tilbake

Hvem var Ellen G. White?

Hvem var Ellen G. White, og hvorfor anser mange millioner mennesker hennes skrifter som spesielt verdifulle og viktige? Kort fortalt var hun en kvinne med spesielle åndelige gaver som levde det mest av livet sitt på 1800-tallet (1827-1915), men som fortsatt gjennom sine skrifter har en revolusjonerende påvirking på millioner av mennesker over hele verden. Mens hun levde skrev hun mer enn 5000 tidsskriftartikler og 40 bøker. I dag er mer enn hundre titler tilgjengelige på engelsk. De omfatter også bøker som består av utdrag fra hennes mer enn 50.000 manuskriptsider.

Hun er den kvinne i hele litteraturhistorien som er blitt mest oversatt til andre språk, og den amerikanske forfatter blant både menn og kvinner som er mest oversatt. Hennes skrifter dekker et vidt spektrum av temaer, som religion, utdanning, sosiale relasjoner, evangelisme, profetier, forlagsvirksomhet, ernæring og ledelse. Hennes bok Veien til Kristus, et mesterverk som har forandret livet til mange mennesker, er blitt utgitt på over 140 språk.

Syvendedags adventistene tror Ellen White var mer enn en begavet forfatter. De tror Gud utrustet henne som en spesiell budbringer som skulle trekke verdens oppmerksomhet til Den Hellige Skrift og forberede menneskene på Kristi annet komme. Fra hun var 17 år gammel til hun døde 70 år senere, ga Gud henne mer enn 2000 syner og drømmer. Synene varte fra mindre enn ett minutt til nesten fire timer. Kunnskapene og rådene hun fikk gjennom disse åpenbaringene, skrev hun ned for å dele dem med andre. Derfor anser syvendedags adventistene hennes skrifter som inspirerte, og deres spesielle egenskaper blir anerkjent av selv tilfeldige lesere.

I boken Seventh-day Adventists Believe står det: «Ellen Whites skrifter er ikke en erstatning for Skriften. De kan ikke settes på samme nivå. Den Hellige Skrift står alene, og er den enestående målestokk som hennes og alle andre skrifter må bedømmes etter og som de er underlagt» (Seventh-day Adventists Believe, utg. Ministerial Association, General Conference of Seventh-day Adventists, Washington D.C. 1988, s. 227). Likevel, som Ellen White selv bemerket, «Det faktum at Gud har åpenbart sin vilje for menneskene gjennom sitt Ord, har ikke fjernet behovet for Den Hellige Ånds fortsatte nærvær og ledelse. Tvert imot, Frelseren ga løfte om at Ånden skulle bli gitt for å åpne Ordet for hans tjenere og for å opplyse og anvende det Ordet lærte» (The Great Controversy, s. vii).

Det følgende er en mer detaljert framstilling av livet og arbeidet til denne bemerkelsesverdige kvinnen som oppfylte alle kriteriene for en sann profet som Skriften stiller opp, og som bidro til å grunnlegge Syvendedags Adventistkirken.

De tidlige årene
Ellen og hennes tvillingsøster Elisabeth ble født 27. november 1827. Foreldrene var Robert og Eunice Harmon. Med åtte barn i familien var hjemmet et interessant og travelt sted. Familien bodde på et lite gårdsbruk ikke langt fra Gorham, Maine, i det nord-østre hjørnet av USA. Noen få år etter at tvillingene ble født, ga Robert Harmon opp å drive jordbruk og flyttet med familien sin til byen Portland, Maine, som lå ca. 20 kilometer lenger øst.

Som barn hjalp Ellen til med husarbeidet og hjalp også faren sin som nå livnærte seg som hattemaker. En dag da hun var ni år gammel ble hun sterkt skadet i ansiktet da hun på hjemveien fra skolen ble truffet av en stein som en klassevenninne kastet. I tre uker lå hun bevisstløs, og i årene som fulgte hadde hun store smerter på grunn av den alvorlige skaden hun fikk i nesen. Ellens formelle skolegang kom til en brå slutt, og alle mente at den til da så lovende unge jenta ikke hadde lenge igjen å leve.

I 1840 var Ellen og foreldrene hennes til stede på en teltmøtesamling hos metodistene i Buxton, Maine. Det var der at hun, 12 år gammel, ga sitt hjerte til Gud. Den 26. juni 1842 ble hun døpt ved full neddykkelse, etter selv å ha bedt om det, i Casco Bay i Portland. Samme dag ble hun tatt opp som medlem i Metodistkirken.

