|
| - som omhandler tro | Tilbage til oversigten |
Er Antikrist kommet?
T. S. Valen
Dette er kapitel ti i bogen ”Ved tidehverv – Lys og håp i en angstfylt verden” – side 93
Kommer han før Kristi komme og de helliges himmelfart? Hvilke kjennetegn sier hvem han er?
MINE BARN! det er den siste time; og som dere har hørt at Antikristen kommer, så er det og nå kommet mange antikrister; derav skjønner vi at det er den siste time. De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss; for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss." (1 Joh. 2, 18. 19.)
"Anti" betyr "imot, av like verd, istedenfor". (Bergs gresk-danske ordbok.) Antikrist betyr altså en som er imot Kristus, som gir seg ut for å være av like verd som Kristus, og som setter seg istedenfor Kristus. Det behøver ikke være en som åpent bekjenner at han er Kristi motstander. Da er det heller en som gir seg ut for å være hans representant, men som fornekter Kristus ved sin falske lære om ham, og ved å tilvende seg hyllest som med rette tilhører ham. Det framgår også klart av hva Skriften Sier om
hvor han skal stå fram
"De er gått ut fra oss," sa Johannes om de mange antikrister på hans tid. De sto fram innen menigheten. Det samme hevder Paulus i sine avskjedsord til de eldste i Efesus: "Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden; ja, blant dere selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg." (Ap. gj. 20,29. 30.)
Disse antikristelige personer skulle stå fram i menigheten. De skulle dra disiplenes hjerte "etter seg", søke å vende meitigheten til seg selv istedenfor å vende den til Kristus. Det er nettopp Antikristens egenskaper, Slik taler også Paulus til en annen menighet: "La ingen dåre dere på noen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn, han som står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud. Minnes dere ikke at j eg sa dere dette da j eg ennå var hos dere?" (2 Tess. 2, 3-5.)
Her ser vi tydelig at det er et stort frafall innen kirken som gjør at syndens menneske, fortapeisens sønn, kan stå fram, opphøye seg og sette seg i Guds sted. Dette frafall er så stort at det framfor andre frafall kalles "frafallet". Vil vi finne ut hvem Antikrist er, må vi altså se etter ham i kirken. Han står ikke fram fra hedenskapet eller gudsfornekteriet. Hans forføreriske ånd virker innen den kristne kirkes område.
Når kommer han?
"Nå [er] kommet mange antikrister," skrev Johannes. Alt mens han levde, var Antikristens ånd i virksomhet. "Mange falske profeter er gått ut i verden," som ikke "bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; . . . dette er Antikristens ånd, som dere har hørt kommer, og den er allerede nå i verden." (l Joh. 4, 1-3.)
Antikristen er en organisert åndsretning med en person i spissen. Det viser Guds Ord tydelig: "Mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen." (2 Joh. 7.) Hva er Antikristen? De "mange forførere" som på Johannes´ tid var gått ut i verden, utgjorde tilsammen Antikristen, sier Guds Ord. Men det vil ikke si at det ikke er noen fare for Antikristen i vår tid. Tvert imot, Paulus viser at den alt var virksom på hans tid, og at den skulle vedbli til Kristi komme. Da skulle han bli fortært ved Kristi munns ånde. Det viser at Antikrist ikke er en enkelt person, men en åndsretning som består av mange. På Paulus´ tid hadde den ennå ikke riktig fått utfolde seg, men når det skjedde, skulle den vedbli med et syndens menneske i spissen til Kristi komme. Den ene personen skulle avløse den andre som leder for denne åndsretning. Som Skriften sier: "Vi ber dere, brødre, vedkommende vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling med ham, at dere ikke så snart må la dere drive fra vett og sans eller la dere skremme, hverken ved noen ånd eller noen tale eller ved noe brev, liksom det skulle være fra oss, som om Herrens dag sto for døren. La ingen dåre dere på noen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn, han som står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud. Minnes dere ikke at jeg sa dere dette mens jeg ennå var hos dere? Og nå vet dere hva som holder igjen, så han først skal åpenbares i sin tid. For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, ryddes av veien; og da skal den lovløse åpenbares, han som den Herre Jesus skal fortære med sin munns ånde og gjøre´ til intet ved åpenbareisen av sitt komme." (2 Tess. 2, 1-8.)
Merk at denne åndsretning alt var virksom på Paulus´ tid. Det var noe som holdt igjen. Når det ble ryddet av veien, skulle "den lovløse åpenbares". Og da skulle han vedbli til Jesu herlige åpenbarelse for så å bli gjort til intet. Denne antikristelige åndsretning, eller organisasjon, har et "syndens menneske", en "fortapeisens sønn" i spissen til enhver tid.
