistene, at denne reformasjone må bestå i å forkaste de trospunkter som har vært de bærende pilarer for vår tro, og i å foreta en omorganisering. Men hva vil følgende bli av den slags reformasjon, hva vil den resultere i? De sannhets-prinsipper Gud i sin visdom har gitt den siste menighet, vil bli forkastet. VI ville få en ny form for religion. De fundamentale prinsipper som har utgjort grunnlaget for denne bevegelsen i .de siste femti år, ville bli betraktet som villfarelse. VI ville få en ny form for organisasjon: og nye slags bøker ville bli skrevet. Vi ville få et system av intellektuell filosofi... Ingenting ville få lov til å stå i veien for denne nye ,bevegelsen." Selected Messages ,b.1, s.204,205, (På fast grunn,b.1, s.201).
"Ta ikke feil. Mange kommer til å falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill og til lærdommer som stammer fra onde makter. Foran oss har vi det som er Alfa i denne faren. Omega "(som kommer senere, siste," o.a.) vil bli en ytterst skremmende opplevelse." (The omega vil be of a most startling nature). Ibid.s.197, (Ibid. s.194).
"Når menn i stillinger som ledere og lærere arbeider under påvirkning av fantasifulle og spiritistiske ideer, skal vi da holde oss tause av frykt for å skade deres innflytelse, mens sjeler blir ført vill? De som føler at det er .fred og ingen fare med hensyn til de menns gjerninger som ødelegger troen hos Guds folk, blir ledet av falske følelser. "Special Testimonies, Series B, nr.2, s.9,11.
"Nå trenger vi fornyet kraft, og det må en våken innsats til. Likegladhet og slapphet vil resultere i tap av personlig gudsfrykt og vår plass i himmelen... Mitt budskap er: Lytt ikke lenger til en forfalskning av sannheten uten å protestere. Vi må bestemt nekte å bli trukket bort fra det standpunkt av evig sannhet som siden 1844 har stått sin prøve." Ibid. s.14,15,50. (PFG. s.192,193).
"Jeg nølte og ventet med å sende ut dette som Herrens Ånd tilskyndet meg til å skrive. Jeg ønsket ikke å bli nødt til å avsløre den villedende innflytelsen i disse falske teoriene. Men Gud har styrt det slik at denne villfarelsen må bli møtt." Ibid. s.55. (Ibid. s.102).
"Hva slags innflytelse er det som på dette trinn i vår historie i det skjulte gjør energiske forsøk på å ødelegge grunnlaget for vår tro, den grunnvoll som ble lagt i begynnelsen under bønn og studium av Guds ord og ved åpenbaringer. Det er på dette grunnlaget vi har bygget i de siste femti år. Er det til å undres over at jeg synes jeg må si fra når jeg ser et begynnede forsøk på å fjerne noen av pilarene for vår tro og lære. Jeg må lyde ordren: "Styr rett på." Ibid. s.58, (PFG. s.204).
Alt dette ble skrevet for å 'mote frafallet i Alfa-perioden. Vi er nå i Omega perioden, som str.White sa ville bli en "skremmende opplevelse". Og ordene er enda mer anvendelige nå enn da. Er leseren en av "dem som føler det er fred og ingen fare med hensyn til de menns gjerninger som ødelegger troen hos Guds folk." ? Special Testimonies, serie B, m.2, s.11. Skal vi holde oss tause av frykt for å skade deres innflytelse, når sjeler blir ledet vill?” Ibid. s.9.
Det er på tide å stå frem og bli tellet. Noen ganger er jeg fristet til å tro at jeg står alene som Elias gjorde. Men Gud fortalte ham at det var 7000 andre. Takket være Gud er det flere nå. De trenger å tre frem - og de gjør det. De brevene jeg får er til stor oppmuntring. Det er med stor beklagelse jeg må si at jeg ikke har anledning til å fort( noen utstrakt brevveksling, men jeg har alt for meget å gjøre.
Kristi død på korset svarer til det øyeblikk på forsoningsdagen da øverstepresten slaktet Herrens geit i forgården. Det var nødvendig å la geita dø, for uten blodet av den kunne det ikke bli noen forsoning. Men døden i seg selv var ikke forsoningen, selv om det var det første og nødvendige steget. Søster White sier at "forsoningen begynte på jorden.” Spirit of Prophecy, b.3, s.261 Bibelen sier: "Blodet er det som gjør soning.” 3.Mos. 17: 11.
