|
| - som handlar om tron | Åter till översikten |
De 144 000 beseglede av Israel
T. S. Valen
Dette er kapitel tyve i bogen ”Ved tidehverv – Lys og håp i en angstfylt verden” – side 173
Hva er Guds segl? - Hvorfor kan bare de 144000 lære den nye sangen?
SKAD IKKE JORDEN eller havet eller trærne før vi har satt innsegl på vår Guds tjenere i deres panner! Og jeg hørte tallet på dem som var beseglet: hundre og fire og firti tusen besegle de av alle Israels barns stammer." Så sies det at det var 12000 beseglede av hver av Israels stammer, og stammene blir regnet opp. (Ap. 7, 3-8.)
Dette beseglingsverket blir utført mens englene holder krigsvindene tilbake. Når det sies at Guds tjenere får seglet i pannen, ikke i hjertet, så betegner det at de får sin forstand opplyst om hva som er Guds vilje, og lever et liv som skiller dem fra verden og de navnekristne, som om de hadde et merke i pannen. Deres hjerteforhold til Gud var rett før de fikk seglet, de var Guds tjenere også før de fikk full forståelse av Guds vilje. Men fordi de ikke var opplyst om den, kunne de ikke i alt leve som Gud ville. Det gjør de ved Guds nåde etterat de har fått Guds segl i sine panner. Da er de beredt til å møte Jesus.
Guds Ånd er besegleren Profeten Esekiel fikk også et syn om denne besegling: "Og Herren sa til ham: Gå midt igjennom staden, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der. Og til de andre hørte jeg ham si: Gå gjennom staden etter ham og slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! Gamle folk, unge menn og jomfruer, spebarn og kvinner skal dere hogge ned for fote; men dere må ikke røre noen av dem som tegnet er på." (Esek. 9,4--6.)
Her ser profeten den tid da Guds barn blir beseglet i pannen, så ingen får lov å røre ved dem når straffen kommer over de ugudelige og dem som bare i navnet er kristne. Det er de som sørger over de synder som blir gj ort i "Jerusalem" - det vil si blant Guds folk eller det som skulle være Guds kirke på jord - som blir merket i pannen for å bli fri for straffen på Guds store dag og for plagene som går forut for den. Det er de ydmyke og de som hater synd, som Guds Ånd kan opplyse om Guds vilje og sannhet.
Guds sanne Israel Det nye testamente viser klart at Israel er navnet på alt Guds folk, som det ofte er i Det gamle testamentes profetier. Den nye pakt, som Gud oppretter med alle som blir hans barn og går inn i pakten, sies å bli opprettet "med Israels hus og med Judas hus". Vi som er av hedensk ætt, må komme "nær til ved Kristi blod", ellers er vi "utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte". På portene i det nye Jerusalem står navnene på Israels tolv stammer. Bare de som er blitt sanne israelitter, kan komme inn der. Men "ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel", "men løftets barn regnes til ætten". Og til de omvendte av hedningene sier Paul us: "Vi, brødre> er løftets barn." "Hører dere Kristus til, da er dere jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte." Den slags israelitter blir beseglet med "den levende Guds segl". (Es. 44, 5; Heb. 8,8; Ef. 2, 11-19; Åp, 21, 12; Rom. 9, 6-8; Gal. 3, 29; 4, 28; Åp, 7,2-4.)
Hva er Guds segl? Slik er det også med Guds lov. Den må ha hans segl for å være gyldig, for å vise oss hvem det er som krever lydighet. En regents segl må inneholde hans navn, hans titel og hans regjeringsområde, så alle rikets undersåtter vet at loven gjelder dem. Dette finner vi også er tilfellet med Guds lov og segl. Det finnes bare i ett av budene: "For i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er." Her har vi hans navn: Herren (Jehova), hans titel: Skaperen (han som gjorde alle ting), og hans regjeringsområde: Universet (himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er). Alle fornuftige vesener i universet skylder ham lydighet, fordi han har skapt dem. Når disse ord blir fjernet fra loven, er det ikke noe som viser oss hvem lovgiveren er. Vi kan lese alle budene for en soltilbeder, og han kan erklære seg enig i dem og si at han lyder dem, og likevel fortsette å tilbe solen. Han kan påstå at han ikke har fremmede guder, for solen er den sanne gud, og vi kan ikke overbevise ham om at han tar feil. Men tar vi med sabbatsbudet, som inneholder lovens segl, så får han vite at solen ikke er gud, men alene han som har skapt alt, både solen og alt i universet. (2 Mos. 20, 8-11.)
