E F F A T A

Artiklar
                          - som handlar om tron
Åter till översikten





Mennesket og evigheden

M L Andreasen

(traktat)

DET EVIGE SPØRSMÅL om livets mening var en gåte for meg i min ungdom, slik som det har vært for så mange både før og siden. Som lærer og rådgiver har jeg funnet at det også er en gåte for unge og gamle i våre dager. Det er faktisk det mest påtrengende problem for tenkende mennesker. Hva er egentlig livets mening?

Problemet blir mer levende når vi betrakter gjennomsnittsmenneskets livsløp. En mann tilbringer tyve år eller mer med å forberede seg til livet. Han bruker ca. tredve år eller mer på å sikre seg en stilling, og han oppnår kanskje å skaffe seg et måtelig utkomme. I mellomtiden har han fått en familie å forsørge. Han trekker seg så tilbake for å nyte livet i noen få år, når det har mistet sin friskhet og sjarm, og til slutt går han bort. Hva har han oppnådd? Noen vil si at meget er blitt utrettet. Men mange kan bare vise frem magre resultater av den tiden som er brukt. Liksom en sten som kastes i vannet, etterlater seg noen ringer på overflaten, slik kan det alminnelige menneskes liv kanskje gripe inn i noen få andres tilværelse. Men i virkeligheten er det bare lite av virkelig verdi som er blitt utført.

Man vil kanskje hevde at verden langsomt forbedres, og at det, når alt tas i betraktning, skjer . fremskritt. Mennesket dør, men det etterlater seg spor som ikke kan utslettes. Det innrømmer vi gjerne. Men det stiller oss igjen overfor et annet problem som er like gåtefullt. Hvis hvert menneske bidrar sitt til alles vel og verden på den måten etter århundrenes forløp til slutt blir det ideelle sted hvor alt ånder fred, velvære og lykke, så vil de som har gjort alt dette mulig, ikke få noen del i det som de har vært med på å skape. Andre kommer til å nyte det som de har arbeidet og lidd for. Belønningen tilfaller på den måten dem som ikke har gjort seg fortjent til å få den. Slik er vårt eget slektledd og alle tidligere generasjoner bare ledd i en kjede, og deres livsverk kommer de etterfølgende slektledd til gode.

Vi er av den mening at et slikt system er urettferdig og uverdig for Gud eller et hvilket som helst annet moralsk vesen. Det viser en ringeakt for menneskeliv at millioner av menneskeskjebner ofres for å berede en idealverden for andre slektledd. Det er det samme prinsipp som ligger til grunn for oppbyggingen av et korallrev. Milliarder av ganske småorganismer gir sitt arbeid og liv for at de øverste lag til sist må komme til syne over vannspeilet.

Det er denne teori tilhengerne av utviklingslæren vil at vi skal godta. Men vi forkaster en slik gudsfornektende og nedverdigende teori. Den lærer at mennesket bare er et hjul i et stort maskineri. Mennesket utfører sin lille del med å bygge opp et grunnlag som den ideelle verdensorden kan bli skapt på. Når det har gjort sin innsats, dør det og går til den evige glemsel. Andre inntar plassen, og en gang i tiden vil det fullkomne vise seg. Denne fullkommenhet er bygd på millioner av menneskeliv. Alle som har arbeidet på denne bygning, ligger nå begravd i jorden sammen med sine håp og idealer, mens de som aldri har hatt en finger med i arbeidet, høster lønnen.

Det går over vår forstand at en slik teori kan få innpass hos tenkende mennesker. Det eneste som kunne rettferdiggjøre en slik lære, ville være en tro på oppstandelsen, som kan gi dem som arbeidet, slet og ofret, livet igjen. Men utviklingslæren gir ikke plass for en slik tanke. Den tror ikke på rettferdighet og rimelighet. Den bygger på menneskenes brustne illusjoner og lar sine offer gå til grunne uten tro på Gud eller håp om et fremtidig liv.

Når vi søker å finne svar på spørsmålet: Hva er meningen med livet? - vil vi ikke komme videre uten at vi betrakter livet her på jorden som ufullstendig i seg selv og bare som et ledd i et større hele. Jo mer vi tenker over saken, desto mer innlysende blir det at livet her på denne planet er ufullstendig.

Mennesket når ikke sin fulle utvikling med hensyn til kunnskap, erfaring, sinnslikevekt, modenhet og dømmekraft før temmelig sent i livet. Det synes å være urimelig å måtte bruke så lang tid til forberedelse og så liten tid til virkelig skapende arbeid som er basert på forberedelsen. Fra 60-70-årsalderen burde mannens åndsevner stå på sitt høyeste. Men de fleste menn må trekke seg tilbake i den alderen.