Og naturligvis kunne det ikke være noe blod før døden inntrådte. Uten blodets medvirkning ville folket være i samme situasjon som de som i forbindelsen med utgangen av Egypt slaktet lammet, men unnlot å stryke blodet på dørkarmen. "Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi dere," sa Gud. 2.Mos.12: 13.
Døden var til ingen nytte uten blodets tjeneste. Det var blodet som hadde betydning. Det er blod som skal anvendes, ikke "en handling," - "en viktig handling," - "en offerhandling," - "en forsoningshandling," - "handlingen på korset," - "nytten av handlingen på korset," - "nytten av forsoningen." Alle disse uttrykkene er brukt i boken, Questions on Doetrine, men henvisninger til blodet er omhyggelig unngått. Det er ikke en handling av noe slag som skal anvendes, det er blodet. 100 sider i boken handler om forsoningen, men ikke en gang blir det nevnt at blodet skulle anvendes eller gjøre tjeneste. Kan det være en forglemmelse eller er det gjort med vilje? Lærer vi om en forsoning uten blod? Eldste Nichols forklarer adventistenes standpunkt på en korrekt måte når han sier:
"Vi tror at Kristi forsoningsverk var begynt heller enn fullført på Golgata." Answers to Objections, s.408. Dette ble utgitt i 1952. Det skal bli interessant å se om det samme står i den nye utgaven. Det er mange som ønsker å få vite hva de skal tro om dette viktige spørsmålet.
BLOD FORSONING
Her er noen uttrykk fra Profetiens Ånd angående blodforsonig. "Jesus var kledd i prestedrakt. Han så med medynk på levningen, så løftet han hånden og ropte med en stemme full av medynk: "Mitt blod, Far, mitt blod, mitt blod, mitt blod." Early Writings,s.38, (Det er et godt land, s.21).
"Han kommer frem i Guds nærvær som vår store yppersteprest, rede til å ta imot den botferdige syndere og besvare sitt folks bønner, og fremstille dem for Faderen vedfortjenesten av sin egen rettferdighet. Han løfter sine sårede hender mot Gud, og ber om deres blodkjøpte benådning. Jeg har gravert dem inn i mine håndflater, trygler han. Disse sårene til minne om min ydmykelse og smerte gir min menighet sikkerhet for allmaktens beste gave." Spirit of Prophecy, b.3, s.261,262.
"Arken som inneholder lovens tavler er dekket av nådestolen. Foran denne påberoper han seg sitt blod på synderens vegne." Great Controvercy, s.415. (Den store strid, s.368, dansk billig utg.)
i "Da øverstepresten i den symbolske tjenesten forlot det hellige på sonigsdagen, stilte han seg frem for Gud med syndoffer-blodet på vegne av alle i Israel, som oppriktig angret sin synd. (.. who truly repented of their sins). Slik hadde Kristus fullført en del av sin gjerning som vår talsmannfor å begynne på en ny. Med sitt blod taler han ennå synderens sak hos Faderen.” Ibid. s.429, (MHK. s.331).
Kristus "gjør nå tjeneste foran Guds paktkiste, der han med sitt blod taler fynderes sak." Ibid s.433, (MHK.s.334)
"Slik er det når Kristus, den store øversteprest, fremstiller sitt blod for Faderen på synderes vegne. På hjertet bærer han da navnet på ethvert angrende menneske.” Patriarchs Ånd Prophets, s.351, (I historiens morgen, s.260, - kap. "Gudshuset i ørkenen". - Patriarker og profeter, kap."Tabernaklet og dets tjeneste". s. 386, gammel utg.)
"Likesom Kristus ved sin himmelfart sto frem for Gud med sitt blod som en løsepenge for dem som angret og viste tro, bar presten i den daglige tjenesten offerdyrets blod frem i det hellige på synderens vegne.” Ibid. s.357, (Ibid.265, Ibid.393).
"Kristi blod skulle fri den angrende synder fra lovens fordømmelse, men det fjernet ikke synden. Den ville eksistere i helligdommen inntil den endelige forsoning. "Ibid. s.357, (Ibid.265, Ibid.393).
Med alle disse sitatene foran seg, omtaler ikke forfatterne av Questions on Doctrine en eneste gang blodet som anvendt i forsoningen.