Nå forstår vi Satans vrede mot sabbatsbudet. "Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på gudenes tingfjell i det ytterste nord, jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg til den Høyeste. " Men fordi han ikke kan skape, søker han også å fjerne den egenskap fra Gud i menneskenes bevissthet. Og fordi sabbaten hver uke minnet menneskene om at Gud var Skaperen og at ete skyldte ham takk for alt godt, så la han sine onde og listige planer for å fjerne den. Det gjorde han især gjennom pavemakten, om hvem Gud har forutsagt: "Han skal tenke på forandre hellige tider og lov, og de skal gis i hans hånd en tid og tider og en halv tid." Det var Satan som virket gjennom samme makt og fjernet nesten hele sabbatsbudet. Som Gud ga det, er det fire vers i Bibelen. Pavekirken og flere protestantiske kirkesamfunn har bare en linje igjen: "Kom i hu at du helligholder hviledagen." (Es. 14, 13. 14; Dan. 7, 25; 2 Mos. 20,8-11.)
Tegn og segl har ofte samme betydning i Guds Ord: Abraham "fikk omskjærelsens tegn som et segl". På samme måte kalles også Guds segl et tegn, som vi alt har lest hos profeten: "Sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer" i menigheten. Ordet "tegn" brukes også i samme betydning på følgende steder: "Mine sabbater skal dere holde; for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere." Det at vi holder Herrens sabbater, er et tegn mellom Gud og oss. Han som skapte alt, han kan skape i oss nye hjerter, rense oss fra synd, eller "hellige" oss. Den samme sannhet gjentar Herren ved en profet om lag 900 år senere: "Også mine sabbater ga jeg dem, så de skulle være til et tegn mellom meg og dem, forat de skulle vite at jeg er Herren, som helliger dem. " (Rom. 4, 11; Esek. 9, 4; 2 Mos. 31, 13; Esek. 20, 12.)
Som vi har sett, er alle sanne Guds barn israelitter. Derfor gjelder også følgende ord oss, hvis vi vil være sanne israelitter "i hvem det ikke er svik": "Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt. Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn." (2 Mos. 31, 16. 17.)
Alle dager i uken har vært innvidd til forskjellige guddommer og har sitt navn fra dem i flere språk. Søndag var innvidd til solen og har sitt navn fra den, mandag fra månen, tirsdag fra guden Tyr, onsdag fra Odin, torsdag fra Tor og fredag fra Frøya. Enhver kunne vise hvilken gud han æret mest ved den dag han feiret til gudens ære. Slik sier Herren det skal være med hans tilbedere: "Hellighold mine sabbater! De skal være til et tegn mellom meg og dere, forat dere skal vite at jeg, Herren, er deres Gud." Det var ikke å undres over at Herren sa om Israel: "Jeg vil hjem. søke henne for ba´alenes dager." Solguden Ba´als dag var søndagen. Når Israel henfalt til ba´alsdyrkelse, brøt de sabbaten og holdt søndagen i stedet. Søndagen ble på den måten et tegn på deres frafall, mens sabbaten var et tegn på den sanne Guds tilbedere. (Esek. 20, 20; Hos. 2, 13, eldre overs.)
Slik vil det bli i den siste tid like før nådetiden slutter og de syv siste plager faller. Guds budskap blir da forkynt over hele verden. Frafallet som har funnet sted, vil bli kunngjort for alle. Den makt som kalles "dyret", "syndens menneske, fortapeisens sønn" og "lovløshetens hemmelighet", vil bli avslørt. Når oppriktige kristne får vite hvordan denne makt har opphøyet seg over Gud og forandret hans hellige lov og innført avgudsdyrkernes gamle soldag i stedet for "Herrens hellige dag", sab. baten, begynner de å lyde Gud mer enn "dyret", og helligholder den dag Herren har helliget til hviledag. De får sin forstand opplyst og mottar "den levende Guds segl" i sine panner. Som profeten har forutsagt: "Forsegl loven [eng. overs.] i mine disipler", eller som det står i den svenske bibel: Forsegl "lagen. . . i mina lärjungars hjärtan". Dette går nå i oppfyllelse på Guds folk som tar imot lyset fra Gud og lever etter det. (2 Tess. 2, 3-8; Es. 58, 13; 8, 16.)