Et viktig kjennetegn
"Mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen." (2 Joh. 7.)
Antikristen nekter at Jesus er kommet i kjød. Han nekter altså ikke at Jesus er sann Gud, men han nekter at han er sant menneske. Han erkjenner ikke sannheten av Guds Ord når dette sier: "Da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri." "Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik." "For derved at han selv har lidd og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet." Når en nekter dette, blir Jesus i læren fjernet fra menigheten. For hvis han ikke er sant menneske, "prøvd i alt i likhet med oss", så kan han jo ikke fullt ut forstå oss, og kan da ikke tre fram for Faderen som vår talsmann og midler. Følgen av en slik lære er at andre midlere settes i Kristi sted. Husk at anti betyr "imot, av like verd, istedenfor". Antikrist vil altså stille opp noen som midlere i Kristi sted som de sier er av like verd som Kristus.
Hvilken åndsretning
er det Johannes og Paulus sikter til i sine skildringer av Antikristen? Hvilken åndsretning var virksom alt i apostlenes dager og fortsetter ennå, som nekter at Jesus er sant menneske, prøvd og fristet som vi, og derfor har satt inn andre midlere i stedet for Kristus? Bare en eneste makt I verden har oppfylt profetien: Pavemakten. Den nekter at Jesus er kommet i kjød, nekter Jesus som sant menneske. Så har pavene innsatt seg selv, prestene, jomfru Maria og andre helgener til midlere i Kristi sted. Slik er Skriftens ord oppfylt: "Mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen. "
Det var lenge strid i den romerske kirke om jomfru Marias guddommelighet. Men litt etter hvert ble læren om at hun var Guds mor og hadde vært fra evighet, og at hun ikke hadde noen naturlig far, men i sin mors liv var unnfanget av den Hellige Ånd, betraktet som den riktige lære. Katolikkene lærer altså om jomfru Maria det som vi protestanter lærer om Jesus. Når så Jesus også var unnfanget av den Hellige Ånd, som virkelig er Guds Ords lære, så er Jesus ifølge romerkirkens lære ikke sant menneske. Derfor har de funnet andre midler enn Jesus stikk imot Guds Ord.
Dr. Teol. Ch. Chiniquy, som selv var prest i den katolske kirke i mange år, men som etter grundig lesning i Bibelen under mange kamper med Gud i bønn forlot denne kirke etter å ha tilhørt den i femti år, forteller følgende i en av sine bøker:
"Den 8. desember 1854 satt pave Pius IX på sin trone iført sitt prektige røde og hvite silke- og damaskskrud og med sin tredobbelte gullkrone prydet med diamanter på hodet. Fem hundre høye geistlige omga ham, og for hans føtter knelte over 50 000 mennesker i den prektige St. Peterskirken i Rom. Etter noen minutters dyp stillhet reiste en kardinal seg, nærmet seg med høytidelige skritt paven, falt på kne for ham og sa: "Hellige fader, si oss om vi kan tro og lære at Guds mor, den hellige jomfru Maria, var ubesmittet i sin unnfangelse."
Paven svarte: "Jeg vet ikke, la oss be om den Hellige Ånds lys." Kardinalen gikk tilbake til sin plass; paven og den uoverskuelige folkerkaren falt på kne, og koret istemte: "Veni Creator Spiritus." (Kom Hellig Ånd med skapermakt.)
Den siste tone av den hellige hymne var neppe dødd hen under tempelhvelvet før den samme kardinalen igjen forlot sin plass, trådte fram for paven, bøyde kne for ham og sa: "Hellige fader, si oss om Guds hellige mor, den velsignede jomfru Maria, ble ubesmittet unnfanget av sin mor."
Paven svarte igjen: "Jeg vet ikke, la oss be om den Hellige Ånds lys." Og igjen stemte de i "Veni Creator Spiritus".
Atter på fulgte en høytidelig stillhet, og atter fulgte mengdens øyne den purpur kledde kardinal som nå for tredje gang nærmet seg Peters etterfølger, falt på kne for ham og sa: "Hellige fader, si oss om vi kan tro at den velsignede jomfru Maria, Guds mor, var ubesmittet."
Som om han plutselig hadde fått en direkte meddelelse fra himmelen, svarte nå paven: "Ja, vi må tro at den velsignede jomfru Maria, Guds mor, var ubesmittet i sin unnfangelse. Det er ingen frelse for dem som ikke tror det."