DEN ENDELIGE FORSONING
"Faderen stadfestet pakten med Kristus, at han ville motta angrende og lydige mennesker, og at han ville elske dem som sin egen sønn." Desire of Ages, s.790, (Slektenes Håp,604).
Som nevnt ovenfor var dette på betingelse av at "Kristus skulle fullføre sin gjerning og oppfylle sitt løfte om å gjøre et menneske mer dyrebart enn fint gull, mer dyrebart enn gull fra Ofir. " Ibid. Jesus sier i sin yppersteprestlige bønn: "Jeg har fullført den gjerning du ga meg å gjøre." Joh 17:4.
Søster White kommenterer: "Han hadde dannet en rettferdig karakter her på jorden som et eksempel for menneskene å etterfølge." Spirit of Prophecy, b.3, s.260.
Da Kristus dannet denne rettferdige karakteren, beviste han at det kunne gjøres. Men kunne andre gjøre det? Det måtte også bevises. Kristus hadde garantert det, og nå sto det til ham å oppfylle sitt løfte.
Karakteren er ikke skapt. Den blir dannet. Den blir utviklet og bygget opp gjennom mangfoldige prøvelser og fristelser og forsøk. Først gir Gud en liten prøve, så en litt sterkere og så en enda sterkere. Litt etter litt vokser motstanden mot fristelsen seg sterkere, og etter en stund er det visse fristelser som slutter å være fristelser. En mann kan ha en hard kamp med tobakk, men tilsist seirer han, og seieren kan være så fullstendig at tobakken ikke er en fristelse lenger.
Slik skulle det ideelt sett være med enhver fristelse. Hellighet er ikke oppnådd på en dag. "Forsoningen er prosessen som gjør sjelen skikket for himmelen." Desire of Ages. s.330, (Slektenes Håp, s.245).
Et menneske kan oppnå seier hver dag, men fremdeles har han ikke nådd frem. Også Paulus måtte medgi at han ikke "har grepet det eller allerede er fullkommen," men han utbryter uforsagt "jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus." Fi1.3: 12.
Kristus hadde lovet å gjore mennesket "finere enn gull", til og med finere enn det edle gull fra Ofir. I dette verk kan mennesket ikke bare være en passiv deltager, han må ta aktivt del.
Legg merke til disse sitatene: "Forløsningen av menneskeslekten ble anordnet for å gi menneskene en ny anledning." Mss.14, 1898.
"Frelsesplanen ble lagt for å forløse den falne slekt, og gi menneskene en ny anledning." ("trial"). Signs of the Times, 26. april, 1899
Gud "så på offeret som utåndet på korset og sa: "Det er fullbragt. menneskeheten skal få en ny anledning." ("trial"). Youth s Instructor. 21.juni. 1900.
"For at overtrederen skulle få en ny anledning... Guds evige sonn gikk selv imellom for å bære straffen for overtredelsen." Review and Herald, 8. februar. 1898. "Han led i vårt sted for at vi skulle få en ny anledning. "Special Instruction Relating to the Review and Herald Office. s.28.
"Fordi Jesus ble godtatt som vår stedfortreder og sikkerhet. blir enhver av oss godtatt hvis vi selv består prøven og testen." Review and Herald, 10. juni. 1890. "Frelseren seiretfor å vise mennesket hvordan han kan seire." "Mennesket må arbeide med sin menneskelige kraft støttet av Kristi guddommelige kraft. for selv å stå imot og seire for enhver pris." Kort sagt; han må seire som Kristus seiret... Mennesket må gjøre sin del, han må seire for egen regning. ved den styrken og nåden Kristus gir ham." Testimonies. b.4. s.32.33.
Kristus hadde lovet å gjøre menneskene til seiervinnere; han hadde "garantert" det. Det var ingen lett oppgave, men forsoningen var ikke fullført med mindre han gjorde dette, og først da. Og så holdt Kristus ut til hans oppgave ville være fullført.
Ut fra den siste generasjon; ut fra de svakeste av de svake, velger Kristus en flokk, og med dem vil han vise at mennesker kan seire som Kristus seiret.
