|
| - som omhandler tro | Tilbage til oversigten |
Jomfrufødselen og oppstandelsen
T. S. Valen
Dette er kapitel fem i bogen ”Ved tidehverv – Lys og håp i en angstfylt verden” – side 47
En omstridt trosartikkel Beviser som fjerner all grunn til tvil
ET ER NEPPE NOE PUNKT i den kristne trosbekjennelse som det har vært mer strid om enn jomfrufødselen. Heller ikke har noen person vært så omstridt som Jesus. Men det er bare en oppfyllelse av Guds ord. Han som ser alt før det kommer, har fortalt oss det på forhånd. Om lag 700 år f. Kr. skrev profeten Esaias: "Herren selv [skal] gi dere et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel [Gud med oss]." Og da Jesus ble båret til tempelet, kom Herrens Ånd over gamle Simeon, og han talte følgende profetiske ord til Maria: "Denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt." (Es. 7, 14; Luk. 2, 34.)
Selv de som ikke tror at Jesus er Guds Sønn, erkjenner i alminnelighet at han var en stor person. Nesten alle søker å ta Jesus til inntekt for den sak de kjemper for. Spiritistene påstår at Jesus var en stor spiritist. Jeg har hørt sosialister si at Jesus var den største sosialist, og når striden står om rusdrikk, så forsøker begge parter å ta Jesu ord og handlinger til støtte for sitt standpunkt. Man forstår at Jesu mening om en sak har den største vekt. Mange hater ham for hans rene lære og det krav den stiller til menneskenes moral, og derfor står de den kristne religion imot. Enkelte nekter at han har levd. Men selv Georg Brandes´ bok "Sagnet om Jesus" bærer vel som andre bøker et årstall, og dette årstall motbeviser hele bokens innhold. Årstallet forteller jo hvor lenge det er siden Jesus ble født. Hver gang noen skriver et årstall, vitner de at Jesus er historiens største personlighet. Jesus er blitt historiens midtpunkt. La oss lese Bibelens beretning om hans fødsel: "Og engelen [Gabriel] sa til henne: Frykt ikke, Maria, for du har funnet nåde hos Gud; og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. Men Maria sa til engelen: Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann? Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn." (Luk. l, 30-35.)
Da Maria hadde dette besøk av engelen, var hun trolovet med Josef. Noen måneder senere skjedde det som vi leser om i Matt. l, 18-23: "Med Jesu Kristi fødsel gikk det således til: Da hans mor Maria var trolovet med Josef, viste det seg, før de var kommet sammen, at hun var fruktsommelig ved den Hellige Ånd. Men Josef, hennes mann, som var rettferdig og ikke ville føre skam over henne, ville skille seg fra henne i stillhet. Mens han nå grundet på dette, se, da åpenbarte Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! frykt ikke for å ta din hustru Maria til deg! for det som er avlet i henne, er av den Hellige Ånd; og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Men alt dette skjedde for at det skulle oppfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Se, en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og han skal kalles Immanuel, det er utlagt: Gud med oss."
Ja, "dette skjedde for at det skulle oppfylles som er talt. . . ved profeten". Disse ord finner vi ofte i evangeliene, for nesten alle viktige begivenheter fra Jesu fødsel til hans død, oppstandelse og himmelfart var forutsagt av profetene. Hvordan kunne en persons fødsel, liv og død være så nøyaktig forutsagt fra ca. 500 til nesten 1500 år før han ble født? Hvordan kunne mange forskjellige forfattere stemme så nøye overens og forutsi nesten alt i forbindelse med en persons liv, hvis de ikke var inspirert av en allvitende Gud? Og disse profeter er alle enige om at den som skulle komme, var Messias, verdens frelser. Da Jesus ville gjøre det klart for to av sine disipler at han var Messias, den gang han ukjent vandret mod dem på veien til Emmaus, begynte han "fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham". Etterat hun hadde gått fra dem, sa de til hverandre: "Brente ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og opplot skriftene for oss?" La oss også betrakte noen av disse bibelske forutsigelser om Jesus, så skal vi få erfare som disiplene at våre hjerter skal brenne av overbevisning om at Jesus er "Messias, den levende Guds Sønn". Men det kreves et ærlig ønske om å kjenne sunnheten, for Herren tvinger ikke et menneske til å tro dersom det absolutt vil tvile.
