E F F A T A

Artiklar
                          - som handlar om tron
Åter till översikten





Ingen omvendelse etter døden

T. S. Valen

Dette er kapitel totini i bogen ”Ved tidehverv – Lys og håp i en angstfylt verden” – side 249

Jesu preken for "åndene i varetekt" Hvem lot seg "døpe for de døde"?

HVA SIER GUDS ORD? Er det omvendelse etter døden? I en så viktig sak kan en ikke stole på noe annet enn Herrens ufeilbare ord. "Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike." Kan et menneske bli født på ny etter døden? For å bli født på ny må en "vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, forat de kan få syndenes forlatelse og arvelodd blant dem som er helliget ved troen" på Jesus. Kan et menneske få disse erfaringer etter døden? Vi skal se hva Skriften sier. (Joh. 3, 3; Ap. gj. 26, 18.)

"Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står opp og priser deg? . . . Mon det fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet? Mon din undergjerning blir kjent i mørke, og din rettferdighet i glemselens land? Men jeg roper til deg, Herre, og om morgenen kommer min bønn deg i møte." (Sal. 88, 11-15.)

Disse spørsmål er stilt slik at svaret alt er gitt. Tanken er at Herren ikke gjør undergjerninger for de døde, og at dødninger ikke priser Gud. Det sies enda tydeligere i en annen salme: "De døde lover ikke Herren, ingen av dem som farer ned i dødsrikets stillhet." Hvis Herren ikke gjør undergjerninger for de døde, kan de ikke bli født på ny, for det er et av de største under Herren kan gjøre. Og hvis de døde ikke priser Herren, så kan de ikke omvende seg, for det er umulig å bli omvendt uten å få trang til å love og prise Gud. Salmedikteren nevner også seg selv i motsetning til de døde: "Men jeg roper til deg, Herre, og om morgenen kommer min bønn deg i møte." Slik var det ikke med dem som var i graven eller i "glemselens land". Dem kaller han "de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mer kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd". (Sal. 88, 6.11-14; 115,17.)

Og David sier: "For i døden kommer ingen deg i hu; hvem vil prise deg i dødsriket?" Hvordan kan det da være omvendelse etter døden? Det samme sier Herren gjennom en annen Guds tjener: "For ikke priser dødsriket deg, . . . ikke venter de som farer ned i graven, på din trofasthet. De levende, de levende, de priser deg, som jeg i dag." Dette utelukker bestemt mulighetene for noen omvendelse etter døden. (Sal. 6, 6; Es. 38, 18. 19.)

Noen påstår at de som ikke er blitt omvendt her, eller iallfall de som ikke har hørt evangeliet her, vil få høve til omvendelse i de tusen år. Men Guds Ord sier at det bare er "de døde i Kristus", som får del i den første oppstandelse ved begynnelsen av de tusen år. "De andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var til ende." De blir altså i dødsriket i de tusen år, og der er det ingen omvendelse. Men "salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse". De har søkt Herren i dette liv og er "døde i Kristus", derfor oppstår de til evig liv. (l Tess. 4, 16; Ap.20,4-6.)

"Det er menneskenes lodd en gang å dø, og deretter dom." Dommen er det neste som mennesket møter etter døden. Noen anledning til å omvende seg etter døden står det ikke noe om i Skriften. De som er døde i Kristus, går fram til "livets oppstandelse" ved begynnelsen av de tusen år. De andre går fram til "dommens oppstandelse" når "de tusen år er til ende". Noen lære om omvendelse eller en forbedring i en skjærsild har ikke sin grunn i Guds Ord. Det er oppspinn av den onde for å få menneskene til å utsette omvendelsen. (Heb. 9, 27; Joh. 5,29.)

Jesu preken for "åndene i varetekt"
"Han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden, og i denne gikk han bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd." (l Pet. 3, 18-20.)

Dette skriftsted blir ofte henvist til som bevis for at det må være omvendelse etter døden. Men hvis vi setter Skriften i strid med seg selv, må vi ha misforstått den. Gud taler aldri imot seg selv. Vi må derfor forstå de uklare skriftsteder slik at de ikke kommer i strid med de klare og tydelige. Som apostelen sier: "Vi tolker åndelige ting med åndelige ord." (1 Kor. 2, 13.)