Men ingen må tro det er nok bare å avstå fra arbeid på sabbaten eller i det ytre å holde den for å motta Guds segl. Det innbefatter fullstendig helligelse til Gud. Å helligholde en hviledag som er helliget av Gud, kan bare gjøres av gjenfødte, av mennesker som er helliget Herren. Derfor, å motta Guds segl i pannen innbefatter fullendelsen av helliggjørelsen i den troendes liv. Som en forfatter har sagt: "Ingen kan motta Guds segl så lenge det finnes noen plett på hans karakter." Men mist ikke motet. "Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag." "Han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og gid deres ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! Han er trofast som har kalt dere; han skal og gjøre det." Men vi må være villige til å begynne. "Rens deres sjeler i lydighet mot sannheten. " "Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet." (Fil. 1,6; l Tess. 5, 23. 24; l Pet. 1,22; Joh. 17, 17.)
Johannes så en "engel, som steg opp fra solens oppgang og hadde den levende Guds segl". Engel betyr sendebud og står i profetien som symbol på evangeliets budskap. Således er døperen Johannes´ budskap i profetien framstilt ved en engel: "Se, jeg sender min engel for ditt åsyn, som skal berede din vei." I noen nye oversettelser står det "bud" i stedet for engel. Jesus sier at denne profeti gjaldt døperen Johannes. I synet om beseglingen blir evangeliet forkynt i hele sin fylde, deri innbefattet advarselen mot frafallet og dyret. Det vil opplyse Guds oppriktige barn og lede dem til å ta imot Guds segl, hellige dem til Gud og bringe dem i full harmoni med hans hellige lov. Når engelen "steg opp fra solens oppgang", så gir det til kjenne hvordan budskapet begynner i ubemerkethet, men tiltar i styrke til det til sist "opplyser jorden med sin herlighet", liksom solen i sin oppgang først varmer lite, men når den når høyest på himmelen, varmer den med stor kraft. Slik vil Guds siste nådebudskap tilta i styrke og vekke oppmerksomhet blant alle folkeslag i verden. (Åp 7, 2; Mal. 3, 1; Matt. 11, 10, eldre overs.; Åp 14, (6-12; 18,1-4.)
Frelst av nåde De er kommet "ut av den store trengsel". De levde på den tid da de som ikke ville tilbe dyret, ikke fikk "kjøpe eller selge". De vet hva det er å hungre og tørste. De ble nok bevart fra plagene da solen "fikk makt til å brenne menneskene med ild", men de har vel ikke vært ufølsomme for den svære hete. De ble "hatet av alle folkeslag" for sitt budskap og sin tro. Men nå er deres trengsel endt. Liksom de trofast har fulgt Lammets spor her, så skal de følge ham der. "De skal ikke hungre mer" og "ikke tørste mer". Solen skal ikke brenne dem eller noen hete plage dem. Sorg og nød er for evig forbi. "Gud skal tørke bort hver tåre" idet han fjerner all årsak til gråt. De skal ikke bli miskjent mer. Her ble de beskyldt for lovtrelldom og for å ville frelses ved egne gjerninger fordi de av kjærlighet til Gud ikke ville bryte hans bud. Men nå skal den falske anklage for evig bli fjernet, for de får dette vitnesbyrd: "De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod." Det er Lammets blod som har renset dem. De har ikke hatt noe annet å bygge sitt håp om frelse på. Men fordi de har forstått litt av det store offer og den uendelige kjærlighet som lå til grunn for det, så kunne de ikke synde med vilje, korsfeste Guds Sønn på ny og gjøre "ham til spott". De har lagt Peters formaning på hjerte: "Ferdes i frykt i deres utlendighets tid, for dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam." Og nå skal "Lammet, som er midt for tronen, . . . vokte dem og føre dem til livsens vannkilder". Lykkelige "lille flokk"! La oss ta korset opp og "følge Lammet hvor det går", så skal vi snart følge ham for evig i et bedre land. (Heb. 6, 6; 1 Pet. l, 17-19.)