I de 144 000 vil Kristus stå rettferdiggjort og helliggjort. De beviser at det er mulig for mennesket å leve et liv som er velbehagelig for Gud under alle forhold, og at mennesket til sist kan stå "for Gud uten en mellommann.” Great Controversy, s.614, (Mot historiens klimaks, s.473).
De får dette vitnesbyrd: "De har stått uten en mellommann mens de syv siste plager rammet jorden." Ibid.s.649, (samme. s.497).
"De er de utvalgte. Kristi medarvinger i det store himmelrom. De har seiret slik som Han har seiret." Mss. 28.november, 1897
Denne innbydelsen kommer til oss: "Nå, mens vår store øversteprest taler vår sak, bør vi søke å bli fullkomne i Kristus." Great Controversy, s. 623, (Mot historiens klimaks. s.479).
EN HEMMELIGHET
I brevet til Efeserne fremsetter Paulus en hemmelighet for oss. Han sier "Derfor skal munnen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten." Ef.5:31,32.
Ekteskapet er et passende bilde på foreningen av Kristus og menigheten, fullbyrdet ved forsoningen. I samsvar med dette bildet av ekteskapet er den offentlige kunngjøring ved slutten av prøvetiden: "Lammets bryllup er kommet. og hans brud har gjort seg rede... Og det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger." Åp. 19:8.
Slik som mann og hustru er ett, er Kristus og menigheten ett. Den sanne, endelige og fullstendige forsoning er blitt gjort. "Familien i himmelen og familien på jorden er blitt ett." Desire of Ages, s.835. (Slektenes håp. s.639).
De 144 000
Praktisk talt alle adventister har lest de siste få kapitler i Great Controversy (Mot historiens klimaks), som beskriver den fryktelige kamp Guds folk må gjennomleve før enden. Kristus ble prøvd til det ytterste under fristelsen i ørkenen og i Getsemanes hage, og likedan vil de 144 000 bli prøvet.
De blir tilsynelatende overlatt til å omkomme, siden deres bønner forblir ubesvart, som Kristus ble det i Getsemane da hans bønn ble avslått. Men deres trø vil ikke svikte. De utbryter med Job: "Se, han vil drepe meg, jeg venter på ham." Job, 13:15.
Det endelige bevis for hva Gud kan gjøre i mennesker er gitt i den siste generasjon som har alle de skrøpeligheter og svakheter som menneskeslekten har ervervet gjennom 6000 år i synd og overtredelse. Str. White sier at de er "underlagt virkningen av arvelighetsloven." Desire of Ages, s.48. (Slektenes håp, s.27).
De svakeste av menneskeheten blir gjenstand for Satans sterkeste fristelser, for at Guds kraft skulle komme rikelig til skue. "For de hellige var det en tidfull av frykt og angst. Dag og natt bønnfalt de Gud om å bli befridd. Etter alt å dømme var det ikke noen mulighet for å unnslippe." Early Writings, s.283, (Det er et godt land, s.215).
Ifølge den nye teologien som våre ledere har godtatt og som de nå lærer, vil de 144 000 bli utsatt for fristelser som er betydelig sterkere enn noen Kristus fikk gjennomgå. For mens den siste generasjon vil bære forfedrenes Svakheter og lidenskaper, påstår lederne at Kristus var fritatt for alt dette.
Det blir fortalt oss at Kristus ikke arvet noen av de lidenskaper "som ødelegger Adams naturlige etterkommere." Questions on Doetrine, s.383
Han fungerte derfor på et høyere og ganske forskjellig plan enn mennesker som må kjempe mot nedarvede lidenskaper, og derfor kjenner han ikke og har ikke erfart syndens virkelige makt. Men det er ikke en slik frelser jeg trenger. Jeg trenger en "som er fristet i alle ting i likhet med oss." Heb.4:15.
Den "surrogat Kristus" som våre ledere fremstiller for oss, må jeg avvise, og det gjør jeg virkelig. Gud være takk;"Vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er provet i alt i likhet med oss, dog uten synd." Heb.4: 15.
ANKLAGE MOT GUD
Men det er enda mer denne nye teologien fører med seg. Den retter en anklage mot Gud som opphavsmann til en inntrige for å bedra både mennesker og Satan. Her er situasjonen:
Satan har hele tiden hevdet at Gud er urettferdig når han krever at menneskene skal lyde hans lov, og han påstår at det er umulig. Gud har hevdet at det kan gjøres, og for å underbygge sin påstand lovet han å sende sin Sonn til denne verden for å bevise det. Sonnen kom og holdt loven og oppfordret mennesket til å overbevise ham om synd.