Allerede straks mennesket var falt i synd, lovte Herren det i sin nåde en frelser: Kvinnens ætt skal knuse slangens hode, var hans første løfte. Til Abraham sa Herren: "I din ætt skal alle jordens folk velsignes." Profeten Mika forutsa at Jesus skulle fødes i Betlehem. Jeremias forutsa barnemordene i Betlehem, som Herodes påbød for å drepe Jesus. Det var forutsagt at han skulle reise til Egypt, og at han skulle bo i Nasaret og i Kapernaum. Hans lidelse og død på korset var nøye forutsagt av flere profeter. Ca. 1000 år f. Kr. skrev David: "De har gjennomboret mine hender og mine føtter", og "de deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjorte.” Apostelen Johannes skildrer hvordan dette gikk i oppfyllelse: "Da nå stridsmennene hadde korsfestet Jesus, tok de hans klær og delte dem i fire deler, en for hver stridsmann. . . . Men kjortelen var usydd, vevd fra øverst og helt igjennom. Så sa de til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! forut Skriftens ord skulle oppfylles, som sier: De delte mine klær mellom, og, og kastet lodd om min kjortel. Dette gjorde da stridsmennene." (1 Mos. 3,15; 22,18; Sal. 22, 17. 19; Joh. 19,23.24.)
Mange ærlige tvilere har kommet til troen ved selv å lese evangeliene, eller Esaias´ 53. kapitel. Her skildrer profeten Jesu lidelse, som om han hadde vært tilskuer til det. Det er også sannsynlig at Herren har vist ham Jesu lidelse i et syn. Her siteres noen vers: "Sannelig, våre sykdommer har hun tatt på seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham." Derved at de erkjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære." (Vers 4-6. 11.)
Et historisk vitnesbyrd
Før vi går videre i vår betraktning av profetiene om Jesus, vil vi lese et historisk vitnesbyrd om solformørkelsen som fant sted da Jesus døde på korset. Følgende er et sitat fra dr. Hales´ kronologi, 3. bind, side 230: ”Denne formørkelse av solen må ha vært overnaturlig i sin utstrekning og varighet så vel som deri at det var fullmåne, så at månen sto i opposisjon til solen. Den ble bemerket i Heliopolis i Egypt av areopagiten Dionysius som senere ble omvendt ved Paulus´ virksomhet i Aten. (Ap. gj. 17, 37.) Dionysius skriver i sitt brev til martyren Polykarp om den forundring som fenomenet framkalte hos ham og hans venn sofisten Apolophanes. . . . Apolophanes utbrøt som om han forsto årsaken: "Disse, o gode Dionysius, er de guddommelige hengivenheters omskiftelser." Dionysius svarte: "Enten lider guddommen eller sympatiserer han med den lidende." Denne lidende erklærte han, ifølge. . . Michael Syncellus fra Jerusalem, å være "den ukjente Gud" for hvis lidelse hele naturen ble formørket,"
Når man i tilknytning til dette leser om Paulus´ preken i Aten, da han forkynte for dem den ukjente gud, kan vi nok forstå det måtte vekke Dionysius´ interesse. (Les Ap. gj. 17,22-34.)
Årstallet for Jesu død forutsagt
Ca, 550 år f. Kr. ble det nøyaktige tidspunkt for Jesu offentlige framtreden og hans død kunngjort av engelen Gabriel for profeten Daniel. Slik lød hans ord: "Sytti uker [med uke menes her et tidsrom av syv år. Bibelovers. anm.] er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste. Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem inntil en salvet [Kristus. Bibelovers. anm,], en fyrste, står fram, skal det gå syv uker og to og seksti uker; det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. Og etter de to og seksti uker skal den salvede utryddes og intet ha, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet. Og en uke skal gjøre pakten fast for de mange; og i midten av uken skal slaktoffer og matoffer opphøre, og på vederstyggelihetens vinger skal ødelegger en komme, og det inntil ødeleggelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som ødelegges," (Dan. 9,24-27.)
Sytti uker er avmålt for Daniels folk. Disse uker er igjen delt opp i syv uker, to og seksti uker og en uke. Bibeloversetterne har bemerket under vers 24: "Med uke menes her et tidsrom av syv år." Det er i harmoni hva Herren selv har sagt andre steder i Bibelen, f. eks. i Esek. 4,6: "En dag for hvert år." Dette gjelder bare symbolske profetier. Liksom verdensriker er symbolsk framstilt ved dyr i Daniels bok, så er også tiden framstilt symbolsk i forminsket målestokk, idet hvert år betegnes med en dag i profetien, slik at tiden er i harmoni med det øvrige symbol. Det ville jo lyde merkelig å si at et dyr skulle regjere i over tusen år, men både rikene og tiden de skulle herske, er alt framstilt i miniatyr. At en dag betegner et år i symbolske profetier, er alminnelig anerkjent av protestantiske bibelgranskere som Luther og andre før og etter hans tid. Den anerkjente bibel granskeren Grattan Guinness, f. eks" hevder meget bestemt ”årsdagsprinsippet", og han nevner en hel rekke bibelgranskere som har samme mening. Blant disse er Luther, Foxe, Sir Isaae Newton, Bengd, biskop Newton, Keith, Birks og andre, Hertil kan føyes Dr. Adam Clarke, den danske bibel oversetter og prest Kalkar og den kjente norske biskop Hognestad, Når noen nekter dette prinsipp, gir man bare til kjenne sin mangel på kjennskap til Den hellige skrifts profetier. Oppfyllelsen av profetien viser klarere enn noe annet at en dag i symbolske profetier virkelig betegner et år i historien.