Adventbudskapet
I 1840 og 1842 var Ellen og andre av familien hennes til stede på adventistmøter som ble holdt i Portland, Maine. Her tok de imot budskapet som William Miller og medarbeiderne hans forkynte. Nå så de med stor forventning fram til at Kristus veldig snart skulle komme igjen. Ellen var en alvorlig misjonsarbeider som forsøkte å vinne sine unge venner og gjøre sin del med å forkynne adventbudskapet.

Smerten som ble følt ved Den store skuffelsen da Jesus ikke, slik de hadde forventet, kom igjen den 22. oktober 1844, ble ikke lindret av at hun var ung, og i de forvirrende dagene som fulgte studerte hun sammen med andre og ba inderlig om lys og veiledning. Mange vaklet eller vendte ryggen til sin adventisterfaring. En dag sent i desember var Ellen sammen med fire andre kvinner samlet til familieandakt i hjemmet til en annen troende i den sydlige delen av Portland. For den lille gruppen som var samlet i bønn syntes himmelen å være nær. Mens Guds kraft hvilte over Ellen så hun i et syn adventfolkets reise til Guds stad (Early Writings, s. 13-20).

Da den 17 år gamle jenta motstrebende og skjelvende fortalte om synet til en gruppe adventister i Portland, tok de imot det som lys fra Gud. Etter at Ellen senere fikk et syn til, reiste hun sammen med venner og slektninger fra sted til sted og besøkte spredte grupper av adventister og fortalte om det som var blitt åpenbart for henne i det første og etterfølgende syner.

Dette var ikke lette dager for adventistene som hadde opplevd skuffelsen. Ikke bare møtte de hån og latterliggjøring fra folk i alminnelighet rundt seg, men de var heller ikke enige seg imellom, og alle mulige former for fanatisme oppsto blant dem. Men gjennom åpenbaringer gitt til Ellen viste Gud dem hva resultatet ville bli av noe av denne fanatismen, og hun ble gitt ansvaret å skulle refse det som var galt og peke på det som var feil. Disse oppgavene syntes hun var vanskelige å utføre.

Ellen Harmon gifter seg med James White
På en reise til Orrington i Maine møtte Ellen en ung adventistpredikant som het James White. Han var da 23 år gammel. Arbeidet deres gjorde at de fra tid til annen traff hverandre, og begeistringen de etterhvert følte for hverandre ledet til at de giftet seg i slutten av august 1846.

I løpet av de nærmeste ukene etter at de var blitt gift, studerte Ellen og James inngående en 46-sider lang traktat skrevet og utgitt av Joseph Bates fra New Bedford i Massachusetts. Traktatens tittel var The Seventh-day Sabbath (Den syvende dags sabbat). Den redegjorde for de bibelske bevisene for at sabbaten var den syvende dagen i uken. Ellen og James ble overbevist om at synspunktene i traktaten var i samsvar med Skriften, og derfor begynte de å holde lørdag som sabbat. Omtrent seks måneder senere, den 3. april 1847, ble Ellen i et syn vist Guds lov i helligdommen i himmelen, hvor det fjerde budet hadde en spesiell lysglorie rundt seg. Det hun så ga en klarere forståelse for betydningen av læren om sabbaten og bekreftet tilliten adventistene hadde til denne læren (Early Writings, s. 32-35).

Den første tiden av Ellens og James' ekteskap var preget av fattigdom og noen ganger nød. De som arbeidet for Adventbevegelsen måtte selv sørge for sitt økonomiske underhold, så James delte tiden sin mellom å forkynne og arbeide i skogen, på jernbanen eller ute på marken i høyonna. Den 26. august 1847 fikk Ellen og James sitt første barn, en sønn som fikk navnet Henry. Han ga sin unge mor mye glede og trøst; men Ellen fant snart ut at hun måtte overlate til gode venner hun hadde tillit til å ta seg av gutten mens hun selv fortsatte arbeidet med å reise rundt og bringe budskapene som Gud hadde betrodd henne. De neste årene skrev hun mye, og reiste mye og langt for å besøke «den spredte flokken» og delta i konferanser.

