E F F A T A

Artiklar
                          - som handlar om tron
Åter till översikten





Synd mot den Hellige Ånd

T. S. Valen

Dette er kapitel totiotte i bogen ”Ved tidehverv – Lys og håp i en angstfylt verden” – side 241

Hvorfor kan den ikke tilgis? - Ugrunnet frykt for å ha begått den Et farlig standpunkt som fører til denne synd

SANNELIG SIER JEG DERE: Alle synder skal bli menneskenes barn forlatt, og alle bespottelser som de taler; men den som taler bespottelig mot den Hellige Ånd, han får i all evighet ikke forlatelse, men er skyldig i en evig synd." (Mark. 3, 28. 29.)

Dette er alvorsfulle ord av Jesus. Forat vi ikke skal begå denne synd, er det nødvendig å vite hva den består i. Det frykteligste er at de som begår den, ofte mener at de er gode kristne. Når noen er grepet av stor frykt for å begå synd mot den Hellige Ånd, da er det nesten sikkert at det er en anfektelse fra den onde.

Det er den Hellige Ånds gjerning å "overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom". Det er først når en er blitt overbevist om at en har syndet meget mot Herren, at en har trang til å søke Gud om at han for Jesu skyld må tilgi synden og gjøre en til et Guds barn. Men menneskene synes ikke om å bli gjort oppmerksom på at de har gjort noe galt. Ofte står de Guds Ånd imot, når han taler til deres hjerter, og på den måten driver de ham fra seg. Hver gang de gjør det, blir deres hjerte hardere, og det blir vanskeligere for dem å bli grepet av Guds ord og Åndens kall til omvendelse. Til slutt har Guds Ånd helt hørt opp med å kalle på mennesket, og da kan det ikke lenger føle noen trang til å bli et Guds barn. Dette er den alminnelige måten å synde mot den Hellige Ånd på. Det kan også skje ved at en som har hatt stort lys og kjennskap til Åndens verk, men som har forsømt samfunnet med Gud og stått ham imot, kan mot bedre vitende forkaste Åndens verk og tilskrive det Satans makt. Det var på den måten de skriftlærde begikk denne synd, som brakte Jesus til å si at de var "skyldige i en evig synd". Men deres synd var følgen av lengre tids motstand mot den Hellige Ånds virksomhet på deres hjerte. (Joh. 16,8.)

Det er ved Guds lov den Hellige Ånd overbeviser om synd: "Jeg kjente ikke synden uten ved loven; for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære." Loven er som et speil som viser oss syndens skitne flekker, forat vi skal søke hen til Jesus og bli renset i hans blod. Men mange vil ikke erkjenne at de har slike stygge flekker som Guds lov viser dem, og så søker de ikke til Jesus, men fortsetter sitt liv i synd. "For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil: han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut." De glemmer at de er syndere, eller det bedrøver dem iallfall ikke særlig meget. De forherder sitt hjerte mot den Hellige Ånds overbevisning om synd. "Sine Ører gjorde de døve, så de ikke hørte, og sitt hjerte gjorde de hardt som en diamant, så de ikke hørte på loven og de ord Herren, hærskarenes Gud, sendte ved sin Ånd." Til slutt er hjertet så forherdet at Guds Ånd ikke lenger kan virke på dem. Da kan de ikke lenger erkjenne sin synd og heller ikke søke Gud om tilgivelse. Derfor kan de ikke mer få forlatelse. Det er farlig å stå imot Guds kall til omvendelse. Det blir til sist umulig å omvende seg. (Rom. 7, 7; Jak. 1,23; Sak. 7, 12.)

Men det hender også at når noen ser sin synd og får lyst til å omvende seg, så kommer den onde med den innskytelse at de har begått synd mot den Hellige Ånd og at det ikke nytter å be til Gud lenger. Da bør de huske at hvis de hadde syndet mot den Hellige Ånd, så kunne de ikke lenger ha noen sorg over synd eller erkjennelse av synd. Følgende skriftsteder blir ofte misforstått og brukt av den onde for å føre de anfektede i fortvilelse: "For det er umulig at de som en gang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham til spott. For den j ord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud; men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden på den er å brennes." (Heb. 6,4-8.)