Og med høy røst stemte paven nå i Te Deum. Roms tre hundre kirkeklokker ringte, og festningens kanoner tordnet. . . . Himmelens dører var for alltid lukt for den som ikke ville tro på den mot Bibelen stridende lære at det hadde vært en evadatter som ikke hadde arvet Adams syndige natur, til hvem Herren sa i sin rettferdighet: "Du er støv og skal bli til støv igjen," og om hvis barn sannhetens Gud har sagt: "Der er Higen rettferdig, enn ikke en, alle har syndet."" - "Femti år i den romersk-katolske kirke", side 122, 123.
Slik ble den læren som skulle være en av Antikristens viktigste kjennetegn, endelig slått fast av romerkirkens overhode og bifalt av hele kirken. Bibelens forutsigelser var oppfylt. Alle som kjenner til romer kirkens lære og Johannes´ profeti om "forføreren og Antikristen" som ikke "bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød", kan nå vite hvem han er.
Denne bibelstridige lære om jomfru Marias ubesmittede unnfangelse med alle dens farlige følger er fremdeles i høy kurs i den katolske kirke. Her er et sitat fra det katolske blad St. Olav for 29. mai 1925, utgitt i Oslo:
"1. Marias forliv. Den hellige Guds mors hele liv er i alt likedannet med hennes guddommelige sønns liv - det er selvsagt - da hun jo er Jesu mor. Vi kan derfor i hennes liv skjelne de samme tre avsnitt eller perioder som vi også finner i Jesu liv, nemlig et forliv i den gamle pakt, et virkelig liv her på jorden og et etterliv uten ende i evighetens rike."
"2. Marias virkelige liv. Denne utvalte brud av den Hellige Ånd ble aldri berørt av noen synd. Unnfanget uten arvesyndens plett var hun full av nåde fra sin tilværelses første øyeblikk."
"3. Marias etterliv. Dessuten forstår vi det maktens og ærens rike som Gud har belønnet sin trofaste tjenerinnes dyd med, da hun vandret hjem til sin guddommelige sønn i himmelen og ble kronet med uforlignelig herlighet som himmelens og jordens dronning, som nådens mor for oss alle. Man kaller henne ikke uten grunn den bedende og bønnfallende allmakt, itlet det er sikkert at vi kan motta alle nådegaver gjennom hennes hender."
Alle som har fulgt med i avisene, kjenner til hvordan pave Pius XII hul erklært at Maria er blitt tatt opp til himmelen. Den romerske kirke mener altså at hun legemlig regjerer som "himmeldronning", på samme måte som vi protestanter tror at Jesus har fart til himmelen og nå er vår talsmann som ber for hver botferdig og angrende synder. Dette er kronen på verket i Maria-dyrkelsen. Enhver bibelleser vet at det ikke finnes ett Guds ord som gir oss grunn til å tro på pave Pius XII´s ex cathedra proklamasjon. Maria-dyrkelsen tok sin begynnelse i tider da hedenskapet ennå øvde en mektig innflytelse i Europa og i Midtøsten, mens hedninger som i navnet antok kristendommen og var opplært i troen på kvinnelige guddommer, også søkte slike i den kristne lære. Blant alle kvinnelige helgener ble Maria snart den fornemste. Flere av romerkirkens teologer har støttet denne trang hos massen til å dyrke kvinnelige helgener, f. eks. Bernhard av Clairvaux (død 1153) og Alfonso de Ligouri (1696-1787). Fransiskanerne og senere jesuittene har gjort sitt og øvd stor innflytelse for å fremme Maria-dyrkelsen. Nå er en opprinnelig hedensk dyrkelse blitt gjort til en "kristen" læresetning.
Hvilket avguderi! Riktignok var hun den velsignede blant kvinner, men hun var bare et menneske som enhver av oss. Hun måtte selv frelses bare av nåde ved tro på Jesus Kristus, som alle andre syndere, etterkommere av den falne Adam. Men her setter romerkirken henne opp som en Gud og som en midler i Kristi sted ved hvem alle nådegaver kan gis oss. Når hun var halvt Gud, og Jesus igjen i hennes liv er unnfanget av den Hellige Ånd, så er Jesus etter romerkirkens lære ikke "kommet i kjød". Skriftens ord om at han fikk "del i blod og kjød" som vi, og at "han i alle ting [måtte] bli sine brødre lik forat han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest", blir satt ut av betraktning. Hele hebreerbrevets herlige sannheter om Jesus som vår yppersteprest og talsmann som gjør tjeneste i himmelens helligdom, har i århundrer vært kastet til jorden og skjult av den romerske kirke. (Heb. 2, 14, 17,)
Setter seg i Guds sted
Det er et annet av Antikristens kjennetegn, sier Guds Ord: "Syndens menneske", "fortapelsens sønn, . . . han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud." (2 Tess. 2, 3, 4,)
I vårt studium av Daniels 7. kapitel har vi sett hvordan pavene har satt seg i Guds sted. Vi må henvise leseren til dette og gjentar det ikke her. Luther har med rette sagt: "Denne sitten i Guds tempel er Antikristens regjering i kirken." Han la ikke skjul på at han mente det var pavemakten. "Til den kristelige adel av den tyske nasj on" skrev han: "Pavestolen er den sanne og skinnbarlige Antikristens stol. . . . Jeg bekjenner likefram at jeg ikke skylder paven annen lydighet enn den jeg skylder Antikristen." Det er mange andre enn Luther som mener at paven er Antikristen. Nesten alle protestantiske bibelgranskere av noen betydning har vært av samme mening. Det er først i de siste hundreår eller mindre at en villfarende lære om Antikristen er blitt alminnelig.