Hvem kan synge den nye sangen? Gjennom tidene har englene sikkert sunget mange herlige sanger foran Guds trone. Og den utallige skare av alle folk som er frelst, skal synge til Guds og Lammets ære. Men når de 144 000 synger, så lytter alle de andre. Ingen kan blande sin røst i deres sang. Ingen andre kan lære den nye sangen de synger. Hva er grunnen? Hvorfor kan ingen synge som de 144 000? Fordi de synger om sine erfaringer, slike som ingen undre av de frelste har gått igjennom. De har seiret i kampen mot dyret og levd på jorden i den siste store trengsel. Enda de har levd i den siste slekt, som har arvet generasjoners svakheter, en slekt hvis moralske styrke har vært svakere enn noen tidligere slekt, så har de ved Guds nåde seiret over all synd. De har Guds og Lammets navn skrevet i sine panner, de er beseglet med den levende Guds segl. Da Herren utropte sitt navn for Moses, sa han: "Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, hun forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet." Hans navn er hans karakter. De 144000 er blitt forvandlet ved å betrakte Kristi herlighet i ordet, så de er blitt lik ham, har fått hans karakter. Evangeliet "er en Guds kraft til frelse for hver den som tror". Når evangeliet i den siste slekt blir forkynt i all sin fylde, og de sannheter som har vært "kastet til jorden", atter er åpenbart og forkynt, da er det en større kraft til frelse enn før. Av dypt falne syndere kan det skape mennesker i Guds bilde. Det er håp for oss, for deg og meg, om vi har vært aldri så store syndere. Vi kan likevel komme til å stå blant den seirende skaren og synge den nye sangen. Kraften blir gitt "hver den som tror". Vil du tro Guds budskap og i ydmykhet bekjenne for Gud at du har syndet og overtrådt hans bud, så vil han tilgi deg og gi deg kraft til å leve et nytt liv, (2 Mos. 34, 6; 2 Kor. 3, 18; Rom. 1,16; Dan. 8, 12.)
Det er den Hellige And som opplyser Guds barn ved hjelp av ordet. Jesus sa: "Når han, sannhetens And, kommer, skal han veilede dere til hele sannheten; . . . og de tilkommende ting skal han forkynne dere." Derfor formanes vi til ikke å bedrøve den Hellige Ånd, "ved hvilken vi er beseglet til forløsningens dag" (eldre overs.). Den Hellige Ånd er ikke seglet, men besegleren. Når de som blir beseglet, var Guds tjenere før de ble beseglet, så hadde de Guds Ånd før, for "har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til". Beseglingen er fullførelsen av den Hellige Ånds verk i Guds barn, slik at Herren kan sette sitt stempel på dem som sin eiendom, så ingen kan skade dem når plagene kommer. De er skikket til å bestå på den store dag. (Joh. 16, 13; Ef. 4, 30; Rom. 8,9.)
Er det bare Israel som er Guds tjenere? Eller hvorfor sies det at det bare er Israel som blir beseglet? Jakob fikk navnet Israel da han kjempet med Gud og fikk seier, "han gråt og ba ham om nåde". Også i Åpenbaringen er Israel de som har fått samme erfaring som Jakob. Stiftsprost I. H. H. Brockmann slår fast at det "her er tale om forjettelsens nye Israel". Og biskop Støylen sier at Guds "menighet skal besegles og bevares i den store trengsel". - "Bibelen med forklaringer" og "Hjelpebok for bibellesere". (Hos. 12, 4. 5.)
Da den ugudelige dronning Jesabel skrev til de eldste om at Nabot skulle sten es, skrev hun "i Akabs navn og satte segl på det med hans signetring", for at befalingen skulle ha kongelig autoritet. Og da Ester og Mordekai fikk fullmakt av kongen av Persia til å skrive til alle rikets myndigheter, skrev de i kongens navn og forseglet det med kongens signetring, "for en skrivelse som er utferdiget i kongens navn og forseglet med kongens signetring, kan ikke tilbakekalles". Vi ser at en lov eller forordning for å være gyldig må ha regentens segl. (l Kong. 21, 8; Ester 8, 8.)
Etter å ha sett beseglingen ser Johannes "en stor skare, som ingen kunne telle", som står for tronen og synger Guds og Lammets pris. Det er alle de frelste fra alle folkeslag og alle tidsaldrer, som Jesus har hentet hjem etterat beseglingsverket var fullført og den store trengsel var forbi. Blant disse er det noen som skiller seg ut på en særlig måte. Om dem sier "en av de eldste": "Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer; solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete; for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne." (Åp. 7,9-17.)
"Og jeg så, og se, Lammet sto på Sions berg, og med det hundre og fire og firti tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner. Og jeg hørte en røst fra himmelen som lyden av mange vann og som lyden av en sterk torden, og røsten jeg hørte, var som av harpespillere som spilte på sine harper. Og de sang en ny sang for tronen og for de fire livsvesener og de eldste, og ingen kunne lære sangen uten de hundre og fire og firti tusen, de som er kjøpt fra jorden." (Åp. 14, 1-3.)