Her er ikke tale om et alminnelig frafall. Guds Ord nevner flere eksempler på frafalne som ble omvendt igjen. Og Herren sier særskilt til dem: "Vend tilbake, dere frafalne barn! Jeg vil lede deres frafall." Både David og Peter falt fra Gud i grov synd, men Guds Ånd vedble å virke på dem så de atter ble sanne og oppriktige Guds barn. Disse ord i Heb. 6, 4-8 taler om en lengre tids forherdelse mot Gud, om noen som "har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter", og som har tull imot stor velsignelse fra Gud i lengre tid, men som til tross for alle velsignelser blir ved å bære "torner og tistler". Det taler om noen som har vært kristne og hatt den hellige Ånds opplysning om Guds vilje, men som ikke er blitt tro, noen som står Guds milde og kjærlige påminnelse imot og blir ved å leve i synd til de forherder seg. Skriftsted et passer ikke på noen som føler sorg over sin synd.

Følgende ord har også anfektet mange botferdige sjeler: "For synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige." (Heb. 10,26. 27.)

Heller ikke dette skriftsted taler om et alminnelig frafall. Det er ikke tale om en alminnelig synd. Et av de følgende vers viser at det sikter til et langt større frafall. Det sikter til noen som har "lært sannheten å kjenne" og som "synder. . . med vilje" mot Gud og som "har hånt nådens Ånd". Det sikter vel til noen som tilskriver det å være Satans verk det som de selv har erfart var Guds Hellige Ånds verk. Men i tross mot Gud forkaster de sannheten som Gud har gitt dem lys og og erfaring på. Det er farlig å stå Guds sannhet imot og nekte å følge Guds kall. Enda farligere er det for en som også av erfaring har kjent sannheten, å vende seg bort fra den og tale imot den og søke å vende andre bort fra den. De kan meget lett gå så langt at Guds Ånd forlater dem for alltid, og de kommer da til å erfare at "det er forferdelig å falle i den levende Guds hender". De som helt har latt seg beherske av den onde, enda de engang var ledet av Gud, må til slutt dele hans skjebne. (Heb. 10,28-31.)

Det har hendt at noen som har vært rammet av stor sorg eller ulykke, har forbannet Gud i sin sorg og fortvilelse. Senere er de kommet til erkjennelse av sin synd og ønsker å bli Guds barn. Nå er det forferdelig å forbanne Gud. I den gamle pakts tid ble det straffet med døden. Men det er ikke derfor det samme som synd mot den Hellige Ånd. Gud tar hensyn til under hvilke forhold slike ord er talt. Skriften sier: "Ord av en fortvilt mann hører j o vinden til." Gud regner ikke på samme måte med slike ord som han ville hvis de var talt under vanlige forhold og av en som hadde erfart Guds godhet og nåde. Som før nevnt: Har noen sorg over synd, da har han ikke begått den utilgivelige synd. Jeg tror ikke at en som har begått den synden, ville ha interesse nok til å lese denne boken, med mindre det var for å finne noe å innvende mot Guds sannhet. (Job 6, 26.)

Et farlig standpunkt
Vi har flere beretninger i Guds Ord om menn som forherdet seg mol Gud til Guds Ånd til slutt forlot dem. En av disse var kong Saul. Han søkte ære av mennesker mer enn av Gud. Det var det som brakte ham til å være ulydig mot Gud da han ble sendt for å straffe amalekittene. Han fyltes med misunnelse da David ble æret mer enn han for sin tapperhet og tro på Gud. Han hadde engang vært ivrig i å utrydde alle dødningemanere, som Herren hadde befalt, fordi de førte folket til å la seg bedra av den onde. Men da han forherdet seg mot Gud, og Guds Ånd forlot ham, søkte han selv hen til en dødningemanerske for å finne trøst. Da fikk den onde ham helt i sin makt og brakte ham til fortvilelse, så han til slutt tok sitt eget liv. (l Sam. 28. og 31. kap.)