Hvordan prekte Jesus for åndene i varetekt? Han "ble levendegjort i ånden, og i denne gikk han bort og prekte for åndene". Altså, han gjorde det ved sin Ånd. Når prekte han for dem? En god grammatikalsk regel sier at en innskutt bisetning kan utelates uten å endre hovedsetningens mening. Leser vi skriftstedet på den måten, får vi svar på når Jesus prekte: I Ånden "gikk han bort og prekte for åndene. . . i varetekt. . . dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd." Altså, Jesus prekte ved sin Ånd gjennom sin tjener Noah, i 120 år, mens arken ble bygd. Den innskutte setningen forteller oss at de var gjenstridige og ikke hørte på Kristi Ånds preken ved Noah. For Skriften sier at det var "Kristi Ånd som var i dem" som talte ved profetene, og følgelig da også i Noah, som var en "rettferdig mann" som "vandret med Gud". Men hvorfor kalles de "åndene. . . i varetekt"? Mennesker kalles ofte ånder i Guds Ord, f. eks.: "Hør på meg, dere sterke ånder, dere som er langt borte fra rettferdighet." Noah prekte ikke til deres legemer, men til åndslivet i dem. De var i en varetektstid på 120 år. Ved enden av denne tid måtte de enten være omvendt og bli frelst i arken, eller også ville straffen ramme dem. Dette er den eneste forklaring som er i harmoni med hele Den hellige skrift, og denne forståelse har mange gudfryktige bibelgranskere fått av dette skriftsted. Vi skal sitere noen av dem. (1 Pet. l, 11; 1 Mos. 6, 9; Es. 46, 12.)

Den svenske lutherske teolog P. Petterson sier i Bibeltolken: "Det var Kristus, som ved sin Ånd gikk bort og prekte gjennom Noah, rettferdighetens prediker, for de ugudelige mennesker som levde før syndfloden."

Den kjente kommentarforfatter Adam Clarke sier: "I den samme Ånd. Hans guddommelige kraft og autoritet. Gikk han bort og prekte. Gjennom Noah 120 år. For åndene i varetekt. Menneskene før syndfloden var, på grunn av sin ulydighet og sin formastelse mot Gud, ved Herrens rettferdige lov dømt til fortapelse. Men deres straff ble utsatt, forat det måtte bli åpenbart om de ville forbedre seg; og den langmodige Gud ventet i 120 år, i hvilket tidsrom, som var avmålt til omvendelse for jordens beboere, disse - liksom forbrytere som er under forhør og venter sin dom - framstilles som om de var i fengsel, holdt i varetekt av en guddommelig rettferdighet som ventet på enten deres forbedring eller avslutningen av den bestemte tid da den forut forkynte straff skulle ramme dem."

En av metodistenes banebrytere i Norge, pastor M. Hansen, kommer med samme forklaring som Adam Clarke, og han føyer til: "Det har vært gjort innvendinger mot denne forklaring, på grunn av at det står at Kristus prekte for "åndene" og at dette ikke kunne sies om dem som levde i Noahs dager, og for hvem han prekte. Det er sant at de var mennesker i kjød, men Kristi Ånd som var i profetene (1 Pet. l, 11), op; følgelig i Noah, prekte ikke til de kjødelige legemer, men til åndene, - sjelene som var i dem, og som var gjenstridige og ikke ville tro Kristi ord talt ved Noah." - "Forskjell mellom statskirkens og metodistenes troslære", side 11.

Vi ser at dette skriftsted ikke er til noen støtte for læren om omvendelse etter døden. Tvert imot. Det viser at det var nødvendig å nytte den tid Gud hadde avmålt for dem her i dette liv. Etter den tid var det for sent. Men mens de ennå var i en varetektstid, kunne dommen over dem endres hvis de omvendte seg. Den samme anledning har menneskene i dag. Nytter de den ikke, vil det gå dem som det gikk menneskene i Noahs dager. (Matt. 24,37-39.)

Hvem lot seg "døpe for de døde"?
"Hva gjør da de som lar seg døpe for de døde? Dersom de døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg da døpe for dem? Hvorfor setter også vi oss hver time i fare?" (1 Kor. 15, 29. 30.)