Engelen Gabriel gir klar beskjed om hvilken tid de 70 uker skal regnes fra: "Du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og om bygge Jerusalem, inntil en salvet, en fyrste, står fram, skal det gå syv uker og to og seksti uker." Ordet om å gjenreise og ombygge Jerusalem utgikk i Artaxerxes´ syvende regjeringsår. Det kan vi lese. i Esra 7. kapitel. Det er året 457 f. Kr., som også enkelte bibeloversettelser nevner i oversetterens anmerkninger. Det er grundig stadfestet, idet tiden er påvist både av Ptolemeus´ og Nabonassars tidstavler. De har angitt datoene for enkelte formørkelser, og astronomien har slått fast at deres tidsangivelser er riktige.
De første syv åruker gikk med til å "gjenreise og ombygge Jerusalem". De følgende 62 åruker, eller tilsammen 69 uker: fører oss nøyaktig til det år da Jesus ble døpt og salvet med den Hellige Ånd og begynte sin offentlige virksomhet. Det var i året 27 etter vår tidsregning. Men var ikke Jesus 30 år da han ble døpt? Jo, men her lar vi biskop Hognestad svare: "Kristi fødsel i den dionysianske tidsregning som nå gjelder, er satt 3-4 år for sent.” - "Bibelen med Forklaringer", side 39.
Fra år 457 f, Kr. til Jesu dåp blir
det ca. 456½ f. Kr.
og ca. 26½ e. Kr.
Tilsammen 483 år.
Jesus kom altså nøyaktig på årstallet som engelen Gabriel hadde forutsagt ca. 550 år i forveien. Derfor kunne Jesus si da han begynte sin virksomhet: ”Tiden er fullkommet," osv. Og Paulus skrev: "Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn," Jeg siterer igjen fra biskop Hognestad: "De 69 uker ender altså, og den 70. begynner med Jesu offentlige opptreden, da han var omkring 30 år gammel. Midt i åruken blir Jesus korsfestet etter 3½ års offentlig virksomhet." - Samme, side 42. (Mark. 1, 15; Gal. 4,4,)
Nøyaktig som forutsagt: "Etter de to og seksti uker [de syv var gått foran] skal den salvede utryddes." "Og en uke skal gjøre pakten fast for mange; og i midlen av uken skul slaktoffer og matoffer opphøre," Slik gikk det, som også profeten Esaias hadde forutsagt: "Han ble utryddet av de levendes land, . . . for mitt folks misgjernings skyld traff plagen ham." Nettopp 3½ år etter at Jesus begynte sin virksomhet, ble han korsfestet, i midten av den 70. uke. Da brakte han slaktoffer og matoffer til å opphøre. Nå var det store offer, som alle den gamle pakts ofringer var skygger og forbilder på, blitt ofret en gang for alle. Derfor opphørte alle skyggeoffer. Han som skulle "sette alle ting i rette skikk", var kommet. (Es. 53,8; Heb. 9, 9-12.)
Videre sier engelen Gabriel at "staden og helligdommen" skal bli ødelagt av "en kommende fyrstes folk", og "på vederstyggelighetenes vinger skal ødeleggeren komme". Om dette sier Prof. Caspari: "Spådommen i vers 26 fikk sin oppfyllelse da det jødiske folk i året 786 etter Roms anlegg, midt i den 70. åruke, forkastet Jesus som sin rettmessige konge og utryddet ham av Guds menighet som en misdeder, idet det ved hedningehånd lot ham nagle til korset, og da til straff for den frykteligste av alle gjerninger. . . Vespasian 36-38 år senere. . . rykket med en hær mot Judea, fylte det hele land med krig, og hans sønn Titus ganske ødela Jerusalem og tempelet." De 70 uker endte 3½ år etter Jesu død. Guds rike ble tatt fra jødene og "gitt til et folk som bærer dets frukter" - de troende både av hedninger og jøder. Den ny testamentlige menighet var opprettet. Jødenes tid var forbi og "hedningenes tider" begynte. Heretter var det ikke forskjell på jøde og greker, trell eller fri. Guds folk var alle som trodde på Jesus. (Matt. 21, 43; Luk. 21, 23. 24; Gal. 3, 28.29.)