Bileam var engang en Guds profet, men han endte som "Bileam, spåmann en". Han forherdet seg mot Gud, på grunn av sin kjærlighet til penger, og endte sitt liv sammen med Guds folks fiender. Det er stor lærdom i å lese om ham i 4 Mos. 22.-24. kapitel. Han søkte først å få vite Guds vilje da han ble bedt om å komme og forbanne Israel, og han fikk vite av Gud at han ikke skulle reise med Balaks sendebud for å forbanne folket, for det var velsignet av Herren. Da Balak igjen sendte større sendebud til ham med større gaver, gikk han igjen for å spørre Herren om lov til å reise. Og han fikk lov. Når noen absolutt vil gjøre etter sin egen vilje, enten fordi de synes det koster for meget å gjøre Guds vilje, eller fordi det er fortjeneste eller andre fordeler ved å følge sin egen, så tvinger ikke Herren noen. For å redde ham fra undergang sendte Herren en engel for å hindre´ ham i å reise. Men da han tross engelens motstand var bestemt på å reise og få den lovte spåmannslønn, fikk han lov til å gå sin egen vei og følge sin egen vilje. Men Herren hindret ham i å forbanne Israel. Da han for å få den lovte lønnen lærte Balak å forføre Israel til synd, forat de da kunne overvinnes i krig, beseglet han sin skjebne. Han ble selv drept i denne krigen sammen med dem som hadde uttenkt de onde anslag mot Guds folk. Årsaken til hans forherdelse og ulydighet var at han "elsket urettferdighets lønn". Beretningen om Bileam er en alvorlig advarsel til alle som av kjærlighet til vinning eller av frykt for tap bryter Guds bud, enda de vet hva som er Guds hellige vilje. (Josva 13, 22; 2 Pet. 2, 15.)

Når Herren en gang har sagt noe, behøver ingen å spørre ham en gang til. Når han sier noe i Skriften, må ingen driste seg til å vende seg til ham i bønn og spørre om han mener det han sier. Svaret vil i tilfelle bli at de får lov å gjøre sin egen vilje, for Herren tvinger ingen til å tro hans ord eller lyde det. Vil noen velge å følge sin egen vilje, så får de lov til det, men de får også bære følgene. Guds bud er enkle og klare. Det behøver ingen stor visdom for å forstå dem. De ti bud kan forstås av barn og enfoldige. Selv om de omfatter alt Som er Guds vilje, er de meget enkle og lettfattelige. Står vi dem imot, så står vi Guds Ånd imot, for de er et uttrykk for hans vilje og viser oss hva Som er synd, hva Som er rett og urett. (Sak. 7, 11-13; Rom. 2, 18-20; 1 Joh. 3,4.)

Fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid begikk den utilgivelige synd. Det skjedde ikke med en gang, men etterat de hadde hatt mange anledninger til å vite Guds vilje og kjenne sannheten. Nikodemus, som også var en av fariseerne, sa til Jesus: "Vi vet at du er en lærer kommet fra Gud; for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud ar med ham." Fariseerne hadde beviser nok for at Jesus var sendt av Gud, men de ville ikke tro på ham, fordi han kom som en fattig mann og ikke som en konge, og fordi hans rene og hellige liv var en irettesettelse av deres hyklerske liv. Likevel søkte Jesus å vinne dem for seg og få dem til å omvende seg. Da den blindfødte ble helbredet, fikk de et nytt kraftig bevis for at Jesus var Guds Sønn og den Messias Som skulle komme. Men de forherdet seg enda mer. Noen av dem var alt gått for langt til å kunne omvende seg. Da Jesus drev ut djevler ved den Hellige Ånds kraft, og noen av de skriftlærde sa at han gjorde det ved djevelens makt, var de gått for langt til å vende om. Guds Ånd hadde forlatt dem. Fra den tid hjalp ikke noe bevis. Da Lasarus, Som alt var begynt å gå i forråtnelse, ble vekt opp fra de døde, rådslo de om å slå ham i hjel "fordi mange av jødene for hans skyld gikk dit og trodde på Jesus". Guds Ånd hadde forlatt dem, og den onde hadde dem helt i sin makt. Derfor gikk de så vidt at da vakten kom til dem og fortalte dem om Jesu oppstandelse, betalte de dem for å si at disiplene stjal hans legeme mens de sov. Det er ingen grense for hvor langt menneskene kan gå når de har forherdet seg så Guds Ånd har forlatt dem, for da er de fullstendig i den ondes makt og under hans kontroll. (Joh. 3,2; 9., 11. og 12. kap.; Matt. 28, 3. 4. 11-15.)

Forherdelse i vår tid
"Og som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for liksom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være." (Matt. 24, 37-39.)

I 120 år forkynte Noah Guds budskap om at syndfloden skulle komme. Han beviste sin tro på budskapet idet han bygde arken. Hal}s hellige liv var også et vitnesbyrd Dm at han var Guds sendebud. Men menneskene elsket synden og ville ikke omvende seg fra den, derfor forkastet de hans budskap. På samme måte skal det være i de siste dager. Gud sender "Ilt evig evangelium" til "hver ætt og stamme og tunge og folk", et budskap som inneholder en advarsel mot dyret og frafallet og om ut "timen for hans dom er kommet". Men liksom de forkastet Guds budskap i Noahs dager, skal de forkaste det like før "Menneskesønnens komme". "Og hans komme skjer, etter Satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, forat alle de skal bli dømt som ikke har trodd sannheten, men har hatt velbehag i urettferdigheten." (Åp, 14,6-12; 2 Tess. 2, 9-12.)