Bare få menn med fremragende åndsevner klarer å fullføre det de har lagt planer om å gjøre i dette liv. Foran dem ligger uløste oppgaver, men plutselig avbrytes deres livsbane. Midt i ærgjerrige planer og dristige foretagender stanses de av døden. Andre må fortsette, men også de vil oppdage at tiden ikke strekker til. Vi står målløse ved tanken på hva Edison eller Tesla kunne ha utrettet om de hadde fått leve noen få år til.

Mer enn bare intellektuelle resultater betyr imidlertid de drømmer som de fleste mennesker har i sine beste øyeblikk om et ideelt liv, ideelle forhold, ideelt menneskefellesskap, ideelt kameratskap og et ideelt samfunn. Det er drømmer som de vet aldri kan bli til virkelighet i dette liv. Det er en hemmelig lengsel i menneskehjertene etter å oppleve på ny slike øyeblikk som er fylt med oppløftende og herlig glede, renhet, kjærlighet og fred. Vil disse sjelens lengsler noensinne bli tilfredsstilt?

Svaret må bli et ettertrykkelig ja. Skaperen måtte i sannhet være grusom hvis han har lagt ned i menneskehjertet lengsler etter renhet og udødelighet og så nekter å stille disse lengsler som er menneskets inderligste ønske. Det må være et sted og en tid hvor livets skjønneste drømmer blir til virkelighet. Noe mindre enn dette ville være en grusom hån.

Lengselen etter udødelighet
Hele menneskets sjel lengter etter udødelighet. Hjertets innerste ønsker krever liv, uendelig liv, fullkomment liv og tilfredsstillende liv. Vi får bare en liten smak av livet her på jorden, men den lille smaken gir oss en forestilling om det vi innerst inne ville ønske å bli. Det kommer opphøyde stunder da vår glede og lykke er så fullstendig og overveldende at vi ikke kan romme mer. Men øyeblikket forsvinner. Vi kan ikke holde det fast. Det er forbi og vender ikke tilbake. Men i det ene øyeblikk levde vi fullt og helt. Vi forstår nå litt av hva livet kan romme. Vi har prøvd det. Men vi synker snart tilbake til vårt tidligere stadium. Livet unnslipper oss igjen. Skal det alltid gjøre det? Hele vårt vesen roper et bestemt nei.

Hvis vi vender oss til Bibelen, finner vi svaret på menneskeslektens rop. Alt det som mennesket i sine beste øyeblikk lengter etter, fremstilles der for oss som de helliges arv. Bibelen skildrer livet, ikke bare som en uendelighet, men som en tilværelse med alt det som hjertet begjærer og mer til.

Mange oppfatter det evige liv bare som en tilværelse som aldri tar slutt. Det er det også, men virkelig liv måles aldri etter lengden. Selv her på jorden er det ikke det viktigste hvor lenge vi skal leve, men hvor meget vi kan fylle livet med.

Altfor mange mennesker lever en overflatetilværelse uten dybde. Da Jesus talte om frøene som falt

ved veien, sa han: »Fordi det ikke hadde dyp jord; . . . og da det ikke hadde rot, visnet det.« Matt. 13, 5. 6. Et overfladisk sinn kan aldri oppnå livsfylde. Man skal ha dyp jord for å bære frukt.

Evig liv er et uendelig liv, men det er meget mer. Kristus sa: »Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.« Joh. 10, 10. Gud regner ikke bare med livets lengde, men også med dets overflod, fylde og rikdom.

Bibelen forteller oss at dette liv ikke er det eneste liv. Den forteller oss at det i virkeligheten bare er en prøvetid som er gitt oss, for at vi skal få et begrep om hva livet er. Vi får et glimt av en bedre og mer tilfredsstillende tilværelse som vi kan oppnå. Den opplevelsen av liv som vi får i våre beste øyeblikk, er ikke gitt oss for å plage oss eller for å holde noe frem for oss som er uoppnåelig, men for å vekke et ønske i oss om å drikke stadig dypere av det liv »som var hos Faderen og ble åpenbart for oss«. 1 Joh. 1,2. Når Johannes taler om det kommende liv, kaller han det betegnende nok ikke liv men livet. »Den som har Sønnen, han har livet; den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet.« 1 Joh. 5, 12. Livet i Gud er det eneste liv som det regnes med.