Skisse over de 70 uker i Dan. 9, 24-27
Jødiske rabbinere har vært klar over at Jesus av Nasaret kom nettopp på den tid som engelen Gabriel hadde forutsagt i Daniels 9. kapitel, og ilL han derfor må være Messias, den salvede, som profetien nevner. Men de vil ikke erkjenne det, fordi de som et folk har forkastet ham. Derfor har de uttalt en fryktelig forbannelse over den som våger å utlegge det niende kapitel i Daniels bok. Men "uforskyldt forbannelse - den rammer ikke" (Ord. 26, 2), så vi behøver ikke å frykte for den.
"Oppsto tredje dag fra de døde,
oppfor til himmelen, sitter hos Gud den allmektige Faders høyre hånd," står det i trosbekjennelsen. Ja, det er ingen grunn til å tvile på det. Jesus viste seg for disiplene mange ganger etter oppstandelsen. En gang "ble han sett av mer enn fem hundre brødre på en gang". De fleste av disse var I live da Paulus skrev sitt første brev til korinterne. Mesteparten av dem døde for sin tro. Så mange kunne aldri blitt enige om å dø på en løgn. Deres frimodighet i døden viser hvor sikre de var på at Jesus var Guds sønn, og at de som ga livet for hans skyld, skulle få det igjen. Og hvorfor skulle de tvile? Jesus selv hadde vist seg for dem etter sin oppstandelse gang på gang. Engang sa han til Tomas så mange hørte det: "Rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende." "Da ga de ham et stykke av en stekt fisk og noe av en honningkake, og han tok del og åt for deres øyne." "Det som vi har sett med våre øyne. . . og våre hender følte på, . . . det forkynner vi," skriver kjærlighetens apostel. (1 Kor. 15,7; Joh. 20, 27; Luk. 24,42.43; 1Joh.1,1.3.)
En gang åpenbarte Jesus seg for de elleve apostler, og de fulgte ham ut til Oljeberget. Etterat han hadde befalt dem å forkynne evangeliet for alle folk, ble han tatt opp til himmelen mens de så på det. Dette forkynte alle de elleve apostler, og de døde for sin forkynnelse, unntatt Johannes, som ble bevart fra en voldsom død. (Ap. gj. 1,8.9.)
Apostelen Paulus var lenge en forbitret motstander av Jesu lære. Han forteller selv om hvordan han forfulgte og drepte dem som trodde på Jesus. Men han trodde virkelig den gang at Jesu religion var falsk. Fordi Gud så at han var ærlig, ga han ham en særskilt anledning til å komme til troen. Jesus selv åpenbarte seg for ham og sa: "Saul! Saul! hvorfor forfølger du meg?" Han kalte Paulus til apostel og til å forkynne evangeliet for hedninger og for Israels folk. Jeg ble "ikke ulydig mot det himmelske syn", sier han. Fra å være en forfølger ble han en trofast forkynner av evangeliet. Han ble selv forfulgt og ga sin liv for sin tro på Jesus som Guds Sønn og verdens frelser. Han forteller i sitt brev at han fikk evangeliet ved åpenbaring direkte fra Jesus selv, og at det ikke var noe forskjellig fra det Jesus hadde gitt de andre apostler mens han var sammen med dem her på jorden. Med en brennende nidkjærhet virket han for å utbre Kristi evangelium, og før sin død avla han følgende trosbekjennelse: "Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse." (Gal. 1,8-24; 2 Tim. 4, 7. 8.)
Den liberale teologi
hevder at Jesus var et idealmenneske, men ikke Guds Sønn. Han er et eksempel for oss, men troen på ham som Guds Sønn og på hans blod som soning for våre synder forkaster de. Men hvis Jesus er et idealmenneske som vi skal følge som vårt store eksempel, så må han framfor alt annet være sanndru. Og han sier om seg selv: "Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden; jeg forlater verden igjen og går til Faderen." Og: "Før Abraham ble til, er jeg." Og videre: "Den som tror, har evig liv," og "jeg skal oppreise ham på den ytterste dag." Disse og mange andre ord av Jesus vitner om at han ga seg selv ut for å være Guds Sønn og den eneste ved hvem vi kan bli frelst og få evig liv. Er han et idealmenneske, så er hans ord sanne. Skulle en som bare var et alminnelig menneske, tale slik som Jesus gj orde, ville det være det største bedrag og den største gudsbespottelse. Men i Jesu munn var disse ord sannhet og evig liv for dem som tror på dem. Så den liberale teologi er aldeles uholdbar og enda mindre konsekvent enn åpenbare fornekteres standpunkt. (Joh. 8, 58; 6, 47.40.)