Det er noen som på grunn av dette skriftsted lærer at en kan la seg døpe for en død slektning eller venn som er gått bort uten omvendelse. Derved gir en den avdøde en ny anledning til å omvende seg etter døden. Men vi må alltid huske på at vi må forstå et dunkelt skriftsted så at det ikke kommer i strid med de mange klare og tydelige. La oss se nøyere på skriftstedet og sammenhengen det står i.

Paulus argumenterer i dette kapitel mot dem som nekter de dødes oppstandelse, og trekker fram flere beviser for at Kristus er oppstått og at de døde også skal stå opp. I den forbindelse henviser han til noen "som lar seg døpe for de døde", men han nevner dem som en motsetning til de sanne troende. Merk hans ord: "Hva gjør da de som lar seg døpe for de døde?" "Hvorfor lar de seg da døpe for dem? Hvorfor setter også vi oss hver time i fare?" Han nevner "de" og "vi" som forskjellige grupper, mens han ellers alltid taler om Guds folk og menighet som ett legeme, ja, som Kristi legeme. Men "de" han viser til, har det felles med Guds menighet at de tror på de dødes oppstandelse, ellers ville de ikke la seg "døpe for dem". Han viser at endog de som hadde en lære som vek av fra evangeliet, var enige med Guds menighet i læren om de dødes oppstandelse. Om dette skriftsted sier den kjente bibelgransker og kommentarforfatter C. Asschenfeldt-Hansen: "I dette avsnitt viser Paulus i 29. vers hvorledes vanskeligheten ved å rive oppstandelseshåpet ut av hjertet også kom til syne hos dem som lot seg "døpe for de døde". Noen har forstått det om dåpen på dødsleiet, at man lot seg døpe i siste øyeblikk for å ha gagn av det etter sin død." "Andre forsto derved en misbruk av dåpen, som fordum fant sted hos forskjellige kjetterpartier (certintianere og marcioniter) og nå finner sted hos mormonerne, at man lar seg døpe til beste for tidligere avdøde, som var gått bort uten dåp. Det var jo en grov miskjennelse av dåpens vesen, og det synes ganske visst underlig at apostelen ville hente noe bevis for oppstandelseshåpet fra en sådan misbruk av dåpen, dog lå der i denne skikk, hvor gal den enn var - hvilket apostelen i så fall ikke går inn på å omtale her - ganske visst et vitnesbyrd om en sammenheng mellom oppstandelseshåpet og evighetshåpet." - "Gullgruben", 7. bind, side 420.

Vi ser at heller ikke dette skriftsted er til noen støtte for læren om omvendelse etter døden. Men så har vi et som noen mener er et sikkert bevis for nevnte lære: "For derfor ble evangeliet forkynt også for døde at de visstnok skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve således som Gud i ånden." (1 Pet. 4, 6.)

Mange gudfryktige bibellesere har ment at her er det tale om dem som er døde i "overtredelser og synder" eller åndelig døde, at evangeliet ble forkynt for dem. Men selv om det er de døde i alminnelighet, de legemlig døde, så er det ikke noe bevis for at evangeliet nå blir forkynt for de døde, heller ikke at det noen gang ble forkynt for dem etter deres død. Det sier bare at evangeliet "ble" forkynt for dem. Når skjedde det? Selvfølgelig mens de levde. Et skriftsted vil belyse det. Da No´omi etter sin manns og sine sønners død vendte tilbake til Israel fra Moabs land, sa hun til sine svigerdøtre som fulgte henne: "Vend om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Herren vise godhet mot dere, som dere har gjort mot de døde og mot meg." Når hadde svigerdøtrene vist godhet mot de døde? Selvfølgelig mens de levde. På samme måte taler Peter om at evangeliet ble forkynt for de døde, mens de levde. Peterson sier i "Bibeltolken": "De døde er sådanne som da [den gang apostelen skrev] var døde, for hvem evangeliet ble forkynt mens de levde. " (Ef. 2, 1; Rut l, 8.)

