E F F A T A

Artiklar
                          - som handlar om tron
Åter till översikten





Omvendelse og tro

Av Trygve Åsheim

Evangeliets sendebud - juni 1993

Paulus var på vei til Jerusalem for siste gang. Han tok seg ikke tid til å stanse i Efesus hvor han hadde virket så lenge. Men fra Milet, som lå om lag 50 km lenger sør på kysten av Lilleasia, sendte han bud til menighetens eldste for å ta avskjed med disse trossøsken som han elsket så høyt. Han minnet dem om de underfulle erfaringer de hadde hatt med Gud da de først kom til troen. Han oppmuntret dem og styrket dem, samtidig som han advarte dem mot falske lærere som ville stå frem blant dem selv med forførende tale for å lokke disiplene etter seg. "Våk derfor!" formante han. "Kom i hu at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer". (Apg 20,30.31).* "Jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus" (vers 21).

Paulus hadde et sant hyrdesinn. Han hjerte brant for hver enkelt av dem som han hadde fått nåde til å lede til frelse ved troen på Jesus. "Jeg har ikke holdt noe tilbake," sa han, "men forkynt dere hele Guds råd" (vers 27). Hele Guds råd innbefattet den personlige omvendelse og levende tro på Jesus Kristus som er selve grunnvollen for det kristne liv (Heb 6,1).

En personlig erfaring
Våre pionerer i adventvekkelsen kjente godt til dette. La oss oppfriske litt av de erfaringer de hadde, så vi ikke "glemmer" hvordan Gud ledet dem.

William Miller kom til Portland, Maine (USA) i 1840 og holdt sin møteserie om Kristi gjenkomst. Folk strømmet til fra alle kanter for å høre hans alvorlige budskap om Kongenes Konge som så snart skulle åpenbares i sin herlighet. De som kom fra landsbygdene og hadde lang vei hjem, utstyrte seg med mat og hva de ellers trengte, og oppholdt seg i kirken i Casco-gaten hele dagen. Det ble holdt særskilte bønnemøter for syndere som ville søke frelse og forberede seg for det som så snart skulle skje. Kirken var i bruk både dag og natt. Når de uomvendte ble bedt om å komme frem til de forreste plassene som var spesielt for frelses-søkende, var det hundrevis som kom.

Blant dem som trengte seg frem for å gi sitt hjerte til Jesus, var en 13-årig pike som hette Ellen Harrnon. Hun sier selv: "Jeg følte i mitt hjerte som om jeg aldri kunne bli verdig til å kalles et Guds barn.". Da hun var ni år gammel, var hun blitt rammet av en stein som ble kastet mot henne. Den traff henne i ansiktet. Nesen ble brukket, og denne ulykken merket henne for resten av livet. Hun ble forandret både fysisk og psykisk. Da henne s far kom hjem etter en tids bortreise, omfavnet han barna, en etter en. "Hvor er Ellen?", spurte han. "Mor pekte på meg. Min egen far kjente meg ikke igjen," bemerker hun.

Prøvelsene og en fysisk svekkelse gjorde henne deprimert og ulykkelig. Hun følte at hun ikke våget verken å sove eller hvile før hun fikk visshet om at henne s synder var tilgitt. Selv sier hun: "Jeg lengtet etter at en eller annen skulle fortelle meg hva jeg skulle gjøre for å bli frelst... så jeg kunne møte min Frelser og overgi meg helt og fullt til ham."

Flere måneder gikk. Da sommeren kom, tok Ellens foreldre henne med til et leirmøte som deres menighet skulle ha. Det ble til stor hjelp for henne. Hun sier: "Mens jeg bøyde meg sammen med andre som søkte Herren, var dette min eneste bønn: "Jesus, hjelp meg! Frels meg eller forgår jeg! Jeg vil ikke holde opp med å bønnfalle deg før min bønn er hørt og mine synder er tilgitt." Jeg følte meg mer i nød og hjelpeløs enn noen gang før. Mens jeg knelte og bad, var det som om min byrde plutselig forsvant, og jeg ble lett om hjertet. Til å begynne med ble jeg urolig over dette og forsøkte å ta opp igjen den tunge byrden. Det forekom meg at jeg ikke hadde noen rett til å føle meg glad og lykkelig. Men Jesus syntes å være så nær hos meg, og jeg følte at jeg kunne komme til ham med alle mine sorger og prøvelser, slik som nødlidende mennesker kom til ham for å få hjelp da han vandret her på jorden" (Åndelige erfaringer, sidene 24,25).

"En av mødrene i Israel kom bort til meg og sa: "Kjære barn, har du funnet Jesus?" Jeg skulle akkurat svare Ja. da hun utbrøt: "Ja, du har i sannhet funnet ham. Jeg ser i ditt ansikt at hans fred hviler over deg" (samme, side 26).

Omvendelsens erfaring er av like grunnleggende betydning for oss i dag. Mange stiller fremdeles det samme spørsmål som folkemengden som lyttet til Peters tale på pinsefestens dag: "Hva skal vi gjøre?" Da svarte Peter: "Omvend dere og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse" (Apg 2,38). I lignelsen om fåret som var tapt, men som ble funnet igjen, sier Jesus: "Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over en synder som omvender seg, enn over nittini som ikke trenger til omvendelse" (Luk 15,7).

Født på ny
En fødsel er alltid en betydningsfull begivenhet - et Guds under, et nytt liv, en ny tilværelse og erfaringer for alle som berøres av den. Det er stort med en naturlig fødsel, men den nye fødsels under er enda større. Her skjer det at noe som er gammelt, blir fullstendig nytt. "Hvordan", spurte Nikodernus, "kan et menneske bli født når han er gammel?" (Joh 3,4.) Det synes å stride mot all logisk sans. Men for Gud er alt mulig. Et under skal ikke forklares, men erfares. Paulus konkluderer med å si: "Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt" (2 Kor 5,17).

Mange som har strevd med disse spørsmålene i årevis, stiller fremdeles spørsmålet: "Hvordan kan jeg oppleve dette?" Vi hører om unge og eldre som kan fortelle at de møtte Gud mens de var helt alene på sitt rom, på et møte eller ute i Guds frie natur. Omvendelsen skjer alltid ved Den Hellige Ands påvirkning. Det kan være et bibelord, et vitnesbyrd eller budskapet i en sang som griper sjelen - eller det kan skje på andre måter. Hovedsaken er ikke hvordan underet skjer, men at det skjer.

I samtalen med Nikodernus understreker Jesus hvor nødvendig en slik erfaring er: "Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike" (Joh 3,3). Omvendelse og den nye fødsel er i hovedsak identiske begreper. På tross av sin lærdom og teologiske skolering hadde Nikodernus store problemer med å forstå hva det ville si å få sin synd forlatt og bli en ny skapning i Kristus Jesus. Men "synderinnen" Maria Magdalena skjønte det. Hennes hjerte strømmet over av takknemlighet og kjærlighet til Jesus fordi han hadde talt bort fra henne syndens tunge byrde. Til fariseeren Simon sa han: "Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite" (Luk 7,47).

For Nikodernus ble det nattlige møtet med Jesus av avgjørende betydning, selvom det i tre år syntes å bære lite frukt. Frelsens frø hadde likevel funnet grobunn i hans hjerte. "Lyset fra denne hemmelige samtalen strålte over korset på Golgata, og Nikodernus så at Jesus var verdens frelser" (Alfa og Omega 4, side 145).

*Bibe1sitater er fra Norsk Bibel, oversettelse 1988.