Pavene mottar fremdeles tilbedelse som om de skulle være guder. Og den katolske kirkes ivrige tilhengere hyller dem som slike. Her et er sitat fra før nevnte nummer av "St. Olav", side 171:
"Ved de nordiske pilegrimers audiens hos den hellige Fader Hs. høyærverdighet biskop Brems´ tale i alle pilegrimers navn
Hellige Fader! Skandinaviske apostoliske vikarer, som j eg for øyeblikket har den glede å være tolk for, har den store ære å forestille en utvalt skare av det katolske Skandinavia for Deres Hellighet. . . ." "Som barn vil vi gjerne i all troskyldighet og kjærlighet si: Gode fader, elskede fader, hellige fader, der er ingen på jorden som vi ærer og elsker så høyt som deg."
"For oss katolske skandinaver er Petrus, Kristi stedfortreder på jorden, Pius XI. For Ditt myndige ord bøyer vår tro seg´alltid; på Din sterke arm hviler vårt håp; av Dine velsignede hender venter vi og mottar vi alltid den overnaturlige næring; og mens uro griper så mange, hviler vi i fred ved Ditt faderhjerte. Si oss Dine ønsker, Hellige Fader, vi vil alltid være lykkelige ved med iver å kunne oppfylle dem."
Her finnes ord som ikke er passende å tale til noen annen enn Gud, men paven tok villig imot en slik hyllest eller tilbedelse. Jesus sa: "Dere skal ikke kalle noen på jorden deres far; for en er deres far, han som er i himmelen." (Matt. 23, 9.) Det var nettopp den bruk av ordet "far" biskop Brems gjorde seg skyldig i, det som Jesus her har forbudt.
Katolikkene sier at Peter var den første pave, Han var iallfall meget mer beskjeden og ydmyk enn sine "etterfølgere". Da han kom til Kornelius og denne falt ned for hans føtter, sa han: "Stå opp! også jeg er et menneske." Engelen Gabriel tillot heller ikke at noen tilba ham. (Ap. gj. 10, 22; Åp, 22,8. 9.)
Men som vi før har sett, er pavenes ord dette: "Hva kan dere da gjøre meg til annet enn Gud?" Det finnes mange lignende uttalelser. Guds Ord er gått nøye i oppfyllelse: "Han. . . gir seg selv ut for å være Gud."
Antikristens største forførelse hører ennå framtiden til. Likevel har den alt, begynt ikke så lite. Det er nødvendig å være på vakt. Mange tror det har mindre betydning hvilken lære en har, når en bare lever et godt liv. Men Skriften sier: "Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen." "La det bli i dere som dere hørte fra begynnelsen!" Ja, spør alltid etter, når det er en lære det er tale om, om den skriver seg fra Jesus selv eller apostlene. Er den ikke klart og tydelig holdt fram i Skriften, så er den ikke nødvendig til frelse, Men det som står i Guds Ord, må vi ikke våge å sette til side, selv om så har vært gjort av kristenheten i århundrer. Vi er trygge bare når vi bygger på "apostlenes og profetenes "´grunnvoll, med "Kristus Jesus selv" som "hovedhjørnesteinen". All lære som er føyd til etter apostlenes tid, er "forgjeves" gudsdyrkelse fordi det er ”menneskebud". Vårt motto må være som reformatorenes: "Bibelen og Bibelen alene vår rettesnor for tro og liv." La oss undersøke om vi bygger på sannhetens grunnvoll. "Derfor, brødre, slå støtt "og hold fast ved de lærdommer som dere har lært enten ved vår tale eller ved brev fra oss!” Gud hjelpe oss til det! (2 Joh. 9; Ef. 2, 20; Mark, 7, 7. 8; 2 Tess. 2,15)