Begynnelsen til litteraturarbeidet
Mens familien sommeren 1849 oppholdt seg i Rocky Hill i Connecticut begynte James White å utgi bladet The Present Truth. Bladet var på åtte sider og kom ut to ganger i måneden. I senere nummer av bladet kom det artikler skrevet av Ellen White som inneholdt profetiske synspunkter om menighetens framtid, samt advarsler og råd.

I 1851 kom Ellen Whites første bok ut, en liten trykksak på 64 sider med myke papirpermer med tittelen A Sketch of the Christian Experience and Views of Ellen G. White. I dag utgjør dette første skriftet og et senere Supplement (1854) sidene 11-127 i boken Early Writings. Tiden da tidsskriftene The Advent Review and Sabbath Herald (1850) og Youths Instructor (1852) først kom ut, da den første håndpressen ble kjøpt, så flyttingen av utgivelsen av bladene til Rochester, New York, alt i løpet av årene 1852-1855, var strevsomme og prøvende dager. Det var svært knapt med penger. Sykdom og dødsfall ga sitt bidrag med skuffelser og mismot. Men framtiden skulle bringe lysere dager. Da de adventtroende i Michigan i 1855 inviterte familien White til å komme til Battle Creek, og ga løfte om å bygge et lite hus for trykkeriet, snudde utviklingen til det bedre.

Flyttingen til Battle Creek
I november 1855 flyttet forlaget The Review and Herald Publishing Association med håndpressen og annet trykkeriutstyr fra de leide lokalene i Rochester, New York, til den nye bygningen i Battle Creek som de adventtroende der så rundhåndet hadde bidratt til å få oppført.

Noen dager etter at pastor White og hans kone, og alle som sammen med dem arbeidet i forlagsvirksomheten, var kommet til Battle Creek, ble det holdt en konferanse som drøftet planene for å spre adventbudskapet. Ved avslutningen av denne sammenkomsten ble en rekke saker av betydning for menigheten generelt åpenbart for Ellen White. Hun skrev ned dette og leste det for menigheten i Battle Creek. Menighetens medlemmer så at dette angikk alle de forskjellige gruppene av troende, så de besluttet at det skulle trykkes. Noe senere kom det derfor fra den gjenopprettede trykkepressen en traktat på 16 sider med tittelen Testimonies for the Church (i dag i Testimonies for the Church, bd 1, s. 113-126), det første i en serie med skrifter som i løpet av de neste 55 år kom til å utgjøre nesten 5000 sider, som er blitt utgitt i en serie på 9 bøker med tittelen Testimonies for the Church.

I årene som fulgte var Ellen og James White opptatt med å opprette forlagsvirksomheten og sørge for at menigheten ble organisert, og de reiste til mange steder med tog, hest og vogn og slede. Det er en beretning om lidelse på mange reiser i streng kulde over lange strekninger hvor det knapt bodde folk, men også om Guds spesielle beskyttelse i mange farer. Det er en beretning om hendelser som brakte skuffelser når kritikk og angrep ble rettet mot arbeidet deres, men også om oppmuntringen som kom når Guds kraft brakte seier i livet til dem som holdt sabbaten og framgang for arbeidet til dem som ledet an i utbredelsen av adventbudskapet.

Synet om «Den store strid»
Ved en begravelse en søndag ettermiddag i mars 1858 som ble holdt i folkeskolen i Lovett's Grove (i dag Bowling Green) i Ohio, fikk Ellen White et syn som handlet om den årtusen lange konflikten mellom Kristus og hans engler og Satan og hans engler. To dager senere forsøkte Satan å ta hennes liv for å hindre at det som var blitt åpenbart for henne ble brakt videre til andre. Hun ble imidlertid styrket og holdt oppe av Gud slik at hun kunne utføre den oppgaven Gud hadde betrodd henne. Hun skrev ned scenene som var blitt vist henne, og sommeren 1858 ble en bok utgitt med tittelen Spiritual Gifts bd 1, med undertittelen The Great Controversy between Christ and His Angels and Satan and His Angels. Boken ble godt mottatt og lovprist for at den tegnet et så klart bilde av de to stridende maktene i den store konflikten. Boken nevnte en rekke høydepunkter i denne kampen, men behandlet mer utfyllende de avsluttende hendelsene i denne jordens historie (se Early Writings, s. 133-295).