Ved Faderens høyre hånd
"Sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd," heter det i trosbekjennelsen. Ja, han er der som vår talsmann, som den eneste mellommann mellom Gud og oss. Hvordan kunne han være det uten å være Guds Sønn og samtidig sant menneske, "prøvd i alt i likhet med oss"? Og hvordan kunne han være Guds Sønn og sant menneske uten å være "unnfanget av den Hellige Ånd" og født av en jomfru? Det var den eneste måten Guds Ord kunne oppfylles på. Og hvorfor skulle det være umulig at en jomfru skulle føde en sønn når Herren ville det? Ser vi ikke daglig ting omkring oss som vi ikke kan forstå? Men fordi vi ser det så ofte, kaller vi det naturlover. Hvem kan forklare den vidunderlige kraft som vi kaller elektrisitet? Eller magnetismen? Eller lysets vei gjennom rommet med en fart av ca. 300 000 km i sekundet? Det finnes tusener av andre ting som vi ikke kan forstå, men som vi er nødt til å tro fordi vi ser det gjentar seg daglig. Skulle ikke Gud, som gjør disse under overalt, kunne la sin Sønn bli født av en jomfru? Han hadde også århundrer i forveien sagt at så skulle skje.
Erfaringens bevis
Bibelen forteller at Jesus helbredet all slags sykdom, åpnet blindes øyne, ga døve og stumme evnen til å høre og tale, drev ut onde ånder og vekte døde opp fra graven. Alle som var martyrer i den første menighet, vitnet om hva de hadde sett av Jesu tegn og under. Jesus ga også sine disipler makt til å utføre undergjerninger ved troen på hans navn. Jeg har selv vært øyenvitne til at slikt skjer fremdeles. For over seksten år siden var vi samlet noen få og ba for en trossøster som hadde mavesår. Legen hadde sagt at hun ikke kunne leve stort lenger hvis hun ikke tok en operasjon. Hun ba oss be til Gud for henne om at han ville helbrede henne. Vi bøyde kne og ba sammen med henne om at Gud måtte helbrede henne dersom det var hans vilje. Vi ba alle stille og rolig, uten noen som helst støy eller fanatisme under bønnen. Men vi ba ydmykt om at Gud ville gjøre det som kunne være til hans ære og til vår trossøsters beste. Vi ba i Jesu navn, og at det måtte skje for Jesu fortjenestes skyld, tross vår uverdighet. Og Gud hørte våre bønner. Neste natt ble vår trossøster helt helbredet mens hun sov. Hennes datter, som tvilte på helbredelsen, fikk henne med til legen, men legen som mange ganger før hadde undersøkt henne, kunne bare konstatere at hun var frisk. Hvordan det hadde gått til kunne han ikke forklare. Guds Ord er troverdig, og Jesu løfter er sanne. "Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn." Det står fast også i dag. (Joh. 16,23.)
”Vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud," sa Jesus. Enhver som med oppriktighet ønsker å vite hva som er sannhet, skal få erfare at Gud hører bønner som blir oppsendt til ham i Jesu navn og med den rette ydmyke ånd. Enhver som vil vende seg bort fra synd og be Gud om hjelp til å leve etter hans ord og at Gud for Jesu skyld vil tilgi synd og skape en om til et nytt menneske med et nytt sinn og nye interesser, skal få erfare at Gud hører bønner. Han skal få oppleve sannheten av Peters ord: "Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen [enn navnet Jesus] . . . ved hvilket vi skal bli frelst. Dette navnet har gitt tusener kraft til å gå i døden med glede og til å prise hans navn mens flammene slikket oppover deres legemer. Det har vært det siste ord som mange har talt idet de lukket sine øyne i døden. Og det er det navn som gjennom evigheters evighet vil bli elsket og æret framfor alle navn i universet. For ved dette navn ble synden sont, det onde overvunnet og evig fred og glede opprettet i Guds univers. (Joh. 7, 17; Ap. gj. 4, 12.)
"Jesus, det er mer enn meget
at jeg deg til gave fikk.
Ta mitt hjerte som ditt eget,
sett det i den rette skikk,
så jeg alltid Fisk og mild
roper: Herre, som du vil.
Synes noe meg å nytte,
og det ei behager deg,
o, så la det fra meg flytte,
gi kun det som tjener meg.
Intet annet på meg spill,
gi meg deg og hva du vil."