Fordi menneskene i de siste dager ikke har "kjærlighet til sannheten", fordi den krever at de skal lyde Guds lov, vil de bli forført av "lovløshetens hemmelighet". Satan vil virke "med all løgnens makt og tegn og under" for å forføre menneskene til å forkaste Guds budskap. Og forførelsen vil lykkes. Når de tross de klareste beviser fra Skriften ikke vil lyde sannheten, vil Guds Ånd overlate dem til seg selv. Så "sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen", den løgn at de kristne er løst fra lydighet mot Guds lov. Derfor kalles denne åndsretning "den lovløse" og "lovløshetens hemmelighet". Det vil gå menneskene som det gikk med kong Saul. Fordi han var ulydig mot Guds lov og fulgte sin egen vilje, forlot Guds Ånd ham, "og en ond Ånd fra Herren forferdet ham". Guds Ord sier altså at den onde ånd var fra Herren. Det vil si at Gud tillot djevelen å forferde ham, fordi han hadde forkastet Gud og valt å tjene Satan. Så lot Gud sine beskyttende engler forlate ham så den onde ånd kunne plage ham og lede ham etter sin vilje. Det er forferdelig å stå Guds Ånd imot inntil Gud til slutt må overlate mennesket til seg selv og den ondes herredømme. Når Guds beskyttende nåde ikke lenger verner menneskene, er de hjelpeløse mot den ondes makt. Men ofte vil den onde da innbille menneskene at de er på Guds vei og at det står vel til med dem. Det vil han gjøre hvis han på den måten kan forføre enda flere, og det vil han på en særskilt måte gjøre i den siste tid. Menneskene vil "tro løgnen" og tro at de kraftige gjerninger, "tegn og under" som Satan virker gjennom sine tjenere, er gjort ved den Hellige Ånds kraft. (2 Tess. 2, 7-12; 1 Sam. 16. 14.)

De store tegn og under som Satan virker i den siste tid, vil bli gjort i Jesu navn og bli utgitt for å være virket ved den Hellige Ånd. Mens mange forkaster Guds lov og ikke tåler å høre om den, vil de be om å bli fylt med den Hellige Ånd. "Om en vender sitt Øre bort og ikke vil høre loven, er endog hans bønn en vederstyggelighet." Men er hans bønn vederstyggelig for Gud, så vil Satan høre den og besvare den på sin måte. Han vil utgyte sin ånd over dem, så de tror de er bønnhørt av Gud, og al de kraftige gjerninger blir utført ved hans kraft. Når noen peker på deres forførte tilstand, vil de forsvare seg med Guds ord: "Hvem av dere vil gi sin sønn en stein når han ber om et brød? . . . Dersom da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd sont ber ham!" Men de glemmer at de har forkastet Guds sannhet og at Guds Ånd derfor har forlatt dem, så de nå er under den ondes makt. (Matt. 7, 21-23; Ord. 28,9; Luk. 11, 11-13.)

Til slutt har hele menneskeheten, unntatt de som har adlydt Guds siste nådekall, begått den utilgivelige synd. Da skal menneskene "vanke om fra hav til hav og fra nord til øst; de skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det". Det er ikke fordi Bibelen er tatt vekk. Nei, den finnes enda i verden, men Guds Ånd har hørt opp å virke på menneskene, og da er det forgjeves å høre eller lese Herrens ord. (Amos 8,11-13.)

Hvor takknemlige vi bør være fordi Herrens Ånd ennå taler til våre hjerter. Hvor flittig vi bør nytte den kostbare nådetid! Og hvor farlig det er å unnskylde synd og gjøre innvendinger mot Guds tydelige ord! Gud hjelpe oss alle til å søke "Herren mens han finnes" og kalle "på ham den stund han er nær". Snart vil det bli for sent. "Se til, brødre, at det ikke i noen av dere er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud; men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, forat ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik." "I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter." "Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg." Ved å bedrøve ham gang på gang kan vi til slutt drive ham fra oss, så han aldri mer vil kalle på oss. Gud hjelpe oss til i ydmykhet å bøye oss ned "for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid". (Ef. 4, 30; Heb. 3, 12-15; 4, 16.)