Hjemmet i Battle Creek
Ellen Whites dagbøker fra den siste delen av 1850-årene viser at hun ikke brukte all sin tid til skriving og offentlig arbeid. Pliktene i hjemmet, hyggelige kontakter med naboene, spesielt dem som trengte hjelp, la beslag på mye av hennes oppmerksomhet. Noen ganger hjalp hus også med å brette og hefte brosjyrer og traktater når det var særlig travelt ved forlaget.

Høsten 1860 besto familien White av seks personer, med fire gutter i alderen fra noen få uker til 13 år. Den yngste gutten som het Herbert, levde bare noen måneder, og hans død brakte det første bruddet i familiesirkelen. De første årene av 1860-tallet var fylt med de siste anstrengelsene for å få på plass en organisasjon av individuelle menigheter som ble samlet i en distriktsorganisasjon kalt «konferenser». Dette medførte mange reiser, mye skriving og arbeid på det personlige plan. Klimaks i dette arbeidet ble nådd da The General Conference of Seventh-day Adventists ble organisert i mai 1863.

Synet om helsereform
To uker senere besøkte James og Ellen White en weekend Otsego i Michigan for å oppmuntre dem som drev evangeliserende arbeid der. Mens gruppen knelte i bønn ved begynnelsen av sabbaten, fikk Ellen White et syn om forholdet mellom fysisk helse og åndelighet, om betydningen av å følge riktige helseprinsipper når det gjaldt mat, om hvordan vi tar vare på kroppen, og om fordelene ved å benytte naturlige legemidler - som frisk luft, solskinn, mosjon og rent vann.

Før dette synet ble gitt, var spørsmål som gjaldt helsen blitt viet lite tid og oppmerksomhet. Mange av de overarbeidede predikantene var blitt tvunget ut av arbeidet på grunn av sykdom. Synet den 6. juni 1863 gjorde derfor inntrykk på lederne i det nylig organiserte kirkesamfunnet slik at de så behovet for en helsereform.

I månedene som fulgte, da de så at helsebudskapet var en del av syvendedags adventistenes budskap, ble et utdanningsprogram i helse utarbeidet. Et første skritt i denne retningen var utgivelsen av seks pamfletter, hver på 64 sider, med tittelen Health, or How to Live, som ble utarbeidet av Ellen og James White. En artikkel av Ellen White ble tatt inn i hver av pamflettene.

Betydningen av et sunt levesett gjorde spesielt inntrykk på de tidlige lederne av menigheten da sønnen til Ellen og James White, den seksten år gamle Henry White, døde så altfor tidlig, og da James White selv ble rammet av alvorlig sykdom som i tre år gjorde det umulig for ham å utføre noe arbeid, og på samme måte sykdommene til en rekke andre predikanter.

Tidlig i 1866 ble det lagt planer for at adventistene skulle opprette en helseinstitusjon som skulle gi pleie til syke og gi undervisning i helsespørsmål. I september samme år åpnet Western Health Reform Institute. Dette tiltaket kom som svar på undervisning gitt til Ellen White juledag 1865 (Testimonies for the Church, bd 1, s. 489).

Mens familien White var i og borte fra Battle Creek i årene 1865 til 1868, førte James Whites dårlige fysiske tilstand til at de flyttet til et gårdsbruk i Greenville, Michigan. Her var de borte fra de påtrengende oppgavene ved menighetens hovedkontor. Ellen White fikk nå bedre anledning til å skrive, og hun begynte arbeidet med å gi en mer utfyllende framstilling av beretningen om den store konflikten som var blitt vist henne i flere etterfølgende syner. I 1870 ble det første bindet av The Spirit of Prophecy utgitt som ga en oversikt over utviklingen fra Lucifers fall i himmelen ned til kong Salomos tid. Arbeidet med denne serien ble avbrutt og det gikk sju år før neste bind kom ut.

Arbeidet vokser
Teltsamlingene (Camp meetings) som adventistene arrangerte i Michigan og Wisconsin i siste del av 1860-årene var så vellykte at det ble lagt store planer for å utvide denne virksomheten i årene som fulgte. James White tok aktivt del ikke bare i planleggingen av disse samlingene, men han ville også være til stede ved så mange av dem som hans tyngende administrative oppgaver og sviktende helse tillot. De lange periodene med overarbeid og vanskeligheter i den første tiden av menighetens eksistens, det utmattende presset fra arbeidet som redaktør, sammen med pliktene som leder for Generalkonferensen og leder for en rekke styrer for institusjoner, krevde sin pris når det gjaldt helsen hans. Ellen White fulgte sin mann på reisene hans og tok sin del av byrden med å preke og samtale med mennesker personlig, og i tillegg fortsatte hun å skrive så langt tiden tillot.