Han ble funnet å være syndfri, hellig og ulastelig. Han beviste at loven kunne holdes, og Gud var rettferdiggjort; og hans krav om at mennesket skal holde hans bud ble funnet å være rettferdig. Gud hadde seiret, og Satan var overvunnet. Men det var en hake her, for Satan påsto at det ikke var ærlig spill fra Guds side. Han sa at Gud hadde favorisert sin Sønn, at han hadde forskånet Kristus for virkningene av arvelighetsloven som alle andre mennesker var undergitt.
Han hadde forskånet ("exempted") Kristus "for de nedarvede lidenskaper og besmitteiser som ødelegger Adams naturlige etterkommere." Questions on Doctrine, s.383.
Han hadde ikke unntatt menneskene i sin alminnelighet, men bare Kristus. Det gjorde Kristi gjerning her på jorden ugyldig. Da var han ikke lenger en av oss som hadde bevist at Guds kraft kunne bevare mennesker fra å synde. Da var han en bedrager som Gud hadde begunstiget, og som ikke var plaget av nedarvede lidenskaper slik mennesker er.
Det var ikke vanskelig for Satan å få mennesker til å godkjenne dette synet; den katolske kirke godtok det, senere ga de evangelikale sin tilslutning til det, og i 1956 vedtok adventistenes ledere å slutte seg til det.
Det var dette med "forskåne for” som fikk Peter til å ta Jesus til side og si til ham: "Gud fri deg, Herre, dette må ingenlunde vederfares deg."Kristus svarte: "Vik bak meg, Satan." Matt.16:22,23.
Kristus ønsket ikke å være forskånet ("be exempted"). Han sa til Peter. "Du har ikke sans for det som hører Gud til."
Også idag er det noen som ikke har forståelse for det som hører Gud til. De tror ikke det har noe å si hva et ord betyr. Måtte Gud ha medlidenhet med dem og åpne øynene deres for det som hører Gud til. Når adventistenes ledere slutter seg til den avskyelige læren om en "forskånet" Kristus, har de gitt Satan rett i hans påstand. Vi ber igjen om at Gud må redde sitt folk.
Jeg har blitt spurt om hvajeg venter å oppnå. Jeg er ikke ute etter å "vinne" i en ordstrid. Jeg er en syvende-dags adventist-predikant og min gjerning er å forkynne sannheten og kjempe mot villfarelser. Bibelen er for det meste en beretning om Guds vitners protester mot de synder som rådet i menigheten, og om deres tilsynelatende nederlag. Praktisk talt alle protestanter beseglet sine vitnesbyrd med Sitt blod, og kirken forsatte til Gud grep inn: Alt Paulus håpet på var at han måtte "frelse noen." 1.Kor.9:22.
Nesten alle apostlene led martyrdøden, og Kristus hengte de på et kors. Det gikk firti år før ødeleggelsen kom, men da Gud grep inn, gjorde han grundig arbeid.
Vårt samfunn trenger å vende tilbake til undervisningen som ble gitt i 1888, og som ble foraktet (scorned). Vi trenger en reform av vår organisasjon som ikke tillater at noen få menn styrer hver bevegelse som blir gjort overalt i verden. Vi trenger en reform som ikke tillater menn å bruke millioner på institusjoner som ikke er godkjent ved avstemning, mens misjonsmarkene lider under mangel på de enkleste nødvendigheter. Vi trenger en forandring med hensyn til avansement, finanser og statistikk. Vi trenger å få sabbatsskolen tilbake til dens rettmessige plass i Guds verk.
Vi trenger å sette stopp for underholdninger og middager som sniker seg inn under påskudd av å skaffe penger til gode formål.
Vi trenger å sette stopp for de ukentlige kunngjøringene i menighetens forsamlingshus som bare er forkledd reklame.
Denne listen kunne gjøres meget lenger. Men selv om alt dette er viktig, er det egentlig bare småting. Mest av alt trenger vi en reformasjon og vekkelse. Hvis våre ledere ikke vil gå foran med det "da vil det nok komme utfrielse og redning for jødene fra et annet sted." Ester 4:14. Jeg er ved godt mot og ber for Israels fred.
|