La oss høre hva enda et par velkjente bibelgranskere sier om nevnte skriftsted. Myrbergs oversettelse av Det nye testamente har følgende anmerkning: "Nemlig mens de levde; og hvor mange av dem som hørte ordet av Jesu og apostlenes munn, var ikke døde da dette brev ble skrevet." Og Fjeldstedt sier: "For de døde er evangeliet forkynt mens de levde. . . . Hensikten med at evangeliet forkynnes, er at menneskene derved skal leve for Gud i ånden."

Hvis læren om omvendelse etter døden, som strider mot Guds Ord, ikke hadde fått innpass i kristenheten, hadde neppe noen tenkt på å tolke disse skriftsteder slik at de kunne brukes til støtte for en slik teori.

Vår skjebne blir avgjort i dette liv
"For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den opp´ tukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende verden. " Det er "i den nåværende verden" nåden kan omdanne oss til nye mennesker. "For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, forat enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet." Vi skal dømmes etter "det som er skjedd ved legemet". Guds Ord nevner aldri noe om at vi skal dømmes etter noe som skulle skje etterat legemet er lagt i graven. Derfor sier Skriften. "Se, nå er en velbehagelig tid, se, nå er frelsens dag!" Når legemet er lagt i graven, er det for sent. (Tit. 2, 11. 12; 2 Kor. 5, 10; 6,2.)

"De døde i Kristus skal først oppstå," sier Guds Ord. Det er de som er "salige og hellige". Altså kan en ikke dø uten Kristus og så etter døden komme i samfunn med ham for så å få "del i den første oppstandelse". Og for å dø i Kristus må vi leve i samfunn med ham. Vår onde natur må dø og et nytt liv må fødes i oss mens vi lever i nådens tid, så vil Paulus´ ord passe på oss: "Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud; når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og dere åpenbares med ham i herlighet." (1 Tess. 4, 16; Åp. 20, 6; Kol. 3, 3. 4.)

Mange mener at hedningene, som ikke kjenner evangeliet, vil få en prøvetid etter døden. Men etter Skriften er det ikke nødvendig: "For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten unnskyldning." Naturen omkring oss vitner om at det må være en allmektig og kjærlig Gud som har skapt alt og oppholder alt. Himmellegemenes nøyaktige bevegelser, årstidene, sol og regn, trærnes vekst, blomstenes duft og alle naturlovenes nøyaktighet vitner om en vis, mektig, god og kjærlig Gud som har gitt disse lover. Og Guds Ånd taler også til hedningenes samvittighet og vitner om hva som er godt og hva som er ondt, hva som er rett og hva som er urett. "For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byr, da er disse, som dog ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres h j erter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem." Og om ikke hedningene har det samme høve til å kjenne Guds vilje og frelsen i Kristus som vi som har Guds Ord blant oss, så vil sikkert en kjærlig, barmhjertig og rettferdig Gud ta hensyn til det. Vi behøver ikke bekymre oss for de hedninger som er døde. Vi kan trygt overlate dem til en slik god, kjærlig og rettferdig dommer. Men la oss heller bekymre oss for de hedninger som ennå lever i åndelig mørke. Vi som har evangeliet, har stort ansvar for dem, og vi bør gjøre alt som står i vår makt, for å bringe dem evangeliets lys. Hvis vi er sanne kristne, kan vi ikke ha evangeliets sannheter bare for oss selv og ikke bekymre oss om dem som ikke kjenner det glade budskap. (Rom. 1, 20; 2, 14. 15; Mark. 16, 15.)

"Den port er trang, og den vei er smal som fører til livet," har Jesus selv sagt. Og straks etter føyer han til: "Vokt dere for de falske profeter." Det er de som gjør veien til himmelen bred, så bred at en ikke behøver å omvende seg her i livet for å bli frelst. Men den vei de forkynner, fører ikke fram. Guds Ord sier tydelig: "Når et tre faller, enten det er mot syd eller mot nord, så blir treet liggende på det sted hvor det falt." Så også med et menneske. I den sinnstilstand det dør, i den blir det. Dør noen uomvendt, blir de ikke omvendt etter døden. "Når et ugudelig menneske dør, blir hans håp til intet." Derfor "søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate." "I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter." (Matt. 7, 14. 15; Fred. 11,3; Ord. 11, 7; Es. 55, 6. 7; Heb. 3, 15.)