Vinteren 1872-1873 oppholdt ekteparet White seg i California for å styrke menighetens prosjekter på Vestkysten. Dette var det første oppholdet der av flere de neste sju årene. Et viktig syn ble gitt Ellen White den 1. april 1874 mens hun var der ute i vest. I synet fikk hun se på hvilke fantastiske måter menighetens arbeid ville bre seg ut og utvikle seg, ikke bare vest i USA, men også i utlandet. Noen uker senere åpnet en teltsamling i Oakland i California, og i forbindelse med disse møtene begynte James White utgivelsen at tidsskriftet Signs of the Times.

Battle Creek College
Høsten 1874 kom familien White tilbake til Michigan hvor de hjalp til i Bibelinstituttet, deltok i gudstjenestene på sabbaten og hadde en fremtredende plass i innvielsen av Battle Creek College den 4. januar 1875.

Da Ellen White sto foran gruppen som var samlet fra en rekke delstater for å innvie den første av Adventistkirkens utdanningsinstitusjoner, fortalte hun dem hva som var blitt vist henne i et syn dagen før. Bildet hun tegnet av det internasjonale arbeidet som måtte utføres av syvendedags adventistene gjorde sterkt inntrykk på arbeiderne og de troende som var forsamlet om betydningen av og behovet for denne skolen. Hun fortalte at hun bl.a. hadde sett trykkerimaskiner i arbeid i andre land, og et godt organisert arbeid som utviklet seg i store områder som Adventiskirken inntil da ikke en gang hadde hatt i tanke å gå inn i.

Skrivearbeid og reiser
I løpet av de neste årene brukte Ellen White mye av sin tid til å skrive den delen av beretningen om den store konflikten som omhandlet Kristi liv og apostlenes arbeid. I 1877 og 1878 ble dette utgitt som bind 2 og 3 i serien The Spirit of Prophecy. James White var travelt opptatt med å etablere forlagshuset Pacific Press i Oakland i California, og samle penger for å utvide Battle Creek Sanitarium og til byggingen av Tabernaklet, en ny kirkebygning i Battle Creek.

Da familien White tidlig i 1878 besøkte den nye helseinstitusjonen nær St. Helena i California, utbrøt Ellen White at hun hadde sett disse bygningene og omgivelsene tidligere i synet om utvidelsen av arbeidet på Vestkysten. Dette var et av tiltaket på Stillehavskysten hun hadde sett i synet i 1874. De to andre var bladet Signs of the Times og forlagshuset Pacific Press.

I løpet av teltmøtesesongene i slutten av 1870-årene talte Ellen White til store forsamlinger. Den største var et møte en søndag ettermiddag i slutten av august 1877 i Groveland, Massachusetts, hvor 20.000 personer hørte henne tale om det vidtfavnende kristne avholdsarbeidet.

Ellen Whites arbeid og reiser i denne perioden brakte henne til øst og vest og opp til området nordvest på Stillehavskysten. Hun skrev hele tiden, var til stede på Generalkonferensens møter, hun talte på teltmøtesamlinger og i forskjellige menigheter, hun talte til avholdsforeninger, og også på samlinger på torget i byer og i fengsler.

James Whites sviktende helse gjorde at familien tilbrakte vinteren 1878-1879 i Texas. Det var her Arthur G. Daniells, den senere lederen for Generalkonferensen, og hans kone kom og bodde hos familien White. Den unge Arthur var James Whites medhjelper og pleier, mens kona hans var husholderske og kokk.

James White dør
I løpet at de følgende par årene var det perioder da James Whites helse var forholdsvis god og han var i stand til å utføre arbeidet sitt. Men de mange årene med mentalt og fysisk overarbeid hadde svekket livskreftene hans, og den 6. august 1881 døde han i Battle Creek. Da Ellen White sto ved siden av ektemannens båre i begravelsen, forsikret hun at hun ville trofast fortsette arbeidet som var blitt betrodd henne.

Kort tid senere var Ellen White igjen på Stillehavskysten. Hun følte sterkt smerten ved tapet av sin ektefelle, men hun fortsatte intenst arbeidet med å skrive ferdig det fjerde og siste bindet i serien The Spirit of Prophecy. Dette bindet dekket perioden i beretningen om den store konflikten fra Jerusalems ødeleggelse til tidens ende. Mange så fram til at dette bindet skulle komme. Da boken kom ut ble den godt mottatt. En illustrert utgave som skulle selges fra dør til dør fikk tittelen The Great Controversy Between Christ and His Angels and Satan and His Angels, og i løpet av tre år ble det solgt 50.000 eksemplarer.

Ellen Whites reise til Europa
Generalkonferensen hadde i noen tid anmodet Ellen White og hennes sønn W.C. White om å besøke misjonsområdene i Europa. Mens hun forberedte seg for reisen så det for hennes nærmeste ut for at hennes fysiske tilstand ville gjøre reisen umulig. Men hun var lydig mot det hun så som sin plikt og la ut på reisen. Helsen forbedret seg og hun tilbrakte tiden fra høsten 1885 til sommeren 1887 i landene i Europa.

Fra Basel i Sveits, hvor menighetens hovedkontor for Europa lå, reiste Ellen White til England, Tyskland, Frankrike, Italia, Danmark, Norge og Sverige. Ellen White fant to turer til valdenserdalene i Italia spesielt interessante. Her besøkte hun steder hus hadde sett i synene sine i forbindelse med Middelalderen og Reformasjonen. Både i Basel i Sveits og Christiania (Oslo) i Norge kjente hun igjen trykkpressene hun hadde sett i synet den 3. januar 1875, da hun så mange trykkpresser i virksomhet i land utenfor Nord-Amerika. Rådene Ellen White ga til lederne for arbeidet i Europa fikk stor betydning for planene og retningslinjene som ble lagt.

Den store strid og Patriarker og profeter
Fordi mange ønsket det fjerde bindet i serien The Spirit of Prophecy oversatt til europeiske språk, følte Ellen White at hun måtte skrive mer omfattende om det hun hadde sett om hendelsene på forskjellige steder i Europa. Resultatet ble boken som i dag er kjent under tittelen The Great Controversy (Mot historiens klimaks). Boken ble første gang utgitt i 1888.

Etter at Ellen White var vendt tilbake til USA, slo hun seg ned i Healdsburg i California. Hun var imidlertid til stede ved Generalkonferensen som i 1888 ble holdt i Minneapolis i Minnesota. I de følgende månedene reiste og talte hun mye for å forene menigheten om læren om rettferdiggjørelse ved tro. Samtidig arbeidet hun med boken Patriarchs and Prophets som kom ut i 1890.

Kallet til Australia
Ved Generalkonferensens møter i 1891 ble hun gitt et inntrengende kall om å reise til Australia for å være rådgiver og bistå i menighetens pionerarbeid i dette området. Hun tok imot kallet og i desember 1891 ankom hun Australia sammen med sin sønn W.C. White og flere av sine assistenter. De nye medlemmene av menigheten der satte stor pris på at hun kom, og hennes råd om utviklingen der bidro sterkt til at menighetens arbeid fikk godt fotfeste på dette sydlige kontinentet. Også her kjente hun igjen trykkpressen som en av dem hun hadde sett i synet i januar 1875.

Ikke lenge etter at hun var kommet til Australia så Ellen White behovet for en utdanningsinstitusjon, slik at syvendedags adventistungdommer kunne få en utdanning i et kristens miljø, og at det på denne måten kunne utdannes arbeidere for Australia og øyene i Stillehavet. Som svar på hennes mange sterke appeller ble det i 1892 åpnet en bibelskole i Melbourne. I to år holdt skolen til i leide lokaler, men i denne perioden kom det mange alvorlige appeller fra Ellen White, både muntlig og skriftlig, om at skolen burde ligge i landlige omgivelser,

Skolen i Avondale
Et område ble kjøpt i Avondale etter at Gud klart hadde gitt til kjenne at dette var det riktige stedet. For å oppmuntre dem som var engasjert i dette pionerforetaket, kjøpte Ellen White en større eiendom i nærheten av den nye skolen og gjorde dette til sitt hjem. Gud gjorde det klart at denne skolen skulle være et forbilde for hva adventistenes utdanningsarbeid skulle være.

For at det voksende arbeidet i Australia skulle bli ledet på en god måte, ble området i 1894 organisert som en unionskonferens, den første unionskonferensen i Adventistkirkens historie. A.G. Daniells, som sammen med sin kone var blitt sendt som misjonærer til New Zealand i 1886, fikk nå en stilling i administrasjonen i den nydannede unionen. Hans nære forhold til Ellen White og hans trofaste holdning til hennes råd når han arbeidet med de administrative utfordringene i området, bidro til å forberede ham for det enda større arbeidet som ble betrodd ham da han i 1901 ble valgt til leder for Generalkonferensen.

Begynnelsen til helsearbeidet
Så snart som utdanningsarbeidet var godt i gang ved Avondale, kom det appeller om å starte et helsemisjonsprosjekt. Ellen White ga ikke bare sterk moralsk støtte til dette, men bidro også rundhåndet av sine begrensede midler for å gjøre det mulig å opprette et sanatorium. Det ble slik at så godt som alle kirker som ble bygget og alle prosjekter som ble satt i gang i løpet av de ni årene Ellen White oppholdt seg i Australia, nøt godt av hennes økonomiske støtte.

I tillegg til at Ellen White viste interesse for det lokale arbeidet i dette pionerområdet, fant hun også tid til å skrive tusenvis av sider med betimelige råd som ble sendt over havet til veiledning for Adventistkirkens ledere. Hver uke skrev hun også artikler for tidsskriftene Review and Herald, Signs of the Times og Youths Instructor. Dette omfattende skrivearbeidet forsinket hennes arbeid med bøkene, og det var først i 1898 at boken The Desire of Ages (Slektenes håp) ble fullført og utgitt. Boken Thoughts from the Mount of Blessing kom ut to år tidligere, og Christ's Object Lessons og Testimonies for the Church, bd. 6, fulgte i 1900.

Arbeidet for afro-amerikanerne
I 1891 appellerte Ellen White til menighetens ledere om at de burde begynne utdanningsarbeid og evangelisme blant de sorte i Syd-Statene i USA. Tre år senere bygget James Edson White, en av Ellen Whites sønner, en hjuldamper til bruk på Mississippi-elven. I omtrent ti år ble båten brukt som en flytende misjonsstasjon i arbeidet for de sorte i Mississippi og Tennessee. I 1895 og 1896 skrev hun artikler i Review and Herald hvor hun fortsatte å oppmuntre til innsats blant de sorte i Syd-Statene, og fra tid til annen sendte hun budskaper med råd og oppmuntringer til dem som arbeidet i dette området. Hun ga sterk støtte til opprettelsen av Oakwood College i Huntsville i Alabama som hadde som sin hovedoppgave å utdanne unge afro-amerikanere. I 1904, i en tale til lærerne og studentene på denne skolen, uttalte hun: «Det var Guds hensikt at skolen skulle plasseres her.» I hele resten av sitt liv viste hun dyp interesse og omsorg for menighetens arbeid blant de sorte i Syd-Statene.

Tilbake til USA
En dag i 1900 overrasket Ellen White familien og medarbeiderne sine da hun meddelte dem at hun den foregående natten hadde fått guddommelig pålegg om å vende tilbake til USA. For dem som arbeidet i Australia så dette ut som en svært uheldig tid for henne å reise, men for En hvis øye ser hele menighetens arbeid under ett og også ser inn i framtiden, kjente godt til behovet for at hun var i USA under den krisen som skulle fylle de første årene av 1900-tallet.

Ellen White fikk sitt nye hjem i Elmshaven, ikke langt fra den lille byen ute på landet som het St. Helena i California. Her tilbrakte Ellen White de siste femten årene av sitt liv, opptatt med å skrive, forberede utgivelsen av bøker, arbeid for enkeltpersoner og reisevirksomhet. Ikke før hadde hun slått seg til ro i St. Helena før hun mottok en invitasjon om å være til stede ved Generalkonferensens møter i 1901 i Battle Creek i Michigan.

Ved dette viktige møtet oppfordret hun sterkt til en omorganisering av arbeidet ved Generalkonferensen, slik at menighetens stadig mer omfattende arbeidet kunne bli tatt bedre hånd om. Delegatene svarte på hennes kall ved å utvikle og sette i verk en plan for omorganisering som åpnet veien for at det voksende ansvaret som til nå hadde ligget hos noen få menn skulle bli fordelt vidt ut over. Planer ble lagt for å opprette unionskonferenser som skulle være organisatoriske mellomledd mellom den sentrale Generalkonferensen og de lokale distriktene. Det ble også besluttet å dele opp arbeidet ved Generalkonferensen i flere avdelinger. Disse tiltakene åpnet veien for stor utvidelse og utvikling av menighetens arbeid.

To år senere ble kontorene til Generalkonferensen og forlaget Review and Herald Publishing Association flyttet, og i samsvar med Ellen Whites råd om at de burde ligge på Østkysten, ble de plassert i Takoma Park i Maryland, som var en forstad til Washington D.C. I denne forbindelse forlot Ellen White hjemmet sitt i California og flyttet til Takoma Park. I fem måneder fortsatt hun arbeidet sitt herfra. At Ellen White oppholdt seg her, bidro til at medlemmene fikk tillit til beslutningen om flyttingen av kontorene til Østkysten.

De siste travle årene
Sent i 1905 kom boken Ministry of Healing (Helse og livsglede) fra trykkeriet. Den handlet om god helse for kropp, sinn og sjel. Boken Education (Sann utdanning) var kommet ut i 1903, og bind 7 og 8 i serien Testimonies for the Church kom ut i 1902 og 1904.

Mens hun oppholdt seg i Washington oppfordret hun arbeiderne i Syd-California til å sikre seg en eiendom i Loma Linda hvor det kunne opprettes et sanatorium. Hun oppfordret også til å begynne helsemisjonsarbeid på Vestkysten. Iløpet av de følgende årene avbrøt Ellen White ofte sitt arbeid med bøkene for å reise til Loma Linda. Hun oppmuntret dem som arbeidet her og ved Paradise Valley sanatorium nær San Diego som hun hadde bidratt til å opprette i 1903.

I 1909, i en alder av 81 år, reiste Ellen White til Generalkonferensens møter i Washington. Hun talte flere ganger ved denne konferansen med en stemme som var sterk og fast. Etter disse møtene fikk hun oppfylt en livslang drøm da hun reiste til sitt hjemsted i Portland i staten Maine. Her brakte hun igjen sitt vitnesbyrd på dette historiske stedet hvor hennes arbeid hadde begynt 65 år tidligere. Dette var hennes siste reise til statene på Østkysten, og det gjorde et sterkt og varig inntrykk på mange syvendedags adventister som hørte henne tale eller møtte henne ved Generalkonferensen.

Ellen White var klar over at hun ikke hadde så mange år igjen. Da hun vendte hjem til Elmshaven gikk hun energisk inn for å få utgitt flere bøker med viktig veiledning for menigheten. Bind 9 av Testimonies for the Church ble gitt ut i 1909. I 1911 kom boken The Acts of the Apostles, i 1913 Counsels to Parents and Teachers, og i 1914 ble manuskriptet til Gospel Workers gjort ferdig og sendt til trykkeriet. De siste aktive månedene av sitt liv viet Ellen White til boken Prophets and Kings.

Om morgenen den 13. februar 1915 snublet og falt Ellen White idet hun gikk inn i sitt komfortable arbeidsværelse i Elmshaven. Hun klarte ikke å reise seg opp igjen, hjelp ble tilkalt og det ble snart klart at uhellet var alvorlig. Røntgenbildet avslørte et brudd i den venstre hoften, og de neste fem månedene var Ellen White bundet til sengen eller rullestolen.

Hennes ord til venner og slektninger i de siste ukene av livet hennes bar preg av lys glede, en følelse av trofast å ha utført det arbeidet som Gud hadde betrodd henne, og tillit til at sannhetens sak ville seire til slutt.

Ellen Whites liv kom til en slutt den 16. juli 1915. Hun ble 87 år gammel. Hun ble lagt til hvile ved siden av sin ektemann på Oak Hill kirkegården i Battle Creek i Michigan.

Gjennom sitt liv fikk Ellen White se hvordan adventbevegelsen vokste fra en håndfull troende til et verdensomfattende kirkesamfunn som ved hennes død hadde 136.879 medlemmer. [I 1915 teller Adventistkirken over 18 millioner medlemmer i alle deler av verden. Overs. anm.].